Fortellingen om Viga-Ljot og Vigdis

Det var i det hele tatt ganske underlig å begynne å lese Sigrid Undset (1882 - 1949) igjen etter lang tids pause. Jeg har lest noen samtidsromaner, som den triste og tragiske Jenny fra 1911, debuten Fru Marta Oulie fra 1907 og ekteskaps-romanen Splinten av trollspeilet fra 1917. Dessuten har jeg også lest første bok i trilogien om Kristin Lavransdatter, Kransen (1920). Jeg veit ikke helt hva jeg var forberedt på da jeg begynte med den korte boka Fortellingen om Viga-Ljot og Vigdis (1909). Men jeg fikk i alle fall noe helt annet enn jeg hadde forventa. Den var naturligvis ikke som en av samtidsromanene hennes, da handlinga er lagt tilbake til middelalder og vikingtid også her, men den var virkelig ikke Kristin Lavransdatter heller. Og den var absolutt ikke som Njålssoga eller andre sagaer, sjøl om stilen i begynnelsen kunne minne om noe slikt, med korte setninger og informasjon om slektsbånd og opphav.

Sigrid Undset har med Fortellingen om Viga-Ljot og Vigdis skapt noe helt eget. Det er kraftfullt, unikt og imponerende, og det er attpåtil uforutsigbart og spennende. Kontrastene mellom kvinne og mann, ære og skam, kristendom og hedendom, bot og anger på den ene sida mot hevn og vrede på den andre, er innvevd i stoffet på en elegant og naturlig måte. Komposisjonen av romanen (ja, i tittelen står det "fortelling", men den er utgitt som en roman) er kanskje det minst spesielle, da Undset så tydelig har de gamle islandske ættesagaene som ideal, hun, som dem, går inn og ut av fortellinga som det passer henne, hopper over vintre og sommere uten relevant handling, men er kronologisk og bruker lang tid på de dagene det skjer noe viktig. Og det fungerer godt, og gir lite overflødig stoff.

Men til forskjell fra mange av sagaene, er denne konsentrert først og fremst om ei kvinne. Undset gir med det kropp og stemme til alle middelalderkvinnene som i andre sagaer fungerer nærmest som statister, og som kommer fram for å egge til hevn når det passer hovedhandlinga. Her følger vi Vigdis tett, i avsnitt som er viktige og avgjørende: hun opplever vold og skam, hun er nær ved å ta sitt eget liv, hun hevner for ætta si, hun flykter og må leve sammen med skoggangsmenn, hun arver faren og tar en manns rolle i drift av gården og jorda, hun møter igjen den ene mannen som har voldt henne så mye skam, skade og sorg. Vigdis er for meg sprell levende, kompleks og interessant, følsom og redd, brutal og kompromissløs. Og hun er ikke redd for å gjøre eller si noe som tradisjonelt sett er forbeholdt mennene.

Relevant her er en liten diskusjon om hvilket århundre Undset har lagt handlinga til. Jeg tenker at det må være i løpet av vikingtida, for hedendommen står fortsatt sterkt, og hvis jeg har forstått riktig, er det henvist til hendelser i Olav Tryggvasons regjeringstid i begynnelsen av boka (som slaget ved Svolder). Da er vi altså i tida like før år 1000, og med Olav Tryggvason og Olav den Hellige vinner kristendommen gradvis innpass i det norske samfunnet, være seg frivillig eller gjennom tvang. Vigdis lar seg døpe etter egen vilje, kanskje mest for å skape en varig forbindelse til kongens hoff. Nidaros er det religiøse maktsentrum, noe som også kommer fram i boka, for eksempel når Vigdis ber Viga-Ljot om å dra til Nidaros for å hente noen gode menn for å tale sin sak. Implisitt her er at de som er tilknytta Nidaros er lærde og kyndige menn.

