Da var jeg endelig i mål med Anna Karenina. Og sjøl om det er ei bok på 851 sider, er det ikke så mye jeg kan si om boka. Eller, det er ikke så mye jeg ønsker å si akkurat nå. Jeg fordøyer fortsatt. Jeg ser for meg Anna, Levin, Vronskij, Kitty, jeg ser for meg gamle gårder, jernbanelinjer, snødekte perronger, sinte, svarte øyne, travle sentrumsgater, strå som vipper i sollyset, ei rød veske, haltende bondekoner, kirkespir, forretningsmenn, politikere med svarte og hvite kuler, lubne barn, svart hår som flagrer i vinden, stivt sengetøy, magre armer og bedende blikk, pelskåper, jeg hører pipende togbremser, hest og kjerre, rasende damer, utro ektemenn, knusende tyngde, jeg kjenner indre uro, usikkerhet, tvil, sorg, og jeg ser hvile, endelige beslutninger, reiser, føler stillhet og endelig ro.
Min foreløpig eneste innvending: hvorfor er oversetter Erik Egebergs etterord et etterord? Om denne informasjonen hadde stått først i boka, sammen med forordet eller som en del av forordet (eller om disse hadde bytta plass), hadde jeg fått mer ut av lesinga. Han rydder nemlig opp i en del som kan skape forvirring, for eksempel alle navna og hvordan skikken for navngiving er. Det burde stått først, nærmest som en advarsel.
(På tampen en innvending til: jeg skjønner til en viss grad hvorfor boka heter Anna Karenina, men jeg lurer på hvorfor den egentlig heter det (umulig å få svar på, det veit jeg). Jeg opplever ikke at Anna er hovedpersonen, og jeg opplever heller ikke at det hun gjør skaper ringvirkninger for alle andre gjennom hele boka (men de fleste, gjennom enkelte deler av boka). Men det er muligens en mer leservennlig tittel enn Stepan Arkadjitsj Oblonskij.)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar