Olav Audunssøn i Hestviken, del I

Bildekilde: Bokelskere

Det omfattende tobindsverket om Olav Audunssøn og Ingunn Steinfinnsdatter har tatt mye lesetid denne vinteren. Jeg og Birthe har holdt på mer eller mindre sida januar, med en oppsving i tempoet nå i det siste. Lenge hadde jeg planlagt å skrive innlegg etter hvert bind, men jeg ser nå at det blir vanskelig - og antageligvis forferdelig langt. Derfor må jeg dele det opp, og velger da den inndelinga forfatter Sigrid Undset (1882-1949) praktiserer. Første bind av tobindsverket heter Olav Audunssøn i Hestviken og består av tre bøker: Olav Audunssøn gifter seg, Ingunn Steinfinnsdatter og Olav Audunssøns lykke. Alt er lagt tilbake til middelalderen, fra 1200-tallet og et godt stykke framover.

Boka bærer kanskje Olavs navn, men de er nokså jevnstilte hovedpersoner, Olav og Ingunn. Undset skriver om dem i tredjeperson og vi sanser med dem gjennom hele boka, fra begynnelsen, da de er småbarn som leiker om hverandre på gården Frettastein et sted rundt Mjøsa, en halv dags ferd fra Hamar. Olav er fostersønn hos foreldrene til Ingunn, Steinfinn Toressøn og Ingebjørg Jonsdatter, og blir oppdratt sammen med de andre barna deres. Men ikke bare det: Olav og Ingunn er trolova. Allerede som små blei de bundet til hverandre gjennom en avtale mellom fedrene. Avtalen blei inngått en sein kveld og er ukjent for en del frender og vurdert som useriøs av andre, men den blei besegla med en spesiell ring. Olavs far døde like etterpå. Slik vokser de opp, vel vitende om at det skal være de to. 

Når vi for alvor kommer inn i handlinga i boka, er Olav og Ingunn kommet et stykke ut i tenåra, han er litt eldre enn henne. De er fortsatt mye sammen, men det er ikke lenger bare leik. Gradvis er det noe annet som tar over, og da de drar av gårde til Hamar, bare de to, delvis til fots og deretter i båt, er det mye som skjer. Uforstyrra får de oppdage og utforske hverandre med et nytt blikk. Teksten er dvelende og langsom, sanseinntrykkene er mange. Natur- og personskildringer glir nesten over i hverandre. Det er ikke lenger barnet Olav og barnet Ingunn vi ser, men to mennesker godt på vei mot å bli voksne. Kroppene har endra seg, psyken likeså. Et bryllup er innen rekkevidde, det de alltid har tenkt på og drømt om, skal bli en realitet: Ekteskap og samliv på ættegården til Olav i Hestviken. 

Og i løpet av turen til Hamar finner de ut av at denne drømmen og dette ekteskapet er noe de ønsker, begge to. Han vil tilby henne det gode og solide, hun vil gi han barn og se dem vokse opp. Han kjenner og liker tyngden av alvoret og ansvaret, mens hun framstår som sped og uansvarlig, litt barnslig enda, karaktertrekk de skal bære med seg lenge. Hennes umodenhet øker hans trang til å beskytte og verne, og når hun søker inn mot armene og brystet hans, blir hun uimotståelig. Det sitrer mellom linjene, det uunngåelige kommer jo, en veit bare ikke når og på hvilken måte -. Språket er ei massiv drivkraft i teksten, så presist, så visuelt og fullt av assosiasjoner og billedrikdom.

Men komplikasjonene skal følge. Lykken er kortvarig for Olav og Ingunn, forelskelsesrusen erstattes av frykt og sorg. Det er nokså typisk for Undset å veksle mellom sterke emosjoner og avgjørende øyeblikk som krever mye av hovedpersonene. I dette tilfellet skal Steinfinn på hevntokt etter at handlinger, nid og hån er forblitt uhevna over flere år. Endelig er fienden på plass på gården sin, og den er ikke langt unna. Ferden er godt planlagt, Olav blir med. Ingunn venter sammen med mora Ingebjørg, og de ser røyken velte seg opp på andre sida av vannet. Gården brenner. Seinere kommer mennene hjem. Steinfinn er hardt såra. På kort tid dør både han og Ingebjørg. Ingunn og søsknene hennes er blitt foreldreløse, Olav også. Alt blir annerledes.

