Intet nytt fra Vestfronten

Bildekilde: Bokelskere

Av og til har jeg leseropplevelser som er så sterke og intense at det er vanskelig å skrive eller snakke om boka i etterkant. Det er som om boka, sjøl om den er ferdiglest, fortsatt ikke er ferdig. Sjøl om det faktisk er mange dager sia, eller uker, sjøl om huet burde ha gjort jobben og faktisk gjør jobben, bearbeider teksten, budskapet, forsøker å ta det hele innover seg. Men på en eller annen måte jeg får det ikke helt til likevel. Et sted i prosessen stopper det opp. Kanskje det blir for mye? Kanskje det er for ille?

Ille, og mer enn det, er det i alle fall i maiboka i Lines lesesirkel, Intet nytt fra Vestfronten (1929) av den tyske forfatteren Erich Maria Remarque (født Erich Paul Remark, 1898-1970). Det var helt overraskende at akkurat denne boka skulle bli en slik intens leseropplevelse for meg. Ikke er jeg spesielt glad i krigsbøker, og jeg er heller ikke så godt bevandra i tysk litteratur som jeg kanskje burde være. Jeg har naturligvis hørt om både forfatter og bok før, og i en periode i tenåra, da jeg blant anna leste Bjørneboe, prøvde jeg desperat å få tak i ei utgave til odel og eie. Alt jeg fant var noe fillete greier på et antikvariat, og det fikk bli der det stod.

Nå fikk jeg tak i ei fillete utgave fra biblioteket. Og sjeldent har vel bokas ytre utseende og indre tilstand passa bedre til dens faktiske innhold. Min Aventura pocket (Gyldendal) fra 1993 er nesten sønderrevet. Sider ramler ut når de sjøl vil, det er mengder av eselører og flekker, rifter, stempler, pennemerker og en mengde tape. Med forsidas svarte, strenge, uniformslignende bakgrunnsfarge, små symbolske flekker med rødt, hvitt og grønt som er henholdsvis den tyske krigsørna, krigskorset og det anonyme, skyggefulle soldatansiktet, blir boka i seg sjøl mest som en soldat, som etter krigen (lesinga) kommer tilbake som noe annet enn det den var da den dro (fra biblioteket). I alle fall har denne boka blitt noe uendelig anna for meg.

Det er den unge jeg-personen Paul Bäumer som beretter denne nederlagsfortellinga, og hans opplevelser er langt på vei sammenfallende med forfatterens egne. Både Erich Paul Remark og Paul Bäumer er soldater på tysk side under første verdenskrig. Erich innkalles i 1916, Paul melder seg så tidlig som i 1915. Ingen av dem har peiling på hva de går til. Når de ankommer rekruttskolen er de unge og uskyldige, etter ti uker har de lært å gå i takt, bli skjelt ut, feie golvet med tannbørsten, pusse sko, bære tunge sekker, gjøre honnør, kravle i gjørma, gå parademarsj og sikte med geværet. Så kjøres de i kolonne ut til fronten nattestid, de skal avløse, de skal i krig. De har fortsatt ingen peiling på hva de går til. Men når granatene suser, bombene sprenger og mitraljøsene knatrer, begynner de å skjønne at det ikke er leik eller øvelse. Når de ser istykkerskutte kropper ligge blodige og aleine, med umulige vinkler på kroppsdelene og stivna ansiktsuttrykk, blir de stille.

Remarque var "heldig" - han blei skada i Flandern-slaget sommeren 1917 etter halvannen måned ved fronten og lå på lasarettet i over ett år før han blei bra. Da var kapitulasjonen svært nær, og Remarque slapp å dra ut igjen. Men krigsopplevelsene slapp han aldri unna. De skulle kverne og kverne i han i nesten ti år, før han endelig tok motet til seg for å skrive dem ned. Det skulle bare være for hans egen skyld, mest som terapi. Kanskje han, hvis han fikk satt ord på alt han hadde inni seg, ville få fred. Forfatteren lar Paul Bäumer få en litt annen skjebne enn seg sjøl. For eksempel melder Paul seg tidligere, og er mer i krigen i forfatteren. Et stykke uti boka blir Paul skada, og sammen med kompisen Albert Kropp må han være ei stund på et katolsk lasarett. Så blir Paul erklært tjenestedyktig og sendt ut igjen til skyttergravene og sjukdommene og skadene og døden.

Verken Paul eller Erich var aleine og forlatte i militæret. Hele årskullet til forfatteren blei innkalt i 1916, og attenåringene dro i samla flokk fra skole, gård, bygd og by til nærmeste innrulleringssted. Slik er det også for den da 17 år gamle Paul. Han drar sammen med skoleklassen sin. Alle kjenner hverandre, de kommer på samme rekruttskole, i samme kompani, de sover sammen i brakkene om natta og trener sammen i kasernegården om dagen. De drar til fronten sammen. De ligger i skyttergravene og granathullene sammen. Mange ganger drar de til fronten, fjorten dager i strekk med lite søvn og dårlig mat under konstant artilleribeskytning. Mange ganger. Men når de kommer tilbake, består ikke kompaniet av 150 friske unggutter lenger. Kun åtti er igjen. Av de tjue i klassen er en på asyl, fire såra og sju døde. Og etter hvert som Paul forteller og krigen ruller videre, blir de stadig færre.  

Ei klok dame fortalte meg nylig noe hun hadde lest i ei essaysamling av den svenske historikeren Peter Englund. Folk tror det ikke, skriver han, men første verdenskrig tok livet av ni av ti unge gutter i hele ti årskull. Ni av ti. Det er vanskelig, for å ikke si umulig, å virkelig begripe hvor mange mennesker det egentlig er. Det ville for eksempel vært alle de åtte gutta jeg gikk i klasse med på barneskolen. Kun femten av alle de 150 gutta på hele ungdomsskolen ville overlevd, kanskje nesten 25 av gutta på videregående. Og de ville til sammen bare utgjøre en forsvinnende liten brøkdel. For hva? Og for hvem?

I følge soldaten Paul Bäumer og kameratene hans er krigen et resultat av at to land har fornærma hverandre. Et fjell i Tyskland kan vel ikke fornærme et fjell i Frankrike, er det en som sier. To nasjoner har fornærma hverandre, to folk. Kunne de ikke løst det på en annen måte, undrer ungguttene. På hvilken måte gir det mening at vi er her, at vi sloss mot andre unge gutter, at vi dreper, at vi dør? Helst vil de at krigshisserne, ministrene og andre høyt på strå skal fekte mot hverandre, utspille krigen seg i mellom. De kunne heller sett på. Så ville de blitt spart, de og de allerede døde kameratene. Så ville de sluppet å bli bråvoksne, gamle og til slutt umenneskelige. De ville sluppet å leve som dyr, utsulta, ensomme, redde og desperate, dyr som kun handler instinktivt og hiver seg ned når det smeller, som roper ut sin angst med munnen pressa ned mot den blodstenkte jorda, som lytter til raketter og granater, eksplosjoner og skritt, som teller sekunder, skyter og dreper før de sjøl blir drept.

Likevel, og det er kanskje underlig, men desto imponerende godt gjort, er ikke Intet nytt fra Vestfronten en nitrist og deprimerende roman. Når gutta er tilbake i kasernegården eller i brakkene, når de er trygge og får litt bedre mat, er det kort mellom artige påfunn og kjappe replikker, særlig fra Tjaden. De har det moro med det de kan - avluser seg, røyker, drikker og spiller kort, stjæler ei gås, svømmer over på de alliertes side for å hygge seg med noen franske piker, driter ut korporal Himmelstoss, ler av Kat, som alltid finner mat, og forteller hverandre historier fra tida før. Båndet mellom dem er unikt og ubrytelig når de er i brakkene, og i skyttergravene er det kun døden som kan skille dem. De lever når de kan og holder pusten ellers. De kan ikke tillate seg å tenke for mye, for da blir alt så ille. Galgenhumoren holder dem gående, og er høyst nødvendig i ei så alvorlig bok, for leseren også. Ellers ville krigsrealismen tatt helt overtaket og hjemsøkt enhver.

