Årskavalkade og anbefalinger

Nå nærmer det seg snart årets siste dager (i alle fall årets siste uker). Mellom kakebaking, vasking, julegaveinnkjøp, pakking, planlegging, julekortskriving og telefonsamtaler får ikke jeg lest så mye. Med andre ord hoper det seg opp. Både behovet for lesetid og antall bøker jeg bør og skal lese. De ligger i stabler på golvet, i bunker i hyllene, på stolen, på skrivebordet, de tar snart opp plassen på hele kontoret, og så er det i tillegg straks jul, og jeg veit at jeg får litt påfyll da også. Men hva har jeg egentlig lest i 2009? I skrivende stund er jeg fortsatt ikke ferdig med Anna Karenina, så den boka blir untatt de kommende refleksjonene.

Av oversatte, gode romaner er det noen som skiller seg ut: Mitt navn er Karmosin og Tjenerinnens beretning. Begge er bøker som jeg hadde stort utbytte av å lese, men på helt forskjellige måter. Hos Pamuk er det detaljene, sansningene, skildringene, historiene, som er sterke, å lese Pamuk er som å være med i Istanbul og lukte, se fargene, kjenne heten mot fotsålene eller kulda krype opp over leggene, studere ikonmalernes verker og sjøl kjenne seg som en del av en storslått og ytterst detaljert bokillustrasjon. Hos Atwood er det frykt og angst, redsel og skrekk som holder en fast gjennom boka, det er en avstand fra leseren og til hovedpersonen Offred, men den er ikke særlig betryggende. Hun gjør det så tydelig, hvordan dette kunne skje, og skrekksamfunnet hennes er alt for likt på vårt eget. Grusomt og godt.

Av klassikere har jeg særlig hatt glede av Store forventninger og de fire bøkene som utgjør Hellemyrsfolket. Her er det fortellerglede som drar det hele videre, og sjøl om det ikke alltid er like spennende å lese om Pip eller Oline, så er det så bra, hele veien: språket, skildringene, replikkene, vendingene. Mesterlig!

Av "nytt og norsk" vil jeg anbefale Å drepe en drage og Hoggerne. Begge bøkene er så konsentrerte og presise. Hos Fossum er smerten der hele tida, i rommet, i menneskene, og Else sloss for å overleve sin egen sorg. Hos Jacobsen har ikke smerten et navn. Den skyves unna, den kan ikke kjennes på. Det er bare å holde ut, bite tenna sammen, arbeide, arbeide, arbeide. Til slutt er det likevel sorgen som vinner.

Den som ønsker seg få utfordringer, men ei god historie, bør lese Den trettende fortellingen, som er en hybrid mellom den tradisjonelle slektssagaen og en kioskroman. Og den som nettopp ønsker seg utfordringer, bør lese Livlegens besøk av Sveriges aller beste forfatter, Per Olov Enquist. Han legger spenninga død med en gang. Det som drar deg videre er det særegne språket, rytmen, ordene og stemninga han skaper i deg.