lørdag 3. mai 2014

Alberte og Jakob

Bildekilde: Gyldendal
Vi befinner oss langt mot nord i landet, mest sannsynlig i en by som er basert på forfatterens egen ungdomsby, Tromsø. Det går mot slutten av 1800-tallet, det er vinter og isende kaldt. Snøen ligger tung og høy langs husveggene og på takene, vinden fra fjorden er sterk og stikkende og smyger seg inn i alle sprekker, ligger på lur ved dørene og de mange, store vinduene, feier tvers gjennom stuene, opp trappene og inn på kammerset. Den unge embetsstandsdatteren Alberte Selmer kjemper mot kulda. Hun er blåfrossen og stiv dagen lang, det er vanskelig å sy med valne fingre, hun hutrer og ser langt etter kaffekanna. Men hun tvinger seg ut likevel. Hun må vekk fra dette huset, fra sorenskriver Selmer og frue, hun vasser i tung snø, søle og slaps, sklir på is og holke, hun dukker vekk fra menneskene og søker ut, opp, vekk. Bare for å finne ut at hun, i år som i fjor, er ringet. Ringet inn av menneskene i byen, sin stand, det tunge mørket og den bitende kulda. Om nettene skjelver hun seg i søvn, sammenkrøpet, med armene om seg. Ikke før i morgentimene kommer varmen og den virkelig gode søvnen. Hun retter seg ut. Og så er det morgen igjen.

Ikke akkurat slik, men ikke så langt unna likevel, begynner Cora Sandels (pseudonym for Sara Cecilie Margareta Gørvell Fabricius, 1880-1974) debutroman Alberte og Jakob fra 1926. Romanen er den første i det som blei en trilogi med de seinere titlene Alberte og friheten (1931) og Bare Alberte (1939). Av nettopp titlene er det lett å skjønne hvem som er hovedpersonen i bøkene. Når Alberte og Jakob begynner, har Alberte allerede slutta på skolen etter krav fra foreldrene. Den vitebegjærlige og lærevillige ungjenta går hjemme som mors ubetalte hushjelp, og skal i tillegg hjelpe sin mindre begava lillebror Jakob gjennom studiene mot et endelig artium. Hennes egen skolegang blei ofra for hans, men han vil ikke har den, vil ikke ha artium. Jakob vil være nevenyttig, vil ta hyre. Men det vil være en stor skam og et digert skritt ned på den sosiale rangstigen for familien Selmer. Derfor må Jakob bli i skolen, koste hva det koste vil, og det koster familien dyrt. Men aller dyrest er det nok for Alberte, som mister skolen og friheten og lukkes inne med en svært krevende mor.

Likevel er ikke Alberte sint på Jakob. Hun hjelper han villig, selv når han har somla og vært en slask, ikke gjort lekser og ikke lest det han skal. Hun leser med han, om igjen og om igjen, og Jakob får stadig dårligere resultater. Han er så lei av studier som en tenåring kan bli, men Alberte står han bi. Alberte er ikke sint på pappa Selmer heller, egentlig bare en sjelden gang, og da har hun dårlig samvittighet etterpå. Hun frykter han av og til, særlig når hele familien kolliderer ved matbordet, men lever seg samtidig veldig inn i hvordan han har det og føler stor ømhet for den voldsomme brumlebassepappaen sin. Han har det ikke så lett, ser hun. Men det rare er at Alberte ikke en gang er ordentlig sint på mamma. Mamma som herser med henne, som klager på henne, som synes hun er lite pen og ufin på håret, som aldri synes hun gjør noe rett, som mener hun er klumsete og har stygge hender, som synes det er pinlig å ha en datter som Alberte, som aldri sier mer enn ja og nei og som alltid blir flammende rød. For en skuffelse hun egentlig er, Alberte, som ikke en gang interesserer seg for vanlige kvinnesysler, hun vil jo bare lese, og som er så rar at hun ikke har noen friere. Mamma gjør Alberte taus og stiv og rød og kaldere enn noen gang.

