Nå er turen kommet til bok nummer seks i den hittil ganske langtekkelige, men likevel sjarmerende bokserien om trollmannsgutten Harry Potter og vennene hans. I Harry Potter og Halvblodsprinsen er det alle hemmelighetene som er det viktigste og mest spenningsskapende elementet. Og de har dem, hele gjengen; Harry, Ronny og Hermine, Humlesnurr, Voldemort og Slur. Det er så mange hemmeligheter og tråder å holde styr på at det nesten er så en går i surr, hadde det ikke vært for at forfatteren gjentar dem til det kjedsommelige og hele tida passer på at leseren har full oversikt over akkurat det Harry Potter veit, men ikke et fnugg mer.
I Harry Potter og Halvblodsprinsen strammes konfliktene rundt Harry ytterligere til. Det gjelder både på Galtvort, i den magiske verdenen og hos gompene - politisk og relasjonelt. Til forskjell fra forrige bok er Harry ikke så sur og grinete her, mer trist og tankefull og ikke fullt så handlekraftig som han har vært i de tidligere bøkene. De menneskene han er mest glad i blir borte, og det preger han. Den siste som blei slått ut i kamp var gudfaren hans, Sirius Svaart. Sirius kjente foreldrene til Harry, og var på den måten Harrys eneste bindeledd til ei fortid han så gjerne ville vite mer om. Men det er ikke lenger mulig. Lenge er Harry matt og apatisk. Ikke en gang Ronny og Hermine kan hjelpe. Men så begynner Humlesnurr å invitere Harry opp på kontoret sitt om kveldene.
Harry befinner seg et sted midt i mellom det å måtte snakke med og stole på noen og å ikke ville sette andre mennesker i fare. Jo mer Ronny og Hermine veit, jo verre blir det etterhvert som Voldemort, dødseterne og desperantene kommer nærmere. Hva kan skje hvis Voldemort får tak i en av dem? Hvor mye kan de få vite? Hva er trygt, for Harry og for vennene hans? Harry vil ikke være avhengig av andre, men innser at han ikke kan klare alt aleine. Sjøl Humlesnurr kan ikke det, forstår Harry, mens det sjette året ved Galtvort nærmer seg slutten og han stadig får vite mer om han som begynte som Tom Venster.
Harry Potter og Halvblodsprinsen er kortere og strammere enn sin forgjenger med "bare" 586 sider. Likevel mener jeg at Rowling med fordel kunne gjort boka mer effektiv og kutta ned littegrann, vi trenger nemlig ikke å få alle elementene repetert hele tida. Og ved hver eneste korsvei trenger kanskje ikke alle muligheter å oppsummeres? Rowling er og blir en mester i å hale ut, både tid, handlinger, hemmeligheter, skoleåret, relasjoner, konflikter og sjølve hovedhistoria med Harry og Voldemort i hovedrollene.
Det er sikkert fint for en ung og utrent leser at det er langsomt og detaljert, mens det for andre kan bli en smule irriterende. Det er heller ikke alltid til historias beste at alt er nitidig analysert og skildra. I denne boka var det også ett element som var svært irriterende, nemlig Rowlings overivrige bruk av ... og ... og ... .
Jeg forstår hvilken virkning hun er ute etter med alle prikkene sine, men når hun peprer ei side med flere prikker enn ord, blir det for mye.
Harry Potter og Halvblodsprinsen er ikke fullt så varierende i nivå som den forrige boka, her er det jevnere både med tanke på det innholdsmessige og det skrivetekniske. Språket er også litt bedre, synes jeg, det virker nemlig mer gjennomarbeida og presist. Leseropplevelsen blir dermed mer ordentlig og mer hel. Men det er ett kapittel som skiller seg ut også her, og det er det første. Her ser vi den magiske verdenen representert ved tidligere magiminister Bloeuf fra den britiske statsministerens side, og det er utrolig morsomt. Rowling tar seg god tid til å skildre både forvirring og misforståelser, og den stakkars gompen får virkelig en uvanlig avslutning på arbeidsdagen.
Men dessverre tar ikke Rowling med seg humoren, snerten eller stilen videre. Etter at Bloeuf har eksivert, bærer det tilbake til det vante med Harry, stritt hår, arr i panna og omstendelige formuleringer. Jeg skjønner ikke hvorfor forfatteren tror hun må skildre Harry, Dumlingene, Wiltersenfamilien og Hermine så detaljert i hver bok, det er da vel ikke så mange som er totalt ukjent med fenomenet Harry Potter nå? Langsomt går det, på grunn av denne introduksjonstrangen, men det går framover.
Utviklingsmessig er det ikke stort som skjer med Harry i denne boka heller. Han er dessverre den karakteren som Rowling holder sterkest avstand til. Alt som skjer, skjer bare på utsida, og alle reaksjoner Harry har virker kunstige. I grunn minner han mest om uferdig gelé. Derfor er det herlig når Hermine og Ronny krangler - i alle fall de tre første gangene. Da får teksten litt temperament, og vi som lesere blir ikke sittende å surre i Harrys monotone tanker.
Relasjonene mellom de tre klassekameratene er i endring. Men Harry har ikke så mye med det å gjøre, og han holder seg litt på sida av det som skjer med de to andre helt til også han blir ramma av "det grønne dyret" og brått kjenner aggresjonen stige. Dessverre er dette noen av de svakeste partiene i boka, og å være med i Harrys følelsesliv er pinlig og uengasjerende. Det er igjen tydelig at forfatteren er ei dame, hvorfor ellers ville hun gjort "forelskelsen" så matt og liksommaskulin? Harry er unaturlig, stiv og nærmest redd for å uttrykke seg, sjøl i de lange partiene med indre monolog, hvor han virkelig kan "slippe seg løs". Såpass flaut var det, at jeg leste de gjeldende avsnitta med et halvt øye.
Forfatteren forsøker fremdeles å tilfredsstille en brei leserskare. Det fungerer til en viss grad, men jeg skulle ønske at hun hadde valgt seg ut noen elementer og fokusert mer på dem, sånn at vi som lesere får en følelse av hva som er viktigst og hva som er sekundært. Her er nemlig rumpeldunk og husnisser, sniking i mørket og skumle lyder, usynlighetskapper og Wiltersens Wærste, onde Smygardinger og virrende lærere, magi og myter, krangling og forelskelse, samt mange tårer, samla på ett fat. Da er det lett for at de ulike kranglene og konfliktene overskygger hverandre.
En sjelden gang glimter Rowling til med en morsom kommentar, gjerne når Harry er i dialog med Humlesnurr. Men ellers er boka prega av det alvoret som Harry har ved bokas begynnelse, og som ved den triste slutten står enda sterkere. Det er ingen tvil om at det nå "virkelig" er fare på ferde, og at Voldemort er svært nær. Det er helt essensielt at Harry husker alt Humlesnurr har vist han, lært han og sagt. Men mye er fortsatt hemmelig.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar