Erkjennelser fra et langt liv

Som jeg har nevnt før på denne bloggen, er jeg med i en lesesirkel som er arrangert av Line. Og nå i mai har vi lest vår første lesesirkelbok, som hver og en av oss også skal blogge om. Boka er Elskeren, forfatteren er Marguerite Duras (1914-1996), og jeg tror det kommer til å dukke opp veldig mange ulike lesinger og tolkninger. For sjøl om boka er lita og kompakt (min versjon er på 123 sider), er den ikke på noen måte lettfattelig og ukomplisert.

Fra før har jeg kjennskap til Duras' forfatterskap gjennom flere forelesninger, ymse tekstutdrag og dramastykket Eden Cinema, samt at jeg fra langt tilbake veit hva boka Elskeren i hovedtrekk handler om (jeg forsøkte faktisk å lese den da jeg var tenåring, men det blei med forsøket). Og en kan på mange måter si at å kjenne til verkene hennes på forhånd ikke egentlig er en fordel. Duras er en forfatter som repeterer mye, og akkurat disse hendelsene fra Indokina har hun bearbeida i romanform, i kortere tekster, dramatikk og på film. Elskeren mister slagkraft og spenning ved at innholdet er allment kjent og ved at stoffet er behandla i flere versjoner av forfatteren. Men samtidig er det én spenning forfatteren opprettholder, nemlig hva som er sant og ikke, hva som virkelig hendte i Indokina og hva som er fiksjon, hva som angår privatpersonen Marguerite Duras og hva som bare er ei "tilfeldig" tenåringsjentes tanker og drømmer. Det er sikkert interessant for enkelte, men for meg er det underordna. Om Elskeren er sann eller ikke er ikke viktig. Men jeg må innrømme at jeg tenker at sida forfatteren så tydelig har et oppheng der, både når det kommer til denne tenåringsjenta, den kinesiske elskeren og den litt utradisjonelle, hardt prøvde familien, så er det mye sannhet.

Hun er femten og et halvt år, av en fransk, hvit familie, og omtales vekslende som «jeg» og som «hun». Det at Duras veksler mellom førsteperson og tredjeperson er svært virkningsfullt, det skaper nærhet og avstand og blir nesten en skjematisk dialog innafor verket. Han, altså elskeren, er tolv år eldre, kinesisk og veldig rik. Familien hennes er fattig. For å holde seg inne med den maniske mora sier datteren at hun bare er med kineseren på grunn av pengene. Men egentlig handler det ikke om penger mellom de to, det handler om det ulovlige og det lovlige, det mulige og umulige, om rett og galt, og om et intenst begjær som ikke lar seg overstyre. Elskeren er i sin helhet svært motsetningsfylt, ikke bare i denne relasjonen, men også i relasjonene mellom jeg-personen og mora (hun hater og elsker henne) og mellom jeg-personen og brødrene og brødrene i mellom (som også har en slags elsk-hat-relasjon, men som i tillegg spiller på angst, redsel og fysisk og psykisk styrke).

I tillegg er det dette samfunnsmessige, denne skammen som jeg-et utsetter familien for ved å ha et seksuelt forhold til en 12 år eldre mann, en kineser. Hun, som hvit, er heva over han i alle sammenhenger, sjøl om familien hennes ikke eier nåla i veggen, sjøl om faren er død, mora er gal, den eldste broren kriminell og den yngste broren svært enkel. At hun blir en «barneprostituert», og gjennom økonomiske motiver drives av mora til å opprettholde relasjonen, gjør ikke saken bedre. De støtes ut av lokalsamfunnet. Ingen vil ha noe med dem å gjøre, og jeg-et blir, i moras øyne, umulig å gifte bort. Hun er jo skitten, tilsølt, ikke rein og dydig som en ung brud skal være. Men så giftes hun heller ikke bort, hun sendes hjem igjen til Frankrike for å studere. Her finnes mange eksempler på rasisme og den franske statsmakts kolonialisme, undertrykkelse og samfunnets strenge normer.