Gradvis tiltar alvoret. Krigen blir verre. Rekruttene er til mer bryderi enn til hjelp, for de kan jo ingenting. Paul og kameratene hans er som veteraner å regne, for de har overlevd mange angrep og er fortsatt med. De hører forskjell på granatene og de ulike rakettene, de ser hvilke våpen som har gjort skade i bakken eller på kroppen. De veit at gassen ligger lengst nederst mot bakken eller i granathullene, og at en må vente med å ta av gassmaska til en har kommet seg opp. De veit hvordan du skal bruke bajonetten, at du må kjøre den opp gjennom buken nedenfra og ta spenntak for å få den ut igjen - den setter seg ofte fast mellom ribbeina. De veit at det er best å bruke den kvasse jordspaden i nærkamp, med ett velretta slag kan du kløyve en hel mann. Og de veit at maten hos de allierte er mye bedre enn i de tyske skyttergravene, så under et stormangrep gjelder det å få med seg så mye corned beef som mulig.

Det blir stadig lenger mellom hver gang gutta får slappe av og le. Stadig er de sultne og utmatta, avløsninga kommer aldri, det fins ikke nok folk. Et lett, godt oppdrag er derfor å bevokte en bebyggelse som er fraflykta på grunn av sterk beskytning. Gutta finner mat - hermetikk og levende griser, ferske grønnsaker og ekte kaffe. Nærmest i ekstase lager de seg en festmiddag i et forlatt hus, og Paul må jevlig dukke for å ikke bli truffet av salvene fra flyene mens han steiker potetlomper. Kanskje er de blitt skjødesløse med sitt eget liv da dette måltidet brått betyr alt. Men etter å ha overlevd så lenge i skyttergravene, hvor nervene er i helspenn hele tida, hvor en aldri får sove, aldri får hvile, har de behov for å avreagere skikkelig, være seg sjøl i den grad de kan og ikke bare anonyme soldater under harde stålhjelmer. Krigskritikken til Remarque, som både er i, mellom og over linjene, er knallhard og kompromissløs.

Jeg opplever at Erich Maria Remarque i denne velformulerte, interessante og forferdelige romanen ikke skildrer vold for å skildre vold aleine. Han velter seg ikke i detaljene, han utbroderer ikke unødig. Han skriver akkurat så mye at det gir leseren levende bilder i hodet, bilder som gjør vondt. Det er den livredde rekrutten som gjør i buksa, den skada, ropende soldaten som de leiter etter i flere dager mens lydene hans stadig blir lavere, det er granatsjokk og rømningsforsøk som ender verre enn tragisk, den franske soldaten som Paul knivstikker i et av uendelig mange granathull, korporal Himmelstoss som pingler ut i sikkerhetsrommet, den blodige ryggen til Haie Westhus og løytnant Bertinck som dør mens han redder kompaniet sitt. Forfatteren skildrer volden fordi det er nødvendig at vi som leser forstår. Forstår hvordan det var å være der, være et ubetydelig menneske, være ingenting, bare en skitten, sulten og redd gutt i våte støvler, fillete jakke og blodig skjorte som med stivfrosne fingre forventes å tilintetgjøre fienden så fort det glimter i det tunge, svarte nattemørket. Bare synd kanonløpene er så sønderslitte at granatene ofte sprenger på tysk side. Bare synd soldatene like ofte dør av sult, sjukdommer og skader som av angrep fra de allierte. Vi må forstå grusomhetene i dette, slik at det ikke gjentar seg.

Romanen er godt komponert, som en sakte nedadgående spiral, som veksler mellom underholdende brakkeliv, mange nervepirrende frontdager og smertefulle skildringer av magre russiske krigsfanger, matmangel, sjukdom og massedød. For eksempel når gjengen ankommer fronten og ser de nylaga kistene som står klare - de er laga til dem. Eller når kirkegården blir beskutt og soldatene befinner seg side om side med lika av sine venner. Det er vondt å lese, og jeg grein mange ganger underveis. Jeg kan ikke forstå annet enn at dette er en svært realistisk framstilling av en unggutts møte med krigen og det harde livet som soldat. Boka er også språklig sterk, men tilgjengelig, med et stort ordforråd og et variert vokabular hos soldatene, inkludert kodeveksling, noe som gjør teksten enda mer virkelig.

