Seige leseropplevelser

Ja, dem har vi vel alle noen av? Seige, treige, tunge, langsomme leseropplevelser hvor en føler at en virkelig må jobbe for å komme seg fra side til side. Boka behøver nødvendigvis ikke å være dårlig, tvert i mot kan det være et svært solid og godt håndverk. Men noe stemmer overhodet ikke. I kommunikasjonen mellom forfatter og leser er det noe som svikter. Det kan være tid, stil, språk, mangel på kunnskaper, litterære preferanser, humør eller noe helt anna.

Det kan være usannsynlig lange romaner som får leselysten til å sive ut og vekk. Eller novellesamlinger som gjør at alt stanger og at søvnen kommer raskt om kvelden. Diktsamlinger som du tar deg sjøl i å overse, rydde bort, støve ned. Dramatikk du ikke akkurat er motivert for å lese, men presser deg til likevel. Skolebøker og artikkelsamlinger du bare aldri blir ferdig med samme hvor mye du leser, de ligger liksom alltid på skrivebordet med hundre sider igjen. Historier som på et nivå fungerer helt greit, men som på et annet nivå absolutt ikke engasjerer. Fortellinger det tydeligvis var helt feil å lese akkurat nå. Bøker som blir hengende over deg som en mare fordi du føler du må fullføre, men du utsetter og utsetter. Kjenner du deg igjen?

Noen ganger, men heldigvis ikke så ofte, har jeg det sånn. Og etter mange år har det blitt en del titler i bokhylla som fint kan passe inn i flere av disse kategoriene. Et eksempel er Anna Karenina. Jeg hadde gleda meg lenge til å lese boka og blei veldig glad da jeg endelig fikk den i gave. Men den var virkelig ikke sånn jeg hadde tenkt meg (og det er kanskje nettopp her problemet ligger...).

Jeg var klar for et rolig tempo, skildringer, mange mennesker og handlinger med omfattende ringvirkninger. Men jeg var ikke klar for politiske utgreiinger og maktmas, for diskusjon og idealisme. Derfor tok deler av boka svært lang tid å lese. Det hjalp heller ikke på saken at den russiske navneskikken til tider kan være utrolig forvirrende (et tips til andre er å lese etterordet først).

En annen tittel det tok meg lang tid å komme igjennom var Amtmandens Døttre. Jeg vil ikke si at den er skrekkelig tung, det er heller ikke Anna Karenina, men enkelte partier er nærmest essayistiske og veldig farga av Camilla Colletts syn på kvinnas stilling i samfunnet under hennes egen oppvekst og samtid.

Det er det på mange måter svært interessant å lese om, men det er også en voldsom avstand fra da til nå som kan være vanskelig å leve seg inn i. I tillegg kan det noen ganger bli problematisk når forfatteren bruker en skjønnlitterær tekst som en programtale for sitt politiske standpunkt. I Amtmandens Døttre opplever jeg at det glir litt over i hverandre. Og på toppen av det hele blir det en liten ekstra utfordring med tanke på det språklige, i alle fall i starten.

Jeg må også innrømme at jeg brukte veldig lang tid da jeg leste alle tre binda av Ringenes herre for mange år sida. Skildringene er fine, men helt stillestående. For folk som har evnen til å lage bilder i hodet veldig raskt, er mye her unødvendig. Og for en ivrig, litt utålmodig leser, kan noen partier (f.eks. beskrivelsen av en ent) bli langtekkelige og på grensa til kjedelige. Det er mye ved bøkene som er veldig bra, men at det tar sin tid å komme i mål er det ingen tvil om. I tillegg var det litt demotiverende å lese pocketutgaver med svært liten skrift, timene gikk og sidene besto...

Noe av den samme følelsen hadde jeg da jeg leste Ian McEwans Tidebarn flere år seinere. Boka er ikke spesielt tjukk, men rommer mye, og er særlig rik på skildringer av den politiske situasjonen i England under Thatcher, av parlamentsmøter og gjengivelser av diskusjoner i ymse utvalg. Det tok utrolig lang tid for meg å bli ferdig, kanskje fordi jeg ikke kunne nok om det forfatteren viste fram og kritiserte? Mange roser nemlig McEwan for å være satirisk, besk og rik på svart humor, men denne boka var for meg ganske kjedelig. Dessverre.

Der regnbuen ender er ei anna bok som jeg trodde jeg aldri skulle bli ferdig med. Den er absolutt ikke tung, men forferdelig treig, overfladisk og forutsigbar. Motivasjonen var i tillegg helt på bånn, så det var bare å slepe seg igjennom. Jeg kommer aldri til å lese den igjen, det er i alle fall sikkert. En lignende opplevelse var det å lese Historikeren. Den er ikke slapp og uengasjerende på samme måte som Der regnbuen ender, men den er utrolig langtekkelig og lite spennende til å være en spenningsbok. Det er fryktelig mange detaljer, det fortelles svært omstendelig, og boka kunne med fordel vært kutta ned med et par hundre sider.

Og nå, nå har jeg det sånn igjen. Med to bøker på samme tid. Og jeg veit ikke helt hva jeg skal gjøre, for jeg føler at jeg må eller bør eller skal lese bøkene fullt ut. Det er liksom sånn det skal være. Den ene har jeg lyst til å lese, så der er det bare å sette av nok tid, være konsentrert. Men den andre synes jeg hittil er veldig svak. Og det virker ikke som om den blir bedre. Men kanskje? Håpet er alltid lysegrønt, er det noen som sier. Også for trøtte lesere.