Bokhyllelesing: Oscar Wilde

Bildekilde: Kagge forlag

Forrige uke var det tredje runde i Bjørgs lesesirkel, og av datoen på dette innlegget kan du nå se at jeg som vanlig ligger litt etter skjema. Med sjukdom i heimen, sporadisk jobbing med masteroppgava, eksamensforberedelser, bunadsprøving, allergi og mye anna, tar det tid å komme i mål med bøker av ymse slag, også sjølvvalgt skjønnlitteratur. Men nå er jeg etter mye om og men igjennom Bildet av Dorian Gray (1890-91) av for tredje gang så langt i livet. Og oss bokidioter i mellom kan jeg også avsløre at dette er den tredje utgaven jeg har lest, og at jeg eier den i intet mindre enn fem ulike formater: en falma, engelsk skoleutgave fra tida på videregående, ei gammal norsk pocketbok som falt fra hverandre allerede da jeg var på side 27 (Gyldendal kan vennligst begynne å trykke i Norge igjen), en norsk klassikerutgivelse fra Kagge som jeg nå har lest, en nydelig engelsk CL-utgave med gullsnitt, og til slutt på lyd, med musikk av Minor Majority.  

Men nok tørrprat og bokstavelig talt til verket: Bildet av Dorian Gray av den velkjente irske forfatteren Oscar Fingal O'Flahertie Wills Wilde (1854-1900), bedre kjent som Oscar Wilde, er en av de mest interessante romanene jeg har lest. Først og fremst fordi den er så kompleks. Boka er veldig annerledes fra andre bøker i sin samtid, samtidig som den befinner seg tett på vår verden og foregår i London, og slik sett er lett å relatere seg til. Det som gjør den spesiell er at den er eksperimentell og tradisjonell, både poetisk og dramatisk, spennende og morsom, vulgær og intellektuell, og at disse kontrastene utgjør en stor del av verkets handling og poeng. Likevel er boka skapt rundt ett motiv, nemlig det faktiske bildet av Dorian Gray, som figurerer nesten som en egen person i boka, og basert på kun én idé. Men denne ene ideen er utrolig godt uttenkt, og det hele er fullført uten at det blir det minste enspora.

For de av dere som ikke er så bevandra i europeiske klassikere, som er denne rundens tema hos Bjørg, kan jeg informere om at Bildet av Dorian Gray så absolutt er nettopp det. Kortromanen, som først kom på trykk i et britisk månedsmagasin sommeren 1890 for å deretter bli utgitt som bok året etter, og da som en betydelig lengre tekst, tar nemlig i bruk et av litteraturhistorias mest kjente motiver: Faust. Hovedhandlinga i boka er at den tjue år gamle, vakre og privilegerte overklassesnobben Dorian Gray bortimot forelsker seg i et nylaga, nydelig maleri av han sjøl. Kunstnervennen Basil Hallward har akkurat tatt de siste penselstrøka, malinga er ikke en gang tørr. Men bildet er så fullkomment. Håret skinner som gull, huden er plettfri, øynene har glans. Dorian oppdager for alvor sin egen skjønnhet. Og i et lite øyeblikk farer en tanke gjennom hodet: Om han bare kunne forbli nettopp slik resten av livet! Om bare det var maleriet som skulle eldes -. Han ville gitt sin sjel for akkurat det!

Uten at dette ønsket på noe vis formaliseres gjennom en "kontrakt" med djevelen eller hans representant, går det troll i ord og ønsket realiseres. Og prisen er intet mindre enn Dorians sjel, som inntil da har vært uskyldig og uplettet. Resten av romanen utspiller seg i spennet mellom kontrastene ytre og indre, livet og kunsten, moralsk forfall og overfladisk skjønnhet, virkelig liv og skjult liv, løgn og sannhet. Portrettet av Dorian Gray speiler den virkelige sjelen hans, Dorian Gray sjøl er det statiske bildet der ingenting synes, verken kjærlighet eller hat, erfaringer eller alderdom, ingenting annet enn plettfri skjønnhet. Og Dorian oppdager at hans nydelige ytre åpner dører, mens hans avstumpa indre ikke har noe problem med å lukke dem.  

