- Eg kan ta henne, eg

Bildekilde: Oktober

Det er faktisk lenge sida jeg leste ferdig denne boka, men jeg har den fortsatt i meg, med meg. Og det hadde jeg egentlig ikke trodd at jeg kom til å ha. Det var mamma som først fortalte meg om den delvis sjølbiografiske og delvis faktisk biografiske romanen Mors og fars historie (Forlaget Oktober 2005) av Edvard Hoem (f. 1949). Om skildringene av det harde livet i Romsdalen og Gudbrandsdalen fra 1930-tallet til 1950-tallet. Om hvordan to mennesker, helt uventa og heller plutselig, finner hverandre midt oppi krig og etterkrig, sorg, savn og sinne. Og tilslutt: om hvordan de skaper et liv sammen.

Men mamma forteller så fint. Og jeg trekker ofte litt i fra når hun forteller, reduserer det litt, tenker at det sikkert ikke er så bra, eller så fint. At det kanskje ikke er skildra så nært, sett så godt. Jeg tenker at hun leser mye inn i ei bok, fordi hun er en god leser. Og at hun forteller helheten videre. Det er langt ifra sikkert at jeg får det samme utbyttet, den samme leseropplevelsen. Hvordan kan jeg? Vi er jo to helt ulike lesere, som leser med ulike briller, ulike forventninger, ulike referanser.

Men denne gangen var det virkelig veldig, veldig fint. Mamma hadde helt rett. Edvard Hoems skildringer av sine egne foreldre, hvordan de fant hverandre og hvordan de levde sammen, er uhyre fint og følsomt komponert og godt skrevet. Resultatet er en rørende roman. Hoem følger dem på avstand hele veien, fragmentarisk, skriver om det han veit, kjenner til, men det oppleves som om han er helt nær dem, sjøl om han enda ikke er skapt. Han skriver om bygda faren er fra, moras vanskelige situasjon, avventing, tvil og smerte, om farens trosspørsmål, yrkesstolthet og strevsomme vinterdager til fots eller på sykkel, etter hvert deres felles plikter og barn, og det som blir deres, og Edvards, hjemsted. Og kjærligheten. Den oppriktige, ektefølte medmenneskeligheten. - Eg kan ta henne, eg, sier far til Edvard, og jeg må grine.

Med få ord klarer Hoem å vise meg som leser hvordan det var, hvordan det virkelig var å få barn med en tysk soldat under krigen, hvordan det var å være omreisende predikant. Fy søren, som de to fikk gjennomgå! Og det er det ganske vondt å lese om. Men en merker det ikke alltid der og da, for historia flyter så godt, språket glir uten motstand, men med mye luft, det er ukomplisert, lett, adjektivene få, alt er konkret, nedtona, virkelig. Forfatteren bruker kun få, ofte enkeltstående episoder. Der han tilsynelatende berører de litterære livs overflater (som også er det virkelige liv, i og med at det i høy grad er en sann historie), streifer han ganske enkelt ved essensen, kjerna, i det som var hans foreldres liv. Nemlig hva de to var for hverandre, og hva de tilslutt blei for hverandre. Og, så lett som bare det, berører Hoem også leseren. I lang tid etterpå.