Bokhyllelesing: Selma Lagerlöf

Bildekilde: Bokelskere

Hva er kunst? Og hva er verdien av kunst? Trenger vi kunst? Hva betyr så denne kunsten for oss, i løpet av et langt liv? Hvem kan bestemme hvilket liv du skal leve, hva det skal fylles med og hva det skal bety? Dessuten, hva er egentlig kjærlighet? Og hva vil det si å være gal?

Det kan virke ganske uhåndgripelig at én forfatter gaper over alt dette i ei bok. Enda verre blir det kanskje når en får vite at boka kun er på 154 sider. Er det mulig å skrive noe om alt dette på så liten plass? Og er det mulig at noe av det en skriver, er klokt?

Ja, er svaret. Så lenge du heter Selma Ottilia Lovisa Lagerlöf (1858-1940) og boka er En herregårdssaga. Den kom på svensk i 1899 og på norsk i 1956 ved Ove Juul Hestvold (1921-2012). Utgava jeg har lest, er fra 2015, men har samme oversetter. På en tilsynelatende enkel måte syr forfatteren temaene liv, kjærlighet, kunst og galskap sammen til én roman. I den følger vi to ulike livsløp nokså parallelt, ei kvinne og en mann. Hver av dem har sine utfordringer, og de opplever at de ikke helt finner sin plass. Kan de hjelpe hverandre?

Vi begynner med Gunnar Hede, den unge studenten fra storgården Munkhyttan som bare vil spille fiolin. Og det gjør han også, helt til Ålin ber han om å la være. Han kan ikke bare drive dank, får han vite, og gjøre noe så lettsindig som å spille fiolin dag ut og dag inn. Hva er det for et liv? Der hjemme har hans mor store økonomiske problemer, og Munkhyttan forfaller dag for dag. Om han, Hede, ikke snart gjør noe ordentlig her i verden, vil de måtte gå fra gård og grunn, alle sammen. Ålin rekker ut handa og ber om å få fiolinen. Hede kan knapt tro det han hører - er de på randen av fallitt? Skal han ikke lenger få spille fiolin? Hvem er Ålin til å si slikt?! Til slutt gir han etter, og leverer fra seg sin kjæreste eiendom. Men når han da, etterpå, er i så sterkt sinnsopprør på grunn av adskillelsen og søker etter fiolinen å spille på, for å få det ut, har han ingenting å vende seg til -.

Den andre hovedpersonen i boka er Ingrid. Hun er tretten år når boka begynner, og hun reiser rundt i landet med det gamle ekteparet Blomgren. Forfatteren skildrer dem som frie, brennende kunstermennesker begge to, med røtter i sirkusmanesjen. Med seg har de i tillegg Ingrids blinde bestefar, som spiller fiolin. Han er også en kunstner. Men Ingrid? Nei, med de øynene, stjerneøyne, blir hun ingen kunstner. Og hva enn de lar henne forsøke, så evner hun det ikke. Hun duger som selskap, som adoptivdatter og som ledsager for den gamle, men er ellers ikke klar for kunstnergjerningen. Hun har rett og slett ikke talent.

Tilfeldigheter vil det så at disse to, Gunnar og Ingrid, møtes. Første gang er nokså tidlig i historia. Gunnar er fortvila etter Ålins besøk, og blir nærmest desperat når han hører fiolinmusikk. Det er Ingrids bestefar som spiller, og slik kommer han i snakk med dem. Han ber om å få prøve fiolinen, han også, og han spiller så inderlig at folk ikke kan unngå å lytte. Ingrid også. Hun retter stjerneøya sine rett mot han, og ser noe som ingen andre ser. Gunnar er ikke spesielt talentfull, men han spiller med slik innlevelse og slik kraft -. Hun blir sterkt prega av han. Så er møtet over, og de to går hver sin vei. Hun mot sorger, han mot fortvilelse. Slik går mange år forbi.

I kjent Lagerlöf-stil har også denne boka et episk preg, der vi glir over landskap og år og gjør lette, elegante nedslag der det kreves. Slik unngår forfatteren unødvendige transportetapper, og hun trekker kun de viktigste trådene med seg videre i historia. I tillegg benytter hun seg av ett av litteraturens eldste grep, kjent fra både eventyr og antikke verker, nemlig dette med forkledning. Både Gunnar og Ingrid skjuler utilsikta sin sanne identitet for hverandre når de etter mange år på slump kommer til å møtes igjen. Og denne gangen er det han som preges sterkt av henne, uten å vite hvem hun egentlig er. Hun på sin side, veit heller ikke hvem han er.

