Mørkt, mystisk og morsomt

Det er mai, det er varmt, nesten sommer, jeg har vært ute i felt som det så pent heter, observert og intervjua, gjennomført en spørre-undersøkelse og tatt en mengde notater - nå sitter jeg hjemme på arbeidsrommet for å omdanne mine observasjoner og funn til ei sammenhengende eksamensoppgave som forhåpentligvis skal munne ut i en konklusjon. Og det tar tid. Ikke egentlig fordi det er kjedelig (det er mest moro) eller fordi jeg ikke motivert (jeg skal komme i mål!), men fordi stoffet er stort. Kanskje for stort? Jeg kommer sikkert til å bruke ei stund på å finne ut hva jeg skal gjøre, finne en form, skrive meg inn i oppgava og eliminere bort det som ikke er så viktig. Men til slutt faller det nok på plass, det må jo det.

Derfor, altså på grunn av eksamen, henger jeg etter med alt annet. Bøkene som jeg skulle ha lest ut, eller i alle fall begynt på, ligger fortsatt urørte i posen fra biblioteket. Jeg sliter fremdeles med å komme igjennom de titlene jeg har begynt på og holdt på med i lange tider, det går så langsomt og jeg finner ikke tid til å lese på dagen, så det blir seint på kvelden og om natta, når hjernen er i dvalemodus og dagens eksamensdont er unnagjort. Døgnet har rett og slett ikke nok timer til at jeg får gjort alt jeg ønsker å gjøre.

Men så, sånn som i går, skjer det noe. Historia jeg leser åpner seg opp, folder seg ut. Brått er jeg i Danmark, det har vært uvær og vannet har slått innover åkrene, det er store oversvømmelser og skader, jeg er i ei lita jolle og speider etter folk, mennene som er ombord med meg ror til de har blemmer i handflatene, de ror enda mer, og for å redde andre går jeg ut av båten, jeg går i land på et hustak og krabber inn på et loft, vannet skummer oppetter husveggene og kommer til å nå loftet også, men jeg stiger av båten sammen med tre fremmede. Like etter følger jeg med til fjerne land og lukter, til ørkenvarm sand og kjølig kveldsbris, jeg er ombord på et stort skip på vei mot Zanzibar og jeg hører på ei fortelling, et nett av fortellinger, som handler om ei ung kvinne og mange unge menn, og som utspiller seg i flere land i Europa.

Og brått har det ikke så mye å si, alt dette med eksamen, at klokka blir mer og mer og natta mørkere og mørkere, og det betyr heller ingenting at boka i begynnelsen var vanskelig å få tak på. Karen Blixens fortellinger er lange, fort opp mot førti - seksti sider og krever sin leser. Her er det engelsk, tysk, fransk og latin, det er henvisninger til religion, mytologi, samfunn og politikk, men mest av alt står Syv fantastiske fortellinger i et intertekstuelt forhold til tidligere fortellerkunst, hvor det etableres en egen verden hvor alt bygger på hverandre. Det er rett og slett fascinerende når en først kommer inn i det, når er opplever at alt blir virkelig og nesten sant.

Syv fantastiske fortellinger kom ut i 1934 og er, til dags dato, av en type fortelling eller eventyr som er nokså særegen og sjelden. Så blir de også som regel sammenligna med Tusen og én natt eller Decameronen. Her er det rom for alt, ikke bare skjebnens lunefullhet, underlige relasjoner og menneskets mange overlevelsesstrategier, men også mørke, dystre og overnaturlige elementer. Ja, for hva skal en egentlig tro om apen og priorinnen i fortellinga "Apen"? Og hva med "Et familieselskap i Helsingør", hva er det som egentlig skjer der? Sjøl kalte Blixen fortellingene sine for gotiske, og flere av dem er virkelig det.

Nesten samtlige av fortellingene er lagt tilbake i tid og utspiller seg i løpet av 1800-tallet. Blixen beveger seg ofte i de høyere samfunnslag, som hun sjøl kjente godt. Personene er stort sett sympatiske, om enn litt snåle og på sida av det både vi og datida ville kalt normale. Men de skildres med innsikt og varme, sjøl om det tilslutt kommer fram at de har tatt livet av et annet menneske. Gjennom å "lure" leseren med ved å bruke for eksempel upålitelige fortellere, får forfatteren problematisert mye uten å moralisere eller å avgjøre hva som er rett og galt. Det er mye humor og sjarme i eventyra hennes, og for en leser med god litteraturhistorisk oversikt er det mye ekstra å hente. Utfordringa er at flere av fortellingene har såpass mange avstikkere at det noen ganger kan bli vanskelig å orientere seg. Men Blixen er stø og har god kontroll, og leder alltid både hovedpersonene, fortellerne og leserne tilbake på sporet.

Det tar tid å lese Blixen, både fordi det er omstendelig, detaljert og langsomt, og fordi det er en nokså uvant fortellertradisjon å brått skulle tre inn i. Det er svært lite annet enn det relasjonelle i fortellingene hennes som gir gjenklang i vår samtid, og sjøl det kan for mange virke kunstig og fjernt. Men det er fascinerende likevel. Min utgave av boka er satt med en bitteliten skrifttype på litt dårlig papir, og enkelte steder var trykket nokså svakt eller borte. Av sammenhengen gikk det greit å stave seg fram til hva som mangla, men jeg anbefaler at du blar litt i boka før du kjøper den, bare for å sjekke. Ellers finnes den sikkert i andre varianter på biblioteket.

For noen år tilbake leste jeg Den afrikanske farm, som i stor grad er basert på Blixens egne opplevelser og erfaringer i Kenya. Det var historiene der som fikk meg interessert i Blixen som forfatter. Men også den boka tok tid å lese. Jeg vil ikke si at hun bevisst komponerer etter samme prinsipp, men hun fletter hendelser og mennesker sammen i et stort nett som det kan være vanskelig å få oversikt over. I Den afrikanske farm, hvor hun i høyere grad innretter seg etter virkeligheten, er det greiere å komme inn i historia. I Syv fantastiske fortellinger er det tydelig at det kun er forfatteren og hennes fantasi som setter grensene. Og fordi det er så langt mellom denne typen utgivelser her i Norge, og fordi lange fortellinger med overnaturlig innhold lenge har vært umoderne, tar det tid å bli vant til og sette pris på. Men det er helt klart verdt noen kveldstimer.