Kvinner og menn i bokhylla

Bibliotekhyller - ikke mine.

Det var en fyr som sa til meg en gang, da han lot blikket fare over et utvalg av bøkene jeg hadde i en av mange bokhyller, at han aldri hadde sett ei bokhylle med så mange bøker av kvinnelige forfattere. Han sa det til og med tre ganger, og understreka ordet 'kvinnelig' både verbalt og med ymse armbevegelser, peking og kløing i hodet. Det var nesten ekstremt, fikk jeg inntrykk av, å ha "så mange" bøker av kvinnelige forfattere! I alle fall hvis jeg skulle dømme etter ansiktsuttrykket hans, som var en underlig blanding av sjokk og vantro og direkte avsmak. Først var han overraska over sin egen observasjon, og det faktum at det var en sånn "uvanlig" skeivdeling, så var han sjokkert fordi jeg ikke lot meg affisere av innholdet i utsagnet hans, sjøl om jeg egentlig var overraska, jeg også. Som om dette med kvinnelig eller mannlig forfatter egentlig skulle bety så mye...? Men faktum er jo at det gjør det, for mange.

Sånn for moro skyld tok jeg en opptelling her om dagen, i hylla med leste romaner, hylla han også hadde kikka i (mange forskjellige hyller, mange forskjellige systemer, denne var enklest og lettest tilgjengelig). Og fordelinga var altså som følger: 56 bøker var skrevet av kvinner, 39 bøker var skrevet av menn. Ikke en alt for stor differanse, med andre ord. Men tydeligvis stor nok til å bli lagt merke til av en tilfeldig fyr, en klassekamerat som ganske uventa kom innom på besøk. Det interessante er sjølsagt hvorfor. Hvorfor det er noe å reagere på, og hvorfor det er noe å kommentere? Og av alle ting en kan si om andre menneskers bokhyller, så velger en akkurat det? Hvor kan en slik observasjon føre en? Jo, naturligvis inn i en diskusjon om kvinnelige og mannlige forfattere, og om hvem som er "best". Som om det er knytta til forfatterens kjønn og ikke vedkommendes ferdigheter!

Det er flest menn som skriver. Det er flest menn som debuterer, og flest menn som klarer å komme med den vanskelige andreboka. Det er flest menn som får oppmerksomhet, anmeldelser, oversettelser, nominasjoner, priser. Det er flest menn som er forfattere. Og noen av dem er til og med så drøye at de sier at det er kun menn som kan skrive litteratur. Og aller helst, i alle fall i følge min vantro besøkende, skal det være døde, hvite menn som skriver, eller skreiv, og de kan gjerne være amerikanske, og de kan godt skrive om hvor vondt og vanskelig det er å leve, og hvor kult det er å drikke seg dritings og drive med dop eller noe i den duren. Det er et ganske avslørende litteratursyn, og menneskesyn, en da legger til grunn. Slikt er det vanskelig å argumentere i mot, særlig som kvinne, for jeg har jo feil kjønn og skjønner ikke poenget.

I hylla mi finnes det mye forskjellig, blant annet Selma Lagerlöf, Jane Austen, Camilla Collett, Amalie Skram, Charlotte og Emily Brontë, Karen Blixen, Sigrid Undset, Doris Lessing, Margaret Atwood og Virginia Woolf. Hvis det er noen som har lyst til å fortelle meg på hvilken måte nettopp disse kvinnene ikke har skrevet litteratur, så er det bare å sette i gang.

Denne bokbloggen skal i stor grad være via til disse eminente, skrivende damene, fordi de er knallgode, unike og viktige, både for meg og for andre lesere. Men jeg kommer også til å skrive om eminente skrivende menn, for det er tross alt innholdet i bøkene og hvordan historia framstilles som betyr noe, ikke forfatterens kjønn.

Det var forøvrig første og siste gang den fyren var på besøk hos meg.