fredag 13. juli 2012

Fortellingen om Viga-Ljot og Vigdis

Det var i det hele tatt ganske underlig å begynne å lese Sigrid Undset (1882 - 1949) igjen etter lang tids pause. Jeg har lest noen samtidsromaner, som den triste og tragiske Jenny fra 1911, debuten Fru Marta Oulie fra 1907 og ekteskaps-romanen Splinten av trollspeilet fra 1917. Dessuten har jeg også lest første bok i trilogien om Kristin Lavransdatter, Kransen (1920). Jeg veit ikke helt hva jeg var forberedt på da jeg begynte med den korte boka Fortellingen om Viga-Ljot og Vigdis (1909). Men jeg fikk i alle fall noe helt annet enn jeg hadde forventa. Den var naturligvis ikke som en av samtidsromanene hennes, da handlinga er lagt tilbake til middelalder og vikingtid også her, men den var virkelig ikke Kristin Lavransdatter heller. Og den var absolutt ikke som Njålssoga eller andre sagaer, sjøl om stilen i begynnelsen kunne minne om noe slikt, med korte setninger og informasjon om slektsbånd og opphav.

Sigrid Undset har med Fortellingen om Viga-Ljot og Vigdis skapt noe helt eget. Det er kraftfullt, unikt og imponerende, og det er attpåtil uforutsigbart og spennende. Kontrastene mellom kvinne og mann, ære og skam, kristendom og hedendom, bot og anger på den ene sida mot hevn og vrede på den andre, er innvevd i stoffet på en elegant og naturlig måte. Komposisjonen av romanen (ja, i tittelen står det "fortelling", men den er utgitt som en roman) er kanskje det minst spesielle, da Undset så tydelig har de gamle islandske ættesagaene som ideal, hun, som dem, går inn og ut av fortellinga som det passer henne, hopper over vintre og sommere uten relevant handling, men er kronologisk og bruker lang tid på de dagene det skjer noe viktig. Og det fungerer godt, og gir lite overflødig stoff.

Men til forskjell fra mange av sagaene, er denne konsentrert først og fremst om ei kvinne. Undset gir med det kropp og stemme til alle middelalderkvinnene som i andre sagaer fungerer nærmest som statister, og som kommer fram for å egge til hevn når det passer hovedhandlinga. Her følger vi Vigdis tett, i avsnitt som er viktige og avgjørende: hun opplever vold og skam, hun er nær ved å ta sitt eget liv, hun hevner for ætta si, hun flykter og må leve sammen med skoggangsmenn, hun arver faren og tar en manns rolle i drift av gården og jorda, hun møter igjen den ene mannen som har voldt henne så mye skam, skade og sorg. Vigdis er for meg sprell levende, kompleks og interessant, følsom og redd, brutal og kompromissløs. Og hun er ikke redd for å gjøre eller si noe som tradisjonelt sett er forbeholdt mennene.

Relevant her er en liten diskusjon om hvilket århundre Undset har lagt handlinga til. Jeg tenker at det må være i løpet av vikingtida, for hedendommen står fortsatt sterkt, og hvis jeg har forstått riktig, er det henvist til hendelser i Olav Tryggvasons regjeringstid i begynnelsen av boka (som slaget ved Svolder). Da er vi altså i tida like før år 1000, og med Olav Tryggvason og Olav den Hellige vinner kristendommen gradvis innpass i det norske samfunnet, være seg frivillig eller gjennom tvang. Vigdis lar seg døpe etter egen vilje, kanskje mest for å skape en varig forbindelse til kongens hoff. Nidaros er det religiøse maktsentrum, noe som også kommer fram i boka, for eksempel når Vigdis ber Viga-Ljot om å dra til Nidaros for å hente noen gode menn for å tale sin sak. Implisitt her er at de som er tilknytta Nidaros er lærde og kyndige menn.

