Sannheten om Harry Quebert-saken

Bildekilde: Pax.no

Det unge, New York-baserte forfatterstjerneskuddet Marcus Goldman har tidenes skrivesperre, og søker derfor tilbake til sitt store litterære ideal som også har lært han alt om skriving gjennom universitetsstudiene, professor Harry Quebert. På professorens nydelige eiendom i småbyen Aurora i New Hampshire må da inspirasjonen komme! Men den uteblir, atter en gang. I stedet finner Goldman noen gamle brev. De gir ingen mening for han der og da, men kun noen måneder seinere skal de vise seg å bli svært viktige. Tilfeldigheter vil det nemlig slik at et lik blir funnet på eiendommen til Harry Quebert. Liket viser seg å være levningene etter den femten år gamle jenta Nola Kellergan, som forsvant i 1975. Og mellom henne og Harry er det mang en forbindelse.

Mange kjenner kanskje igjen noen navn og hendelser fra denne korte introduksjonen, da romanen Sannheten om Harry Quebert-saken var på manges lepper for noen år tilbake, nærmere bestemt i 2012, da den utkom for første gang i Frankrike. I kjent stil leste jeg ikke boka den gangen, da var jeg bare skeptisk, men da jeg kom over den norske utgaven (2014) på salg til femti kroner bare halvannet år etter utgivelsen her til lands, blei fristelsen litt for stor. Med ei bok på over seks hundre sider blir det veldig mye bok for pengene! I tillegg kjøpte jeg boka som gave til flere familiemedlemmer. Og når det først er slik at jeg gjerne vil vite om det jeg gir bort er akseptabelt, blei det bare nok en grunn til å beholde ett eksemplar for å lese det sjøl.

Forfatteren er sveitsiske Joël Dicker (f. 1985), oversetteren er Gøril Eldøen, det norske forlaget er Pax. Og plottet er altså som skissert over. Og ja, her velger jeg å bruke et slikt populært, engelskspråklig begrep som plott, nettopp fordi plottet her er svært viktig, det er det hele boka kretser rundt (i motsetning til for eksempel personene), og fordi den virkelige forfatteren har lagt seg tett på elementære skrivekunstregler i sin utforming av romanen. Om noen vil trekke den påstanden i tvil, les boka og særlig slutten, og snu deretter nesa mot gamle krimklassikere, så forstår dere kanskje hva jeg hinter til. Et eksplisitt eksempel er Roald Dahls (1916-1990) krimnovelle "Lamb to the Slaughter" fra 1953. I romanen er det altså lite som er nytt, men innpakninga er annerledes, og det var kanskje den som fenga flertallet da boka kom ut.

Ikke for det, boka er lettlest, den er underholdende, tidvis noe spennende og den framstår som både gjennomtenkt og gjennomarbeida. Og i tillegg til at den handler om denne kriminalsaken, som Marcus, fordi han er overbevist om Harry Queberts uskyld, bestemmer seg for å undersøke på egenhånd, er også store deler av boka via til tanker rundt det å skrive. Hva betyr det å skrive? Hvorfor er det viktig? Hvem får det til? Hva skiller en god forfatter fra en dårlig? Hvordan få inspirasjon? Hvordan skape et mesterverk? Og så videre. De er ganske like, de to mannlige hovedpersonene i boka. Begge drives framover av ønsket om å skrive den neste store romanen, en bestselger, som ikke bare er en kommersiell suksess, men som også har en varig verdi. Et mesterverk, kort og godt. Quebert har en slik under beltet, Det ondes opprinnelse fra 1976, og Marcus er utålmodig etter å skape sitt eget. Men da må den hersens inspirasjonen komme! Så skal det snart vise seg at inspirasjon ikke trengs, for den boka han skriver, er jo den vi leser (føler ikke at jeg avslørte noe essensielt der gitt, tittelen er relativt sjølforklarende).

Og en slik kombinasjon, av skriving og mordoppklaring, er kan hende litt uvanlig. Legg på en god dose klisjeer, stereotypiske karakterer, kleine kjærlighetserklæringer, et par snåle skrivetekniske påstander eller tips, alt etter øyet som ser, ganske greie skildringer, hyppige tidshopp - noe som faktisk må til for å skape litt dynamikk i teksten og for at forfatteren skal klare å vri seg unna graverende synsvinkelfeil - litt humor, en god dose fortvilelse, en del tårer, skumle lapper og noen tragiske skjebner: Vips er du i Aurora, du også, og kikker inn på kaféen der Harry satt sommeren 1975 og der Marcus sitter 33 år etter. Og jeg skjønner godt hvorfor mange hadde glede av boka, og hvorfor mange vil ha det i nær framtid også. Det er en underholdningsroman med kvaliteter. Men for en grundig leser som følger med i teksten og mellom linjene var det få overraskelser å hente underveis. Som jeg kom inn på over, så var det nokså tidlig nokså tydelig hva som egentlig hadde skjedd, sjøl om et par detaljer blei holdt mer eller mindre hemmelige helt til slutten.

Boka er flinkt gjennomført, for det er virkelig ikke mye å sette fingeren på slik sett, bortsett fra at det kan bli litt oppstylta og kjedelig. Og så er det dette med troverdighet, da. Er det sannsynlig det Dicker skisserer? Jeg velger å tro at det kan være plausibelt, sjøl om jeg syntes det var et billig triks. Med å forklare Nola Kellergan, hennes liv, skjebne og død slik han gjør, frarøves leserne en virkelig skriveteknisk vri, en durabelig overraskelse, rett og slett. Og den ville boka utvilsomt tjent på. En anmelder her til lands hadde en formulering som var noe sånt som du vil elske (de fleste) eller hate (noen) denne boka. Og der må jeg bare beklage, men jeg er verken-eller. Dette var ikke fenomenalt, men det var ikke bare vrøvl heller, og noen dager etter lesinga er jeg ganske likegyldig til hele greia.

For leseropplevelsen sitter ikke lenge i, og personene blir fort glemt. Men jeg hadde glede å være i ei bok over lengre tid. Så var også hovedårsaken til at jeg plukka fram nettopp denne boka det at den var lang! Etter å ha lest Kvinnen på Wildfell Hall (1848) av Anne Brontë (1820-1849) og hatt en sterk leseropplevelse med den, kom jeg fram til at tida var moden for flere tjukke bøker. Forskjellene mellom disse to titlene er naturligvis enorme, sjøl om bøkene er av omtrent samme lengde. Bare se på utgivelsesåret, eller tenk på forfatternes liv og samtid, og dermed også verkenes kontekst og referanser! Brontë bruker foreksempel bibelsitater og har mye intertekstualitet, Dicker har politiske og populærkulturelle referanser. I tillegg er det en brite og en sveitser som er forfatterne her, uten at akkurat det har så mye å si for meg, og naturligvis: En levende og en død, en mann og ei kvinne. Uten å være ekstremt partisk må jeg ærlig si at Brontë kommer best ut av en komparasjon her. Romanen hennes skildrer det djupt menneskelige på mesterlig vis og har stått seg i 170 år. Den kommer til å være med meg lenge, lenge. Samme livsløp har utvilsomt ikke boka om Harry Quebert.