Men Alberte har mye aggresjon og sinne inni seg. Hun løper det av seg, hver dag, så hun hiver etter pusten og blir varm, så hun kjenner at hun er i live og ikke bare er en av mammas mange blomsterpotter og nipsfigurer, som hun daglig flytter på og tørker støv av. Det er disse turene som er fristedet til Alberte. For i det sosiale liv er hun ikke videre dreven. Hun har sine jentevenner, som hun møter og veksler noen ord med, men ofte er hun litt på sida, ofte flammende rød. Hun henger ikke helt med på hva Beda Buck driver med, og når de andre jentene går med mannfolka, aner hun ikke hva det egentlig vil si. Den ivrige søken etter en ektemann skjønner hun rett og slett ikke. Men i naturen, når hun kan se ut over byen, eller langt vekk fra den, da kan Alberte puste og være. Og av og til skriver hun noen linjer i ei bok gjemt i mellom ulltrøyene i skuffen.

Og det er i dette miljøet, med alle dets kontraster og motsetninger, at romanen utspilles. Alberte står utafor og midt oppi alt. Hun er sin mors skam, og er dermed ikke inkludert i et varmt og nært mor-datter-forhold som skildres mellom andre personer i boka. Pappa er overarbeida og stressa, og når han ikke krangler med mora eller kjefter på Jakob, går han av og til kveldstur med Alberte. Men de snakker ikke sammen, ikke på ordentlig. Hun er heller ikke lenger student og står dermed utafor skolen. Og ikke har hun noe å ta seg til, en skikkelig jobb. Eller friere. Familiens store bekymring, bortsett fra Jakobs aldri ferdige artium og Albertes keitethet, er deres manglende evne til å leve standsmessig. Det er et evig slit for å få økonomien til å gå rundt godt nok, og de spiser grøt hver kveld. Ungene får margarin mens foreldra får smør, og kun pappa får egg. De varmer på kaffen til de må plukke gruten ut fra mellom tenna. Jakobs skjorter er hele tida for små. Stoppekurven, med sokker og strømper og annet smått som må sys, står alltid framme. Alberte må stjele ved og kull for å fyre på sitt eget rom. Likevel insisterer mora på at de ikke må stenge av en eller to av de tre stuene vinterstid. Dørene står helt åpne, og den beskjedne lunken fra peisen forsvinner i kulda. Og så drar Jakob.

For å skildre denne vanskelige, dels uutholdelige situasjonen som var embetsstandens byrde mot slutten av 1800-tallet, da embetsmannstyret hadde mista sin dominerende posisjon i samfunnet og det Jens Arup Seip kaller embetsstaten til slutt falt helt fra hverandre, bruker Sandel begrepet fattigfornem. Det er så uhyre treffende, og det blir brukt elegant, insisterende, sårt. Og det verste er kanskje når Alberte innser betydninga av ordet og hvor rammende det er hos seg og sine. Hun vil ikke assosieres med noe slikt, da vil hun heller spinke og spare, tvinge pappa til å ikke drikke, pantsette smykkene sine, søke seg en plass. Kollisjonen med fisefine tante Oberst og kusine Lydia sørfra er fatal. Og etter det går absolutt alt galt.

Jeg måtte sette ned lesetempoet ganske grundig da jeg leste om Alberte. Særlig første kapittel, hvor Sandel skildrer hvordan denne nordlige kystbyen våkner til en ny dag med uling fra dampfløytene, lys som blir tent i vinduene, snøplogen som dundrer gjennom gatene, kirkeklokkene som slår hvert kvarter og en drøss med slag når den er hel, bakeren som åpner utsalget, skredder Kvandal som øver trekkbasun, Jensines skritt ned trappa, fyring i peisen, skrammel på kjøkkenet (her var det kort til Hamsuns preteritumsåpning i Sult). Det var ikke helt lett å komme inn i begynnelsen, for landskapet, lydene, fargene og fokaliseringspunktet var nokså fremmed for meg. Jeg måtte lese det noen ganger, så jeg virkelig kunne se det og høre det. Først da var jeg klar for å også føle det, gjennom Alberte.

