Den voldsomme nedturen

For første gang på fryktelig lenge, kanskje for aller første gang, har jeg lest ei bok, tvunget meg igjennom ei hel bok på 218 sider, uten å få noe igjen for det. Ingenting. Rett og slett ingen verdens ting. Boka er utgitt av et av de største forlagene i landet, som ordentlig litteratur, men den er dessverre skrekkelig dårlig. Og jeg tar meg sjøl i lure på om det overhodet er noe poeng å blogge om den.

Jeg har nemlig ikke en eneste positiv ting å skrive om boka. Det var en lidelse å lese den. Jeg tvang meg sjøl gjennom side etter side. Og jeg har brukt lang tid, faktisk flere måneder. Lånet har blitt fornya om igjen og om igjen, alltid med et håp om at boka vil bli bedre, jeg må bare lese den ut, det finnes et poeng med det hele, en sammenheng, noe overordna, det kan jo ikke være så tomt, så meningsløst, så skrapa, jeg må bare lese den ut.

Også er det ikke noe poeng. Og ingen sammenheng. Det er bare tomt og meningsløst, det er kleine historier, klamme skildringer, ufine og sære situasjoner, skrale personkarakteristikker, unormale og utroverdige skikkelser, replikker og hendelser, og et gjennomført dårlig fortellerperspektiv som absolutt ikke fungerer. Forfatteren holder leserne unna, ikke bare på armlengdes avstand, men helt i andre enden av rommet eller byen. Vi får ikke høre, lukte eller kjenne, vi blir ikke ført med inn i en historie, vi blir ikke lurt eller sjarmert, vi får ikke oppleve, vi blir bare fortalt at "sånn er det", "slik hendte det", "det så jeg". De fiktive personene står stille, statiske og stive, og er bare kunstige og helt glansløse. De angår ikke meg.

Jeg synes det er flaut. Det er flaut og pinlig, jeg skjems på vegne av forfatter og forlag, jeg, som leser, skjems! Og jeg tenker: ser de det ikke? Veit de det ikke? At dette ikke holder mål, at dette er stivt og upersonlig, at dette kun er skisser, uferdige og halvgjennomtenkte skisser? Forfatteren er ung og uerfaren, men uttaler seg likevel med stor bravur om livets største gleder og sorger. Det er så tydelig at han ikke veit, ikke har kjent, ikke har følt. Erfaringene er ikke gjort, og de er verken ektefølt eller sympatisk skildra, de er rett og slett ikke der i det hele tatt. Ser de ikke at det ikke leder noe sted, at forfatteren ikke formidler noe gjennom boka, leser de ikke teksten, kjenner de ikke etter? Teksten, den flate, ordrike teksten, strippa for alle menneskelige følelser, teksten som bare er ord og ikke noe mer. Hvordan kan de si at det er noe mer?

Forfatteren bruker kjente og kjære oppfatninger, klisjeer og fordommer som grunnlag for det han vil formidle. Og han korrigerer ikke, vrir ikke, underliggjør ikke. Det er fryktelig mange muntlige formuleringer, for eksempel "han stiller seg med brede bein", som helt klart burde vært luka ut. Det er perspektiver som er helt umulige - hvordan kan det jeg-et som ikke er tilstede, observere to andre mennesker og påstå at han veit hva som foregår inni dem? Det får meg til å lure på hva dialogen mellom forfatter og forlag har bestått av i denne prosessen. Det er handlinger som er helt unødvendige (som å runke i et drivhus og å slikke ris av kylling). Det er påstander som bare henger i lufta (som for eksempel at en person er helt apatisk). Det er ingen spenning, ingen undertekst, ingen overraskelser, ikke en gang variasjon! Alt er fortalt på samme monotone vis, uten humor, uten innlevelse, uten følelse. Og det er utrolig skuffende lesing.