Midnight in Paris

Et bittelite innlegg om en bitteliten film: Woody Allens Midnight in Paris fra 2011 er så lett og motstandsløs at den nesten er glemt innen rulleteksten er over. Etter 94 minutter med lite overbevisende spill fra hovedrolleinnehaver Owen Wilson som forfatterspira Gil og mange urolige håndbevegelser fra forloveden Inez, spilt av Rachel McAdams, ender vår skeivnesa og småforvirra Allen-kopi med å bli i byen han elsker, Paris. Og det er vel forsåvidt like greit for både Gil og Inez, men verken sjokkerende eller spennende.

Ideen bak filmen er både søt og god, og det hele er sjarmerende gjennomført med tidsriktige plagg, frisyrer, biler og rekvisitter. De mange skuespillerne i det magiske Paris bærer med seg noe helt annet enn nåtids-karakterene; så portretterer de også kjente intellektuelle mennesker. De har mange kilder å gå til, være seg bøker, biler og andre filmer, og de kan gjøre sin egen tolkning av mennesket de spiller, til dels uavhengig av manus og regi. Det må jo være en kosejobb! Marion Cotillard var nærværende, Corey Stoll var intens, men litt for stiv for min smak, mens Kathy Bates nok blei litt snytt for den store og viktige rolla hun kunne ha hatt - og som hun faktisk hadde på 1920-tallet. Mange andre av glansdagenes kulturskikkelser tilfører filmen varme og humor, men også små glimt av alvor. Nåtidsmenneskene har derimot svært lite å spille på, og forblir endimensjonale og uinteressante. Den eneste som har en slags indre utvikling i filmen, er karakteren til Owen Wilson, men han spiller så lite overbevisende at jeg ikke tror på noe av det han kommer med. Det er sjeldent å se sjølutnevnte komikere totalt blotta for timing og uten begeistring for eget materiale. Etter min mening burde han ikke hatt ei rolle i filmen i det hele tatt.

Manuset er tynt, men presist, og mange av replikkene er gode, men ikke sjeldent gode. Både film og idé er helt uten viktige forviklinger, store konflikter eller spenning, være seg på ytre og indre plan. Det er faktisk et totalt fravær av substans, med unntak av den smale hovedfortellinga. Det hele kan sammenlignes med å gå tur i en park i f.eks. London eller Berlin: det er mange pent klipte busker og trær og mange nydelige blomster, det hele er planta symmetrisk og oversiktlig, det lukter godt, folk er vennlige, men asfaltveien er flat, feilfri og nylagt, og grusveien snor seg kun litt sjarmerende rundt dammen. Det er ingen høydedrag å skue utover fra, og heller ingen digre røtter å snuble i, og ved hvert kryss står det piler til nærmeste tehus, dam, monument eller veien ut. Det er umulig å gå seg bort. Filmen, med sin ene akse, er likedan.

Men det som Woody Allen, med sin behagelige regi og sitt rolige blikk, formidler godt også her, er stemning. Både i nåtida, den litt diffuse, mildt ubehagelige følelsen av å ikke høre hjemme, ikke henge med, ikke forstå andre menneskers hierarkiske ordning eller prestisjesystem, og å endelig føle seg på rett sted, hjemme. Og i det magiske Paris: kunsten og litteraturen, musikken, maleriene, fotografiene, filmene, skulpturene og ikke minst menneskene - som er helt levende, begeistra og intenst opptatte av intellektuell utfordring og berikelse. Herlig! Filmen kan på grunn av det tolkes som en hyllest eller en kjærlighets-erklæring til kunstens mange former. Men det som skulle være filmens poeng, var nokså oppbrukt og derfor verdiløst for meg. Dessverre. Men stemninga gjorde at jeg koste meg så lenge det varte.