Det som er veldig interessant med denne boka, er at Undset skildrer et samfunn hvor høviske og kristne idealer allerede er godt innarbeida blant de ledende menn både i Norge og på Island, som kongens hirdmenn og lokale høvdinger. Mennene i Vigdis sin familie oppfører seg for eksempel mye mer kontrollert enn Viga-Ljot og de lusne folka han allierer seg med, men det fortelles om hendelser flere år tilbake i tid da også Vigdis sin familie var voldelige og hevngjerrige. Hva som er årsaken til endringene i oppførsel, kan diskuteres. Men det kan leses av Undsets roman som om disse impulsene kommer fra Island. Hvis dette er korrekt, og ikke fiksjon, er det jo et interessant og viktig innlegg i den stadig pågående debatten om når det høviske idealet kommer til Norge og hvor det kommer fra. Mange tror at de islandske geistlige var svært kontinentalt orienterte. Uansett hva som er svaret på et slikt nesten umulig spørsmål, får Undset godt fram denne brytninga i samfunnet, i hva som gir makt og ære, og hvilke seder og skikker som passer den nye religionen. Kan det leses som at både Vigdis og Viga-Ljot først handler som hedenske individer, og seinere som kristne? Er det en essensiell del av utviklinga hos dem begge, eller er det mer tilfeldigheter? Vigdis tar som sagt til den nye troa, mens Viga-Ljot virker mest gudløs.

De viktigste kontrastene mellom Undset og sagaene, foruten århundrene som ligger i mellom, er at sagaene er fulle av besk humor, mens Undset knapt har ei morsom linje. Mannfolka i sagaene er jo så staute at det tyter ut av øra på dem, Fortellingen om Viga-Ljot og Vigdis er sånn sett befriende for denne pågående maskuliniteten gjennom kvinna Vigdis' blikk og forfatter Undsets fokus. Vigdis vektlegger verken djervhet, våpenførhet eller gull, høvdingdatter som hun er, hun ser på ansiktet, øya, håret, henda. Her bringer Undset sitt eget samtidige blikk på kjønnene inn i en middelalderkontekst, og snur middelalderens kjønnsrollemønstre opp ned, hvilket fungerer utrolig bra. For eksempel er det mange menn som beiler til Vigdis, men de verken vurderer henne som et kjøttstykke, eller blir vurdert tilbake. Det er med andre ord en selvfølge at ei mektig kvinne som Vigdis rår for sitt eget giftermål, og at mennene kommer i respekt. Tilbake gir hun respekt, slik at det ikke blir rom for å harselere eller å føle seg vonbroten, eller å hevne en slik krenkelse.

Og med dette er jeg inne på et annet viktig punkt som skiller Viga-Ljot, Vigdis og Sigrid Undset fra sagaene: psykologi. Sagaene er overfladiske og gir liten psykologisk innsikt, forfatteren farer med harelabb over individene, gir dem et kjennetegn hvis han gidder, og viser at samfunnet er totalt æresstyrt: det som gir ære, gir grunn til handling. Slik er det ikke hos Undset. Her er det aldri tvil om hvem som er hvem, eller hvorfor de gjør hva. Både Viga-Ljot og Vigdis skildres slik at en ikke klarer å bli sint på dem for den urett de begår, en føler i steden med dem og forstår de vanskelige valgene de tar. Og når det til slutt går som det går, sitter en ikke igjen med en følelse av triumf, som i andre sagaer, heller med vemodighet, for at det gikk slik det ikke burde. En utrolig lang og krøllete tråd kan trekkes fra dette (altså den historiske nåtida i romanen) og fram til Ian McEwans lille roman Ved Chesil Beach fra 2007 og lignende verk som vektlegger unge mennesker i viktige situasjoner, kolliderende oppfatninger og manglende kommunikasjon. Om Undset har rett i sine karakteristikker, er vi ikke så ulike på disse menneskene som levde for over tusen år sida, likevel. Og det er jo verdt å tenke på.

Bildet er henta fra Maihaugen.