Vi følger Dorian Grays vei gjennom tjue kapitler av varierende lengde. Kunstneren Basil Hallward forener Dorian Gray og lord Henry Wotton allerede i kapittel to, et møte som skal vise seg å bli skjebnesvangert for Dorian. Harry, som den feterte lorden oftest blir kalt, er nemlig helt uten skrupler. Samvittighet eier han ikke, og han mener at mennesket ikke har noen sjel, bare kunsten har det. Han ofrer alt for et godt epigram, snakker rett fra levra og har via sin fornemme tid til å studere alle andre. Der Hallward er oppriktig glad i Dorian Gray og er redd for hvordan den brutale omverdenen, og Harry, vil besmitte han, omtaler Harry han som en ung Adonis. Han er interessert i skjønnhet nærmest som et overfladisk betalingsmiddel, og vil gjerne se hvor langt Dorian kan komme. Harry blir på sett og vis Dorians læremester, som fôrer han med bøker, artikler, inntrykk og tanker, og som også gjerne tolker og drøvtygger det hele for han. Fra å være Basils muse blir Dorian Harrys protesjé.

Men på et punkt begynner Dorian av rein kjedsomhet å bevege seg utafor sosietetens hovedområde, og ender opp i den skitne, fattige og vulgære delen av 1800-tallets London. Der forelsker han seg i en nydelig, ung skuespiller som heter Sybil Vane. Hun er bare 17 år, men spiller helt fantastisk i de største rollene som er skrevet. Kveld etter kveld søker Dorian seg dit, mens Harry klager på hvor han blir av. Etter en drøy måned forlover han seg med den unge skuespilleren, og tar med seg Harry og Basil i teatret neste kveld. Han vil vise fram sin hjertens utkårede! Men denne kvelden spiller Sibyl forferdelig dårlig. De to andre går underveis, mens Dorian lider seg gjennom de timene stykket varer. Når han så møter en lykkelig Sybil bak scenen, er han iskald mot henne, og bryter både forlovelse og forbindelse. Hun har ødelagt hans kjærlighet, hun er han ikke lenger verdig.

Med nesa i sky vandrer Dorian Gray av sted. Etter mange timers nattevandring kommer han hjem, bare for å oppdage at det vakre maleriet har endra seg: det har fått et stygt drag ved den unge munnen, og det ser nesten ondt ut. Han setter et skjermbrett foran, slik at han skal slippe å se på det. Seinere flytter han det opp til et avstengt rom på loftet. Men ute av syne, ute av sinn er bare delvis sant i denne sammenhengen. Dorian er ofte på loftet for å beskue portrettet. Han nyter sin egen ungdommelighet mer enn noensinne, og ler mot maleriet som mister glans og gull. Og slik lever han i tjue år. Han får alt han vil ha, er tilbedt av både kvinner og menn, lever ødselt og luksuriøst. Basil forsøker av og til å få han inn på den rette sti, men til ingen nytte. Harry tilber Dorians skjønnhet med smittende kynisme. Og Dorian blir en sagnomsust herremann, etter hvert er han direkte berykta i sosieteten. Men skjønnheten får brått en bitter ettersmak når folk ikke lenger vil prate med, se på eller være i nærheten av Dorian Gray. De forlater rommet, huset, festen, og det verserer ville rykter om yndlingens livvstil. Sannheten kommer langsomt fram, og når det hele går opp for Dorian Gray, har Oscar Wilde stramma nettet omkring den unge Adonis så tett at det er umulig å slippe ut.