Det som er veldig interessant med denne boka, er at Undset skildrer et samfunn hvor høviske og kristne idealer allerede er godt innarbeida blant de ledende menn både i Norge og på Island, som kongens hirdmenn og lokale høvdinger. Mennene i Vigdis sin familie oppfører seg for eksempel mye mer kontrollert enn Viga-Ljot og de lusne folka han allierer seg med, men det fortelles om hendelser flere år tilbake i tid da også Vigdis sin familie var voldelige og hevngjerrige. Hva som er årsaken til endringene i oppførsel, kan diskuteres. Men det kan leses av Undsets roman som om disse impulsene kommer fra Island. Hvis dette er korrekt, og ikke fiksjon, er det jo et interessant og viktig innlegg i den stadig pågående debatten om når det høviske idealet kommer til Norge og hvor det kommer fra. Mange tror at de islandske geistlige var svært kontinentalt orienterte. Uansett hva som er svaret på et slikt nesten umulig spørsmål, får Undset godt fram denne brytninga i samfunnet, i hva som gir makt og ære, og hvilke seder og skikker som passer den nye religionen. Kan det leses som at både Vigdis og Viga-Ljot først handler som hedenske individer, og seinere som kristne? Er det en essensiell del av utviklinga hos dem begge, eller er det mer tilfeldigheter? Vigdis tar som sagt til den nye troa, mens Viga-Ljot virker mest gudløs.

De viktigste kontrastene mellom Undset og sagaene, foruten århundrene som ligger i mellom, er at sagaene er fulle av besk humor, mens Undset knapt har ei morsom linje. Mannfolka i sagaene er jo så staute at det tyter ut av øra på dem, Fortellingen om Viga-Ljot og Vigdis er sånn sett befriende for denne pågående maskuliniteten gjennom kvinna Vigdis' blikk og forfatter Undsets fokus. Vigdis vektlegger verken djervhet, våpenførhet eller gull, høvdingdatter som hun er, hun ser på ansiktet, øya, håret, henda. Her bringer Undset sitt eget samtidige blikk på kjønnene inn i en middelalderkontekst, og snur middelalderens kjønnsrollemønstre opp ned, hvilket fungerer utrolig bra. For eksempel er det mange menn som beiler til Vigdis, men de verken vurderer henne som et kjøttstykke, eller blir vurdert tilbake. Det er med andre ord en selvfølge at ei mektig kvinne som Vigdis rår for sitt eget giftermål, og at mennene kommer i respekt. Tilbake gir hun respekt, slik at det ikke blir rom for å harselere eller å føle seg vonbroten, eller å hevne en slik krenkelse.

Og med dette er jeg inne på et annet viktig punkt som skiller Viga-Ljot, Vigdis og Sigrid Undset fra sagaene: psykologi. Sagaene er overfladiske og gir liten psykologisk innsikt, forfatteren farer med harelabb over individene, gir dem et kjennetegn hvis han gidder, og viser at samfunnet er totalt æresstyrt: det som gir ære, gir grunn til handling. Slik er det ikke hos Undset. Her er det aldri tvil om hvem som er hvem, eller hvorfor de gjør hva. Både Viga-Ljot og Vigdis skildres slik at en ikke klarer å bli sint på dem for den urett de begår, en føler i steden med dem og forstår de vanskelige valgene de tar. Og når det til slutt går som det går, sitter en ikke igjen med en følelse av triumf, som i andre sagaer, heller med vemodighet, for at det gikk slik det ikke burde. En utrolig lang og krøllete tråd kan trekkes fra dette (altså den historiske nåtida i romanen) og fram til Ian McEwans lille roman Ved Chesil Beach fra 2007 og lignende verk som vektlegger unge mennesker i viktige situasjoner, kolliderende oppfatninger og manglende kommunikasjon. Om Undset har rett i sine karakteristikker, er vi ikke så ulike på disse menneskene som levde for over tusen år sida, likevel. Og det er jo verdt å tenke på.

Bildet er henta fra Maihaugen.

