Gjenlesing: Victoria

Bildekilde: Bokklubben

I et tidligere innlegg skreiv jeg om kjærlighetsromanen Victoria fra 1898, ei av flere bøker jeg tvangsleste på ungdomsskolen med mer eller mindre moderat suksess. Faktisk var det denne boka som var verst, syntes jeg, og det var svært underlig at nettopp denne bokas forfatter hadde mottatt den mest prestisjetunge bokprisen gjennom tidene, nemlig Nobelprisen i litteratur. Det kunne jo ikke være på grunn av denne boka, tenkte jeg da, og var ikke særlig lysten på å plassere flere bøker av Knut Hamsun (1859-1952) i bokhyllene mine uten en veldig god grunn.

Men med åra skjer det meste. Og da Victoria blei filmatisert for noen år tilbake, kom den naturligvis også i ei ny utgave. Da kunne jeg ikke dy meg - forlengst forsont med det faktum at en oppriktig bokelsker ikke kommer utenom en størrelse som Knut Hamsun, uansett hvor traurig det var å lese han som en helt uinteressert fjortenåring. Det var bare å gi de tidligere bokminnene på båten og gjøre seg klar for det nye - en ny leser, en ny leseropplevelse.

Trodde jeg. Men nytt var det ikke. Det var forunderlig mye som steig opp fra mitt indre underveis. En fornemmelse av at dette er et kjent landskap, dette er personer og steder jeg kjenner, der er den gule kjolen, lyden av en fest, all snakkinga bruser i øret, eller er det larmen fra mølla som går, jeg har sett dette huset, og det der borte også, jeg kan høre knirkinga i golvplanken foran døra, jeg vært i denne hagen, pusta inn vårlufta i akkurat denne skogen, sett de samme blomstene, kjent håndtrykket, eller var det vinden -.

Det er sansninger, gjennom hele teksten. Lyder, lukter, farger, sol og skygge, kulde og hete, stemninger, flyktige tablåer, en ordløs følelse som henger igjen etterpå. Når hun har gått, når fuglekvitteret har stilna, når blomsten er revet opp med rot, når båten trekkes opp på land, når vognhjula ruller vekk og glasset drikkes ut -. Det er pene, stille skildringer fra et samfunn nokså annerledes fra vårt, med mennesker som beveger seg yndefullt og fører seg grasiøst. Klassekonflikten ulmer allerede fra begynnelsen og skaper avstand mellom personene i teksten og mellom tida i teksten og tida hos leseren, men tydeligst er likevel hastigheten, eller mangelen på hastighet. Alt i Victoria går så langsomt. Skildringene er dvelende, dialogen er ikke utskilt ved hjelp av markører, alt glir i ett, varsomt, langsomt, jevnt.

Victoria er fortellinga om Johannes og Victoria, møllersønnen og godseierdatteren, den svermeriske romantikeren og den tilbakeholdne skjønnheten. Og stort sett ikke noe annet. Boka er episodisk og stram, og nesten utelukkende fokusert på de to unge. Først er de som barn å regne med sin snusfornuft og leiting etter fugleegg, deretter blir de tenåringer og unge voksne. Tida går fort i Victoria, sjøl om tempoet er langsomt, for Hamsun utelater alt som ikke har umiddelbar relevans til historia. Når Johannes forlater sitt arme hjem, veit vi lite eller ingenting om hva han gjør og tenker, helt til det er vesentlig å skue ned på han, der han sitter i sitt værelse. Om Victoria får vi vite enda mindre. Hun eksisterer nesten utelukkende i kraft av Johannes og beundres for sitt ytre.

Johannes og Victoria. Han er arbeidersønnen som blir forfatter, og hun er jenta som skal redde familiens ære ved å presses inn i et arrangert ekteskap. Det blir tidlig fastslått at det aldri kan bli de to. Likevel dras de mot hverandre gjentatte ganger, både frivillig og ufrivillig, bevisst og ubevisst. Og det er klart at det både er søtt og romantisk, kanskje særlig i 1898, mens det nå er blitt litt oppbrukt av alle tv-seriene. Men er det helt troverdig? At de holder på slik, ventende på hverandre, gjennom så mange år, uten å ha et forhold? Når de veit at det aldri kan eller skal skje noe som helst, vil de da fortsette å vente? Når de bare kjenner hverandre så smått og ikke på ordentlig? Når de bare beundrer hverandre, dyrker det de tiltrekkes av og kun avslører brøkdeler for sin elskede og for leseren? Det vil si, Victoria blir kjent med Johannes gjennom hans bøker, og han har desidert mest plass i boka som bærer hennes navn. Hun er gjenstand for noe som virker som en tilbedelse, kun basert på ytre attributter som utseende og hvordan hun ter og fører seg.