På mange måter er romanen et langt eventyr, som fint føyer seg inn i Wildes øvrige produksjon, som blant anna består av eventyrsamlinger for både barn og voksne (fra 1888 og 1892). Den rasjonelle leser veit jo at hovedhandlinga i boka er umulig, slikt går rett og slett ikke an, men det er uhyre interessant å lese om det likevel - i dag kanskje mer enn noensinne. Slik sett både speiler og kritiserer boka en grell samtid, og ettertid. For hva skjer når det ytre er alt? På Wildes tid kunne en pudre, sminke og kle seg opp, nappe hår og bruke hatter, slanke, mosjonere, drikke avkok og innta ymse ekstrakter - datidas måter å bevare ungdommen på. I dag kan vi legge til korrigeringer, laserbehandlinger, drastiske operasjoner og injiseringer, kurer, detox og tarmskylling, bare for å nevne noe. Det verste ved å bli eldre, er ungdommen, sier Harry, men ikke en gang han, som tilber Dorian Gray og ungdommens glans, kunne sett for seg hvilke tilstander som ville råde i dag. Forfengelighet, som ikke akkurat var en gresk dygd, er blitt legitimt, faktisk såpass stuereint at vi ikke bare får det i blader og i bøker, men også på tv. Vi har Prosjekt perfekt med Ida Fladen i den ene enden, og Oscar Wilde med Bildet av Dorian Gray i den andre. Det interessante er naturligvis at resultatene ikke ligger så langt fra hverandre som en skulle tro.

Nei, Bildet av Dorian Gray er kanskje heller en vond, grusom spådom som blir sann, en utforskning av menneskets sinn og sjel, et skrekkens eksempel på hva en ikke skal gjøre. Ja, for akkurat den advarselen er ganske tydelig boka igjennom - bildet i seg sjøl er et vitne på hva som egentlig foregår. Og for hva eller hvem, undrer jeg, og til slutt Dorian også. Fordi Dorian hadde lyst? Fordi Harry bestemte? Nei, ikke egentlig. Rett og slett bare fordi det var mulig. Det var mulig å opptre sjofelt og komme unna med det. Det var mulig å være en avviker, en misbruker, en voldsmann, og ikke bli anklaga for noe. Det var mulig å gjemme seg, ikles masker, være en annen. Det var mulig å leve et dobbeltliv.  

Og dette dobbeltlivet var nok Oscar Wilde nokså tidlig rimelig god på. Om han var homofil eller bifil får de lærde strides, jeg er ikke så interessert i det. Men det at han gifter seg, er et faktum. To sønner blir det også, Cyril (1885) og Vyvyan (1886). Men sjøl om ekteparet holder sammen, og kanskje også er oppriktig glad i hverandre, er det andre mennesker Wilde søker til, er sammen med, bruker penger på og elsker, i begge betydninger. Men alle som kjenner til historia om Oscar Wilde, veit at det ikke går i lengden. Og denne boka blir faktisk brukt som bevis på forfatterens uetiske livsførsel under rettssaken i 1895.

Det gjør at det blir enda vanskeligere å ikke lese boka, eller i alle fall deler av boka, på en historisk-biografisk måte. Men etter denne gjennomlesinga ser jeg at det fins trekk av Oscar Wilde i alle de viktige mannspersonene i boka, uansett om det er tilsikta eller ikke. For eksempel i den hardtarbeidende kunstneren Basil Hallward. Wilde var også svært flittig og hadde en enorm produksjon som debattant og journalist i flere aviser, i tillegg til at han publiserte diktsamlinger, fortellinger, eventyr, dramatikk og denne romanen. Han hadde flere foredragsturneer om estetikk, blant anna i USA, Frankrike og England. Basil Hallward er den moralske rettesnora i romanen, han er tvers igjennom god og edel og en representant for det gode, kanskje slik Oscar Wilde også visste han burde være, kunne være, ville være?