7 kommentarer:

  1. Takk for interessante refleksjoner igjen. Jeg tror du er inne på sentrale forhold i vikingtid og middelalder med hensyn til høvisk oppførsel, eller mer nåtidig; verdig oppførsel, med tanke for alles ære, både slekt, motpart og en sjøl. At skikkelig oppførsel var viktig for å regulere et samfunn som lett kunne ty til vold, sier seg sjøl, og Bodil Vasbos store roman "Hilda", som skildrer overgangen fra hedendom til kristendom på de britiske øyer på 600-tallet, har mye av dette, altså symbolske gester, forventninger om gaver, sterk pliktfølelse og alt det andre som henger sammen med høvisk oppførsel. Vassbo har helt sikkert lest Undset, og alle de engelske og keltiske krønikene, noe som også Undset gjorde. At de er på sporet av noe, er jeg sikker på. Men, som du påpeker, alle romaner vil bære med seg spor av sin samtid, og jeg synes du peker på sentrale ideer i det psykologiske. Interessant å tenke på at Undset på mange vis stod i forrige generasjons idesfære, altså sine foreldres - så hun viderebringer kanskje først og fremst den realistiske psykologien (som på 1880-tallet ennå ikke var en vitenskap) og ikke sin tids psykoanalyse. Sånn sett klinger minst tre ulike århundrers menneskeforstand med i din, om med din lesning blir det fire! Herlig...
    Trudelutt

    SvarSlett
  2. Takk for hyggelig og interessant kommentar! Det er så mye å hente i denne lille boka, det er utrolig imponerende at Undset har klart å komprimere stoffet og tida og menneskene og alt! Og et viktig innspill det med "Hilda", for da jeg leste om høvisk kultur, var mantraet at det kom fra Frankrike, og at det oppstod under Karlamagnus. Kan en snakke om to ulike typer høvisk kultur, eller var britene først? Igjen? Og når møtes så disse hoffkulturene, når kan en snakke om et felleseuropeisk kulturelt ideal, som Norge på 1200-tallet så tydelig vil være en del av?

    Om britene er først kan jo det forklare hvorfor islendingene er så raskt ute med å ta til trua, og hvorfor samfunnet så kjapt blir sivilisert: påvirkning fra britiske geistlige og et solid, norsk lovverk. Hmm, tror jeg nå snur opp-ned på det jeg har lært og holder en knapp på britene. Igjen. Undset visste jo hva hun holdt på med, lærd som hun var!

    Som du veit er ikke jeg så glad i psykoanalyse og sånt, så jeg "glemmer" det ofte. Men klart det var viktig, og såklart du har rett! Romanen kan sikkert også leses slik med stort utbytte. Uansett tilnærmingsmåte kan den anbefales, og det er jammen ikke dårlig! Nå nesten lengter jeg etter å lese "Kristin Lavransdatter". Den berømte pinebenken får gjøre nytta inntil videre, boka må tross alt ryddes ut av en eller annen eske først.

    God lesesommer!

    SvarSlett
    Svar
    1. Britene blir framstilt som mindre lærde og høviske enn de franske munkene og nonnene på 600-tallet, men irene blir framstilt som svært fromme, tross mindre lærdom - og skal vi tro den moderne genetikken, så er den islandske befolkningen ennå prega av irkse kvinnegener og norske mannegener. Fromhet og lov - ikke ueffent?
      Trudelutt

      Slett
    2. Det har du sjølsagt rett i. Også veldig interessant!