Men å lese sakte er egentlig ingen last. Særlig ikke her. Sandel krever at en leser sakte. Så en får med seg hvordan hun stillferdig tegner opp den nordnorske naturen med mørketid og midnattssol og det kjølige interiøret hjemme hos Alberte, med lys og skygge, få farger, få mønstre. Eller hvordan hun bygger opp Alberte sjøl, bit for bit, med varme og kulde, strenge avvisninger og de få lyspunktene hun lever på. Så en ser de mange frampekene og den elegante komposisjonen, en formelt tredelt roman strukket over et helt år, med stadig tilbakevendende elementer: steder, scener, samtaler. Og slik at en legger merker til det presise språket, knappheten i replikkene, intensiteten i skildringene. Så en kjenner det pustende nærværet av Alberte, fokuseringa av Sandels blikk.

Det er så mange nydelige scener som stiger fram i denne romanen, så mange såre tårer og bitre øyeblikk for Alberte som skildres lunt og nært. Mye er dobbelt, både for Alberte og for leseren. For eksempel når Alberte ved ymse anledninger oppsøkes av tre unge herrer (de kommer hver for seg, altså). En vil jo så gjerne at hun skal finne en lykke som gjør henne hel, eller i det minste møte litt medgang, samtidig som en ikke vil at hun skal svike seg sjøl. Men hvem er egentlig Alberte, under dette harde, kalde skallet? Heldigvis gjør hun kort prosess med dem alle tre, i alle fall nesten. Et annet eksempel på dobbelthet er Albertes følelser overfor foreldrene. Hun er jo glad i dem, men følelsen av en evinnelig balansegang mellom full stillingskrig eller likegyldig fred er utmattende. Og hvem skal hun egentlig holde med? Mye faller på plass når Alberte i smug får tatt en god titt på mammas nattansikt. Da skjønner vi at kanskje Jakob egentlig så det tydeligst av dem: Det er synd om mamma og pappa. Men det er jammen synd på Alberte også, som føler alt så sterkt, og som ikke har noen til å hjelpe seg.

Alberte og Jakob er skrevet i tredjeperson, men Sandel er så nær på Alberte gjennom hele romanen at det føles som førsteperson. Forfatteren er konsekvent og følger ingen andre på samme måte, vi får for eksempel ikke innblikk i moras tanker og følelser eller noen egentlig forklaring på hennes kalde oppførsel. Det gjør at boka blir helt og holdent bare Albertes, og at tittelen for min del føles litt feil. Jakob drar jo-. Dette er Albertes kamp, Albertes hverdager, Albertes år. Og på mange måter står det helt stille i den lille byen, i alle fall når det atter blir høst igjen. Alle er de samme som før, alle forbereder seg på kulda, og tråkker rundt i vinterklær i god tid før rogna dekkes av frost. Men Alberte står ikke stille, og hun er ikke den samme som da boka begynte. Noe er skjedd. Noe i henne har våkna, og hun har i alle fall skjønt hva hun ikke vil - og hva hun bare må. Aner jeg et kommende opprør?

Da boka kom ut for første gang i 1926 blei den en enorm suksess helt uventa, og solgte i over 9000 eksemplarer i løpet av høsten. Den blei raskt ansett som en svært moderne roman, mye på grunn av at den blir fortalt i presens, har et gjennomført kvinneperspektiv og ikke følger den 'normale' romanoppskrifta: Hos Sandel følger vi nemlig ikke Alberte fra dag til dag eller fra uke til uke. Forfatteren skriver fram scener eller hele episoder som avløser hverandre, men som det kan gå svært lang tid i mellom. Hun følger ikke direkte noen ytre handlings- eller spenningskurve, det er kun det indre hos Alberte som teller. Det kan føre til at lesinga kan bli litt hakkete i begynnelsen av romanen, fordi en moderne leser kanskje forventer at det skal "skje noe", mens det egentlig er svært godt gjort av forfatteren å holde intensiteten oppe over så mange ulike stille scener. Og under det hele ligger det et konstant press, en uro og en sitrende spenning. En lurer stadig på hvor mye mer Alberte kan tåle, om hun snart kommer til å klappe helt sammen eller få et massivt utbrudd. For hun, familien, dette livet, er så skjørt, så skjørt.

Men likevel sterkt:
"Livet som til enhver tid, selv når det er kummerligst, bærer alle muligheter i seg, som det tørre og uanselige frø gjør det. Ingen ser dem. Men de er der."

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar