Bokhyllelesing: Jens Bjørneboe

Bildekilde: Bokelskere

Denne Jens Bjørneboe (1920-1976) har vært litt seig å få bukt med her hos meg. Misforstå meg rett: Jeg er veldig glad i mange av bøkene hans, og har etter hvert lest en del av dem også. Det begynte, som for så mange andre, med trilogien Bestialitetens historie seint i tenåra. Det er et sterkt verk som virkelig gjorde inntrykk, sjøl om skrivemåten er noe gammelmodig. Og Bjørneboes egen skjebne skulle vise seg være vel så fascinerende som bøkene. Jeg leste to biografier og flere artikler om han, og avrunda det hele med å dra ut på Veierland for å se huset han bodde i og hans siste hvilested. Etter ei lang Bjørneboepause gikk det så slag i slag med ulike titler, både dikt, dramatikk, essays og romaner. Og nå sist var det altså Jonas fra 1955 som skulle leses.

Fordi det har tatt meg så lang tid å komme i gang med Bjørneboe på egenhånd i denne omgangen, har jeg valgt å lese han som en del av leseutfordringa Bokhyllelesing. Opprinnelig skulle derfor Jonas leses til niende runde i 2017, da kritieriene var å lese ei bok med en svært kort tittel. Og det kan jo ikke bli så veldig mye kortere enn fem bokstaver. Men i oktober og november hadde jeg veldig mye å gjøre på jobben, og Jonas blei derfor liggende å vente i uke etter uke. 2018 kom, og jeg bestemte meg for at boka skulle leses, uansett. Og nå er det gjort!

Men det har tatt tid. Ikke fordi det er noe galt med boka, virkelig ikke, men fordi jeg forventa noe helt annet enn det jeg fikk. Jeg er vokst opp med å høre om norske klassikere, bøker som Jonas, jevnt og trutt, og har vært borti den i skolesammenheng mange ganger, første gang i niende klasse, og seinest i jobbsammenheng på en konferanse i februar i år. Og hver gang har det vært så mye snakk om denne stakkars gutten som har gitt boka navn. Hans skjebne er så sørgelig, lærevansker er noe vi må ta på alvor, og løsningene de finner fram til i boka har blitt diskutert og synsa om av mange. Er det da derfor så rart at jeg trodde boka bare handla om Jonas?

Men det gjør den jo slettes ikke! Jonas er en mye breiere roman enn det jeg forventa. Foruten å handle om Jonas, den lille gutten med lærevansker, mammaen og pappaen hans, trekkes også skolekameratene, lærerne og overlæreren inn i fortellinga. Ja, hele skolemiljøet blir skildra, ned til den minste grelle detalj. Men det stopper ikke der. Overlærerens beste venn og hans kone er også en del av teksten, byens lege, som også er far til en skolegutt, er med, og kona hans likeså. Og for å ikke glemme drosjesjåføren, som er onkelen til Jonas, de tre søstrene Abrahamsen og alle de snåle typene som jobber på friskolen, samt noen av deres venner. Og ikke minst sjøfolka! 

Slik blir Jonas en roman med et stort og uforutsigbart persongalleri, som trekker leseren med på kryss og tvers i tid, sted og handlinger. Istedet for å få djupsindige psykologiske portretter og karakterutvikling over tid, som er tilfelle i mange romaner, bærer Jonas mer preg av noe kollektivt, som gjenspeiler forfatterens idealisme. Den er polyfon i stemme og perspektiv, noe som harmonerer godt med Bjørneboes valg med å fortelle i tredjeperson. Og sjøl om sympatien til fortelleren og hovedtyngden av fortellinga ligger hos arbeiderklassen, leveres likevel et tverrsnitt av befolkninga gjennom skildringene i boka. Fra de karrierejagende lærerne til de gamle radikale, fra sjøfolk til studenter og ikke minst barna, som kommer fra alle slags kår. 

Det som virkelig kommer godt fram gjennom teksten, er hvordan menneskene er så prega av sin tids ideologi. Den gamle Abraham Werner av borgerklassen, som har overlevd to verdenskriger og ei krevende mellomkrigstid, har hele livet jobba for arbeiderklassen. Han tar avstand fra religion, nærmest som prinsipp, men også fordi han har levd og erfart. De unge avisfolk, derimot, er kristne i navnet fordi det er moderne. Og sjøl om de tilhører arbeiderklassen, har de helt andre verdier. Det er, som alltid, paradoksalt når mennesker på sett og vis jobber mot seg sjøl og sitt. Og Bjørneboe har et så godt blikk for slike motsetninger, både gode og vonde, og avslører slik de fleste av menneskene i boka på en tilsynelatende enkel måte. Jeg klarer ikke å la være å tenke på om det kan være på grunn av hans egen innsikt i seg sjøl.

Med ei så kjent bok, er det kanskje ikke nødvendig å si så mye om handlinga. Men for å unngå at andre lesere også skal tro at dette er ei bok bare om lille Jonas, vil jeg derfor poengtere at det er rundt en tredjedel av boka som handler direkte om gutten, om ikke enda mindre. Likevel bærer boka hans navn, og den innledes og avsluttes med skildringer av han. Det er som om den vesle gutten som helt tydelig strever med dysleksi og ikke får den hjelpa han trenger i folkeskolen - han plages framfor å støttes, tvinges i steden for å undervises, gjøres til spott og skam framfor å ses og til slutt får han stempel som et av disse barna, de mindre intelligente, som bør sendes ut av det normale skoleløpet og heller gå på hjelpeskolen, kalt Iddioten - det er som om han setter i gang alle hendelsene i boka med sin flukt, og slik fører mange mennesker som ellers aldri ville møtt hverandre, sammen. Og kanskje er det også slik det er ment, i alle fall lyder bokas siste setning slik: 

Og her slutter historien om en gutt som ikke kunne lese på tross av at han var over åtte år gammel, men som allikevel klarte å sette i gang mange ting ute i verden.

Jonas er et flammende innlegg i skoledebatten, både da og nå. Bjørneboe tar barna på alvor og anerkjenner at de er like forskjellige som oss voksne. I tillegg skildrer han hvordan vi lærer forskjellig og har behov for ulike typer tilrettelegginger. Jonas lærer ikke å lese på den "vanlige" måten, men gjennom andre tilnærminger klarer han etter hvert å få dreisen på bokstavene. Subtilt og uten pedagogisk tørrhet skildrer Bjørneboe en annerledes skole, en skole som for mange vil virke noe kjent. Det er nok fordi den har sine idealer i Steinerskolen, der Bjørneboe sjøl arbeida gjennom nesten hele 1950-tallet. Seinere uttalte han at de åra, da han var oppslukt av skolen, elevene og pedagogikken og levde et svært idealistisk liv, var de lykkeligste i hans liv. Han levde da sammen med sin tyske kone Liesel Funck (1918-2001), som også var antroposof og kunstner. Blant resultatene fra disse åra er Jonas.

Det at ei bok har et bevisst ideologisk og politisk budskap, er av og til noe jeg savner med dagens samtidslitteratur. Det er mer krevende å lese slike bøker, fordi en må våge å gå med på premisser en kanskje ikke alltid er enig i, og akseptere konklusjoner en kanskje finner fremmede. Men Jonas viser, som så mange andre litt eldre bøker, at skjønnlitterær tematisering av samfunnsproblemer langt ifra er et dårlig grunnlag for diskusjon. Og det var jo ei tid da det var en forutsetning - bare tenk på Georg Brandes' (1842-1927) prinsipper for en ny realisme! Og i mine øyne er Amalie Skram (1846-1905) blant de fremste som tar dette til seg, sammen med Alexander L. Kielland (1849-1906), som har skrevet Gift, en roman som tematiserer skoleproblematikken, den gangen latinskolen, mer enn søtti år før Bjørneboe. Slik bygger sistenevnte videre på en lang og solid tradisjon, både med tanke på tematikk i denne boka spesielt og med tanke på forfatterens glødende engasjement for de svake i samfunnet generelt. Men hvem er Bjørneboes arvtaker? 

Jonas, og lignende romaner med et sterkt budskap, tar leserne med på en mer personlig reise enn en avisartikkel, og appellerer til flere sider ved oss. Vi vokser inn i tematikken sammen med handling og personer i slik grad at det i ettertid kan være vanskelig å løsrive seg fra det! For sjøl om disse romankarakterene ikke er virkelige, er argumentene deres holdbare, også i dag. Samtidig er jeg glad for at litteraturen kan være fristilt fra det politiske, og ikke alltid ha en tydelig funksjon, slik som Jonas har. For sjøl om det er ei drivende god bok, er det heller ikke til å komme fra at den kan virke springende med sine mange personer og fortellinger, og ikke minst insisterende. Men så er det det, da, at når det gjelder barns beste, der må en insistere helt til endringene kommer. Det visste Bjørneboe. Og det var det han gjorde med Jonas.