      Slett
  3. Siden begrepet høvisk kultur kan være rotfesta i andre idealer enn de kristne, så er det mulig å tenke seg flere høviske praksiser. Men kristendommens forbud mot drap og tjueri og trellehold, opplever vi i dag som grunnleggende. England var delt i flere små kongedømmer, hvor noen var kristne og andre ikke. De ikke-kristne hoffene hadde like flotte graver, gavetradisjoner, plikter og forventninger til skaldekvad, sang og fellesritualer. Men de blota og drepte. Ikke alle kristne konger var særlig fromme heller, noen påla undersåttene hardere skatter enn de hedenske kongene gjorde osv. Det stor skillet tror jeg bør gå ved hvorvidt det var utbredt å kunne lese og skrive. Det kom med det latinske alfabetet og Bibelen. I følge "Hilda", er det hun som først begynner å skrive engelsk med latinske bokstaver. Noen mente det var helligbrøde, men Hilda, seinere abbedisse for både nonne-og munkekloster kunne skrive både runer på gælisk, engelsk og britisk, samt latin og etter hvert flere språk med latinske bokstaver. Hun bidro til å bedre forvaltninga, samt utbre kristendommen.
    Men for å ikke fortape meg i en spennende historie om kulturkamp og kulturutvikling, så holder jeg en knapp på den norske kulturimpulsen for å forstå Islandsk mentalitet. Det er tross alt i den germanske og norrøne kultursfæren vi finner de sterkeste kvinneskikkelsene og det mest kjønnslikestilte lovverket. Kristendommen kom med tanker om underordning, mens både irer, briter, norsker og islendinger er stolte, æresentrerte og sjølrådene før de tar til trua. Kobla opp til sjølbergingssituasjonen på Island og i Norge, får man en noe annen sjølforståelse enn de utvikla på de grøderike britiske øyene, med korte avstander til kontinentet. Verdt å huske er britenes frihetsdokument Magna Carta 1215, det korresponderer godt med Håkon Håkonssons oppbygging av statsadministrasjonen og vilkåra for høvisk kultur i Norge.
    Likevel er det, som du påpeker, puddinger i Norge i forhold til de ovsterke islendingene Undset skildrer.
    Trudelutt

    SvarSlett
    Svar
    1. Jeg er enig i at Norge og det norske er essensielt for å forstå islandsk mentalitet, det var jo norske vikinger som dro ut og bosatte seg på øya. Men spørsmålet er hvor det høviske kommer fra og når det først dukker opp. Kommer det med skip, fra Tyskland, Frankrike, England, til datidas norske storstue, Bergen? Er det Håkon Håkonsson som bringer lærde og geistlige til Norge fordi han er opptatt av kultur, språk, kunst? Eller hender det hele tidligere, er det norske vikinger som bringer idealene hjem etter tokt, fornorsker dem og setter dem ut i live? Da har nemlig Undset rett. Hun bruker begrepet "høvisk" flere ganger i boka si, et begrep som ikke brukes rundt år 1000, men først et par hundre år etterpå, altså etter at kristendommen er innarbeida.
      Eller kommer de høviske idealene fra Sverige eller Danmark, som også har høviske litterære kilder, men som er datert seinere enn de norske (en antar at Sverige og særlig Danmark har en rikere muntlig kultur enn i Norge på grunn av at de kunne f.eks. fransk og spesielt tysk, og at det derfor er så lite festa til papiret på morsmålet)? Eller kommer det hele bakveien, fra Island, som da er påvirka av kanskje både irske og britiske geistlige? For gjennom det Undset skildrer, kan det virke som om det er hennes teori. Og hvis det høviske kommer fra Island, kan ikke lenger Håkon Håkonsson ta æra!

      Slett
    2. Ja, det er svært interessant det du skriver der. Og jeg tror det er historisk belegg for ulik syn, etter som hva en legger vekt på i kildene. Jeg heller også til Sigrid Undsets variant, også fordi det på den tida teksten er lagt til allerede har vært gjensidig kulturpåvirkning mellom Middelhavesfolkene og germanske og nordiske folkeslag i ca 1500 år.
      Men jeg må tilstå en feil: romanen "Hildas sang" er skrevet av Vibeke Vasbo. I farta skreiv jeg Bodil, fordi jeg tenkte på en annen historisk roman, som jeg ikke nevnte. Beklager.
      Trudelutt

      Slett