I tillegg kommer en så tett på Paul at han nærmest blir sprell levende. Den ramme lukta av blod, avføring, svette og råtnende lik slår i mot meg også, og jeg kvier meg for å spise det mugne soldatbrødet som er alt vi har. Tematikken, hendelsene og skildringene er sjølsagt fæle, men Remarque makter å heve blikket fra skyttergravene. Han spør etter ansvar og rettferdighet, etter ideologisk overbevisning, etikk og moral. Hvordan kan en regelrett nedslakting av Europas unge menn legitimeres, rettferdiggjøres? Han påpeker spriket mellom de unge guttas barnlige og ivrige krigsleikforestillinger og de faktiske tilstandene i skyttergravene, mellom hva de lærer på rekruttskolen og hva de faktisk har bruk for i felt. Han etterlyser kritikk og medfølelse, og jeg føler at boka roper: Se hva dere har gjort! Se på oss, hva vi er, hva vi ikke lenger er, hva vi har tapt! Hvem skal vi være sinte på? Til hvem skal vi skrifte? Hvordan skal vi leve nå, etterpå? Men mest av alt åpner han for at alle som ikke deltok i krigshandlingene på tysk side, på tapersida, kan begynne å forstå hva det innebar, hva det kosta. Og han spør, åpent og retorisk på samme tid, om det var verdt det.

Jeg har blitt djupt berørt av boka, og er samtidig veldig fascinert av forfatter Remarque som person, som tok det katolske Maria som mellomnavn allerede i 1922, og som endra etternavnet for å hedre sin døde mor i 1929. Dette mennesket som gjennomlevde den grusomme krigen, som kom ut av den og samtidig ikke, som for alltid var litt ødelagt, som aldri fant ro og som streifa rundt mellom mennesker og land og yrker til sin død, som via livet sitt til å skrive om mennesker som lever med og i krig, mennesker på flukt, illegale mennesker, overflødige mennesker. Hele forfatterskapet hans henger sammen, fra den forsiktige debuten i 1920, til de posthume utgivelsene, den siste i 1994.

Og sjølsagt er berettelsen om hans mest kjente roman nærmest som et eventyr. Den blei skrevet på noen måneder i 1927 og blei først publisert i ei avis i november og desember 1928, før den kom som bok 29. januar 1929. På de tre første månedene solgte Im Westen nichts Neues over 600.000 eksemplarer, og før året var omme, var millionen nådd. I tillegg solgte den samme år en million eksemplarer fordelt på 22 ulike språk verden over, deriblant dansk. I 1932 blei boka oversatt til sitt 29. språk, og flere fulgte. Den første norske oversettelsen kom ikke før i 1955. Filmen derimot, kom lynraskt allerede i 1930, og regissøren kunne innkassere to Oscarstatuetter for innsatsen. Og nå i dag har boka solgt i åtte millioner eksemplarer verden over og regnes som en av de viktigste moderne klassikerne i Europa.

Det er sjelden et verk får bli så viktig, og ikke bare for et årskull eller to eller ti, men for en hel generasjon. Under Nazi-Tyskland blei boka ulovlig og brent i hopetall, men sirkulerte godt under bordet, og den blei naturligvis mer enn tilgjengelig etter at andre verdenskrig var over. Opp igjennom resepsjonshistoria har både krigshissere og pasifister gjort krav på sine ulike tolkninger, men det er sistenevnte som til slutt trakk det lengste strået, mest på grunn av Remarques lille innledning: "Denne boken skal hverken være en anklage eller en bekjennelse. Den er bare ment som et forsøk på å berette om en generasjon som ble ødelagt av krigen - på tross av at den unnslapp granatene." Den eneste boka som har solgt mer enn Remarques roman i Tyskland, er Bibelen. Romanen, som på mange måter er en dannelsesroman, er rett og slett definerende, både for epoken mellom 1914 og 1940, og for menneskene - deriblant Erich Maria Remarque sjøl, den militante pasifisten.