Så er det Dorian Gray, unggutten som lever ut alle sine fantasier og lyster, helt uten å tenke på samfunnets lover og regler, overklassens normer og konvensjoner og sin egen, eller andres, etikk og moral. I dette ligger også implisitt en seksuell frigjøring, som uten tvil må ha vært forlokkende for Wilde, som stadig måtte skjule seg og sitt, i alle fall til en viss grad. I tillegg er Dorian svært vakker, og en kan derfor si at han er en representant for det skjønne. Historia vil ha det til at den litterære figuren Dorian Gray er meisla over en av Wildes egne yndlinger, men det vites ikke med sikkerhet. Også Dorians forfengelighet, sjølbevissthet og arroganse har noe miskjennelig wildesk over seg, så sannheten nok er en kombinasjon.

Til slutt er det lord Henry Wotton, eller Harry, det nærmeste denne boka kommer en djevels skikkelse, som trekker Dorian ut på galeien med fristelser og humor, sine mange treffende epigrammer, et tematisk spenn i samtalene fra overflate til erkjennelse, givende diskusjoner om kunst og levde erfaringer. Han er svært intelligent, vittig og skarp, men er også blind for konsekvenser - når den lite verdsatte kona hans helt overraskende forlater han til fordel for en annen mann, savner han henne veldig. Huset er jo så stille, og sjøl om ekteskapet kanskje mest er en dårlig vane, er det like fullt en vane. På mange måter kunne nok Oscar Wilde sjøl framstå litt som Harry for sine yngre guttekjærester. Men denne blandinga av veiledning og villedning ovenfor Dorian blir fatal, for når Dorian fratas sin sjel, mister han også til en viss grad følelsen av rett og galt, godt og ondt. Paradokset her er jo at Harry svært ofte sier det som er sant, og slik sett er en representant for det gode, men sannhetene blir tolka og anvendt feil.

Idealene det skjønne, det sanne og det gode er her samla i ei bok - nesten i en og samme person også. Er det kanskje for mye forlangt? Legges lista alt for høyt? Når er vi gode nok, sanne nok, skjønne nok? Teller det hvis vi bare poserer, eller må det være indre også? Dette er bare noen spørsmål som kan stilles til verket, til forfatteren og til Wildes samtid - ikke minst etter den dårlige behandlinga han får under rettssaken og i fengselet. Og dette er en av mange fordeler med Bildet av Dorian Gray: En kan stadig finne en ny vei inn til verkets kjerne. Trekke nye linjer, prøve ulike perspektiver, tolke motivet, handlingene, personene, speile vår egen samtid og oss sjøl. I tillegg er boka en språklig drøm, uhyre presis, finstemt og skildrende, proppfull med adjektiver, farger og stemninger. Og det er luksuriøst hele veien, fra gobelinet, porselenet og ringene til bilderammene og livet som leves.

Det ekstravagante er særlig tydelig i kapittel 11, hvor Dorians tjue år skildres som ei reise blant juveler og parfymer, historie, klassisk musikk og (u)dannende litteratur. Bildet er hans samvittighet, utseendet hans middel. Men hans mål? Veldig uvisst. Og det er vel det som til slutt slår Dorian Gray også, når han spør seg om hvor langt han er kommet, hvem han var og hvem han har blitt. Han liker ikke svaret og skylder på portrettet av seg sjøl. I malerkunsten til Hallward finner han altså roten til alt ondt personifisert som nettopp Dorian Gray. Ansvarsfraskrivelsen fungerer heldigvis bare midlertidig. Som individ stilles han likevel til slutt til ansvar. Bare synd at erkjennelsen i Dorian Grays tilfelle kommer for seint.

Det er vanskelig å avrunde et innlegg om ei så imponerende bok, så jeg tror jeg må ty til selve verket. På side 285-286 skildres en av mange diskusjoner mellom Harry og Dorian. Dorian benytter seg av Shakespeare, og sier om seg sjøl: Er du et maleri av sorgen / et ansikt uten hjerte. Men han vinner ikke gehør hos Harry. Dorian, som er så vakker og som har det perfekte liv, hvordan kan han ha noen problemer? Harry parerer med et passende Bibelsitat som i grunn oppsummerer hele boka: Hva gagner det et menneske om han vinner hele den verden, men tar skade på sin sjel? Så lett, og så vanskelig, kan det altså sies.