Om Elskeren er sjølbiografisk eller ikke, er som sagt noe jeg ikke bryr meg om. Det som jeg derimot tenkte mye på underveis, var om jeg kunne tro på dette eller ikke. Boka er på mange måter eksotisk for meg i dag, den handler om et fjernt land i ei fremmed tid og skildrer en freidig relasjon. Mye virker virkelig, sant. Heten, monsuntida, luktene. Mora som hele tida svinger, som slår og som overøser med gaver, som glemmer å gi dem mat, som gjør forskjell på de tre søsknene. Jeg-et, som gjennom relasjonen til kineseren, gjennom sine første seksuelle opplevelser, blir voksen. Men ikke helt voksen likevel.

At han, kineseren, kan begjære henne, som hun sjøl skildrer som ikke særlig pen, er forsåvidt noe jeg aksepterer. Jeg har verre med å forstå at hun begjærer han. Men hvis jeg går med på det, noe som i og for seg er et premiss for boka, så får jeg straks andre troverdighetsproblemer: jeg-et er klar over at hun ikke elsker han. Hun ønsker bare det seksuelle. Hvor mange 15-åringer har en slik innsikt? Og jeg må presisere at dette foregår på 1930-tallet; den seksuelle frigjøringa, kvinnefrigjøringa, likestillingskravet, var på ingen måte i gang, og særlig ikke i Indokina. Jeg opplever nemlig ikke at denne innsikten er tillagt jeg-et seinere, fra den voksne forfatteren som ser tilbake på sitt liv, som skriver sitt liv. Jeg opplever at hun er klar over det der og da, at hun veit at han elsker henne, hun veit at det ikke kan fungere, hun veit at det må ta slutt. Men i mellomtida må hun bare ha han igjen og igjen.

Jeg synes forfatteren (den virkelige altså, ikke fiksjonsforfatteren og fortelleren Marguerite Duras) reduserer ungjenta med dette. For bortsett fra tanker som handler om elskeren, og om familien, har hun ingen drømmer eller lengsler mot fortida, den døde faren og den stabile familien de var da han levde, eller mot framtida og hennes egne muligheter. I ett og et halvt år er hun sammen med elskeren. At hun ikke skal ha andre tanker utover dette i hele den perioden, er ikke noe jeg går med på. Hun går på skolen, hun har i alle fall ei venninne der. Helene Lagonelle er fryktelig pen, men dum. Jeg-et er kjølig ovenfor henne, ovenfor alle. De betyr liksom ikke så mye. Det er som om hun er gammel allerede. Og nettopp det skriver Duras i begynnelsen av boka. At hun er gammel. Allerede da hun var atten, var hun gammel.

Duras var 70 år da hun skreiv Elskeren i 1984. Opplevelsene ligger et helt liv tilbake, til og med i en annen verdensdel. Mye tid er gått og svært mye er forandra. Duras sjøl er forandra. Kanskje hun ikke helt husker når hun innså det ene og det andre; når gikk det for eksempel opp for henne at mora brukte henne, at hun blei oppmuntra til å fortsette relasjonen fordi kineseren ga henne gaver de kunne selge og kjøpte mat til dem? Når innså hun at det kom til å ta slutt mellom henne og kineseren? Og når forstod hun kom til å bli sendt hjem til Frankrike? Det er kanskje ikke så viktig. Men når alt blandes; tid, sted og rom, sansninger og handlinger, mennesker, hun og jeg, før og nå, så er det lett for at jeg som leser griper etter noe, noe fast, for å kunne være med, forstå, leve meg inn i. Det blir vanskelig her, hvor alt flyter og glir over i hverandre. Elskeren er for meg en svært påståelig roman, som rommer mange elementer og kan tolkes på mange ulike måter, men som egentlig ikke sier så mye om hvem jeg-et virkelig er. Kanskje nettopp denne flyktige ungpikeidentiteten er noe av hovedpoenget for Duras, kanskje det er henne hun prøver å fange, for det var da hun elsket, levde. Etterpå var hun bare gammel.