Forelskelsen skildres som en avstandsforelskelse, dog av det alvorlige, intense slaget. Den har sitt utspring i barndomsminnene, der den noe eldre Johannes hjelper og verner den lille Victoria, som løftes og bæres og skjermes for det skumle eller naturens brutalitet. Han vil bare være god med henne, vise henne det vakre, åpne naturen og sansene for henne. Og de har et bånd, slik at forelskelsen virker både djup og oppriktig i ungdomsåra. Men med geografisk avstand og personlig vekst på begge sider er det små sjanser for at følelsene fortsatt er der så lenge etterpå - er det ikke?

Men slikt skal vi kanskje se bort ifra. Vi skal vel bare forføres - i våre ubevisste sjeleliv - av denne fortryllende fortelling, som slettes ikke er så drømmende og romantisk når det bærer mot slutten. Faktisk er Hamsun minst like realistisk her som i Sult (1890), når de rosenrøde brillene er tatt av, vel å merke. For eksempel i forhold til tematiseringa av kvinnas posisjon i samfunnet, særlig i familien. Hamsun legger ingenting i mellom når han skildrer Victorias familie og valget de stiller henne overfor: Et valg uten reelle valgmuligheter. Et krav, ei plikt. Victorias liv var bestemt i det øyeblikket hun blei født, i kraft av kjønn, sosial stand, klassetilhørighet og økonomi. Hennes vilje er ikke relevant. De anekdotiske avsnittene med fokus på de to mødrene bekrefter dette - et underlig grep, forresten. 

Den glidende skrivestilen er også den samme som i Sult, avsnittene avløser hverandre som assosiasjoner, stadig videre. Og Johannes minner mye om den navnløse hovedpersonen i Sult, kan hende fordi de bindes sammen av sin skapende virksomhet, som koster dem svært mye. Johannes blir på mange måter en forlengelse - han har fått et navn, en karrière, han har kommet over den bøygen som nesten tar livet av mannen fra Sult. I Victoria er det gitt muligheter for å sette disse romanene i intertekstuell sammenheng med hverandre. Johannes kjemper på samme måte, begge romanfigurene yter over evne hele tida, være seg økonomisk, kunstnerisk eller sosialt, fordi deres følelser får deres hjerter til å beve, og de må for all del ikke briste.  

Disse sårbare, unge menn! Jeg leser naturligvis Victoria inn i noe større nå, og med det mener jeg ikke Hamsuns forfatterskap aleine. For var det noe som var underlig, så var det hvor mye denne boka harmonerer med Julehelg (1900) av Amalie Skram (1846-1905). Det er den ulykkelige kjærligheten - forholdet som er dømt før det er begynt, men som allikevel er så veldig forlokkende. Det er de unges lodd, å kjempe seg vei mellom konvensjoner og instinkter, å vise hensyn til familie og ære på den ene sida og en sjøl og hjertet på den andre. Midt i mellom gammel og ny tid. Det er ensomheten og den vonde avslutninga, angeren og det uvisse - kjærlighetssorgen som ei nødvendig, emosjonell dannelsesreise. 

Og med det i mente blir det også tydelig hvorfor Victoria ikke er den beste romanen å servere en hormonfull fjortenåring. Med et slikt perspektiv som jeg framhever, forutsettes det at leseren er i stand til å ta avstand fra sin egen dannelsesreise, noe som ofte betyr at den er tilbakelagt. En fjortenåring er i full utvikling og langt ifra å være et voksent menneske. For å komme dit, trengs både år og erfaringer. Victoria har begge deler, og slik blir avstanden plutselig enorm. For sjøl om ungdomsleserne fint kan henge med på fortellinga, er det nok en del av historia som går dem hus forbi. Og det er her det vesentlige ligger. Victoria er verken vanskelig eller utilgjengelig, men utfordrende fordi den krever omstilling, langsomhet og erfaring, tre egenskaper fjortenåringer ikke er kjent for å ha. Like fullt vil jeg anbefale boka til de tenåringene som er interesserte. Der den treffer, kan den treffe svært hardt, slik som er tilfelle med all ekte kjærlighet.