Bildekilde: Bokelskere

Det personlige, psykiske og emosjonelle er i denne boka tett sammenvevd med spørsmåla jeg stiller innledningsvis. Kunsten er noe både Gunnar og Ingrid forholder seg til hele tida, og deres syn på den eller utøvelse av den, avslører hvordan de har det inni seg. Etter hvert som åra går utvikler de seg, de får erfaringer og innsikt, de endrer oppfatning og de finner fram til sitt egentlige jeg. Og det er først når de når denne kjerna, sitt sanne potensiale, at de klarer å erkjenne hvem de er og hvilket liv de vil leve. Det er en komplisert prosess som jeg tror alle mennesker kjenner på fra tid til annen, og om ikke, er det en prosess en virkelig bør ta seg tid til. Skal livet være bare enkle tilfeldigheter og valg gjort i hastverk?

Lagerlöf skildrer varmt og enkelt Ingrid og Gunnar og alle de andre personene vi møter i boka. Det er mange originaler her, men forfatteren driter dem aldri ut. Hun avslører og kaster lys over, men avkler ikke. Både fattig og rik behandles med like mye respekt og omtanke, og historia til kona i hytta i skogen er like viktig som historia til enka på Munkhyttan. Sjøl i samfunn med stramme sosiale normer og lite dynamikk er forfatteren aldri fremmed for at endringer kan skje, klassereiser er mulig, det fins alltid håp! Og skjebnen griper inn på de underligste måter. Her for eksempel, får både Ingrid og Gunnar kjenne på det. Lagerlöf ser som vanlig det menneskelige svært tydelig, og hun skildrer fremragende, sjøl om dette ikke er hennes beste bok.

For de som har lest for eksempel Kejsarn av Portugallien (1914) er det ingen ukjent sak at Lagerlöf skildrer mennesker som er annerledes. Hun skriver aldri at de er mentalt ustabile, sinnslidende, koko eller sprø, hun skildrer dem som følsomme, sanselige og i kontakt med en annen del av seg sjøl. I denne boka blir ordet gal brukt noen ganger, ofte i betraktninga av en av hovedpersonene. Vi får skildra at personen sliter, og vi merker at det er i ferd med å bikke over fra det ene til det andre. Men Lagerlöf bruker ikke begrepet på en nedsettende måte. Det er en sår galskap hun skildrer, en beskyttelsesmekanisme, en overlevelsesstategi. Det må også sies at hos Lagerlöf er de gale aldri ravende eller skumle, destruktive eller voldelige, som regel er de innadvendte og reflekterte, men på en barnlig måte. Det skal vise seg at det alltid ligger en egen logikk bak.

Hvordan hører så kunst og kjærlighet og galskap sammen? Det er ikke så vanskelig å forstå, i grunn. Kjærligheten, nærmere bestemt forelskelsen, har jo urovekkende mange trekk til felles med psykosen. Her settes de to opp mot hverandre, den ene er lys og mild og god, den andre er mørk og sterk og vond. Begge er altoppslukende og besettende, tidvis i stand til å uthviske minner om et annet liv og følelser en nærer for andre mennesker. Kunsten, nærmere bestemt musikken, blir ei bru fra det ene til det andre.

For å få det hele til å gå i hop, må Lagerlöf også i denne boka bryte med realismen. Det er noe hun fikk kritikk for i sin levetid, særlig var debuten Gösta Berlings saga (1891) omdiskutert i svensk presse. Hun har skapt en helt egen stil med å begå disse bruddene, der hun med utgangspunkt i kjente omgivelser, gjerne fra hennes egne barndomstrakter, blander inn gamle eventyr, fortellinger, historie og myter, i tillegg til et fnugg av noe, noe spirituelt, sjelelig eller romantisk, om en vil. Hun forsøker å skildre intuisjon, magefølelse, syner, drømmer, hverdagens magi. Hun gjør det ved å være så objektiv som mulig og fortelle fritt og springende i tredjeperson. Slik åpnes det opp for at flere personer kan føle, ane eller se dette noe.

Men det slutter aldri å forundre meg. At gamle bøker kan treffe så sterkt, si så mye, passe så godt, appellere - sjøl så lenge etterpå. En skulle nesten tro at bok og tematikk blei forelda, men slik er det ikke med Lagerlöf. Igjen får jeg trekek fram dette med menneskekunnskap og innsikt: Skildringene hennes er sanne og virkelige, og leseren møter seg sjøl i både det smålige og såre og det fine og lette. Vi både lider med og ler med, og når det går bra til slutt, gjør det oss godt.