Det er nå Steinfinnssønnene, onklene til Ingunn, som skal verne henne, fø henne og gifte henne bort. Men hun vil ikke vike fra Olav. Frendene hennes går ikke med på at hun gifter seg med Olav - de er for unge, han er ikke noe tess - en svein fra gården?! Og dessuten er det ikke noe hold i den gamle avtalen, det var bare leik og skjemt og drukkenskap. De hadde vel ikke trodd det var på alvor? Nei, Ingunn får ikke gifte seg langt under sin stand. Olav blir ledd ut, og i fortvilelsen søker han råd annetsteds. Alt han vil er å gifte seg med Ingunn! Hvem er det som kan hjelpe i en slik sak? En av huskarene på Frettastein tilbyr sin støtte, og det skal vise seg å være veldig nødvendig.

Løsninga blir Hamar og kirka. Uten å vite om hvordan det vil påvirke forholdet og framtida deres reiser Ingunn og Olav fra Frettastein. De skal kanskje aldri komme til å vende tilbake. I Hamar blir de skilt fra hverandre. De må skrifte og bøte, gjøre opp for sine synder og vente på at noen gode menn skal tale deres sak. Ingunn bare driver rundt i et ingenting. Hun bærer koneskaut og har store, mørke øyne som stadig søker etter Olav Audunssøn. Men han er aldri å se -. Han er hos klosterbrødrene, lærevillig og med stor virketrang, mens han forsøker å forstå hvorfor det er synd å elske hun han elsker.

Handlinga i boka er kompleks og omfattende og inkluderer naturligvis mye mer enn det som er gjengitt her. Sentralt er forelskelsen mellom Olav og Ingunn, og hvordan forholdet deres glir fra å være barnlig og uskyldig til å blir modent og voksent. Deretter skyller synd og skam over de to unge. Vil de klare seg? Vil forholdet klare seg? Religion og refleksjon omkring tro, synd, dygd, Gud, vilje, bud, bot og anger tar for alvor plass i Olav. Han ser styrken hos klosterbrødrene, liker dagsrytmen og livet deres og blir brått var sin egen ufullkommenhet. Det er impulsene han ikke klarer å kontrollere, raseriet som han ikke evner å bøye, lysten som han gir etter for -. Vil det si at han er et dårlig menneske? Han fokuserer iherdig på seg sjøl og gir kirkens menn full tiltro, både på det indre planet og i forhold til et potensielt ekteskap med Ingunn. 

Olav er skildra med flotte karaktertrekk, sjøl om han også kan være naiv, ivrig og sjølgod, som mange unge er. Han er en staut, ung mann som vokser enormt på de utfordringene han blir gitt. Han finner seg sjøl, ei stødig kjerne midt i kaoset, og viker ikke. Og han er ikke bare opptatt av sin egen skjebne, men også Ingunns: Kan han leve med sin synd om de aldri får hverandre? Kan han leve med det faktum at hun for alltid vil dømmes av mennesker og av Gud som syndig, og at hun aldri vil kunne gifte seg igjen? Er han ansvarlig for hennes lykke?

At Ingunn er vakker er hennes fremste attributt i begynnelsen. Men etter hvert kommer også andre trekk ved henne fram, som en grunnleggende skepsis og usikkerhet. Hun er lett å lede, lett å vinne. Hun blir nervøs når hun skilles fra Olav og handler instinktivt og av redsel. Hun klandrer fort seg sjøl, er full av sjølmedlidenhet og bukker under i stress. Store trosspørsmål baler hun ikke med, hun gjør sin kristenplikt, det hun blir fortalt og det som er forventa. Hun reflekterer ikke over årsakene, hun bare aksepterer, og fremstår derfor som noe enkel. Men hun har et stort hjerte, og hun er svært lojal mot Olav. Hun har nemlig overbevist seg sjøl om at de skal giftes, hun og Olav.

Helt til det blir julehelg og de ses igjen. Helt til Olav ikke lenger klarer å styre impulsene sine og må forlate Hamar og Norge i hemmelighet.