Pinnsvinets eleganse

Bildekilde: Arneberg forlag

Da jeg i juni skulle trekke fram Skjebneanekdoter (1958) av Karen Blixen (1885-1962) fra bokhylla, var det Pinnsvinets eleganse (2006) av Muriel Barbery (f. 1969) som kom ned i stedet. Jaja, hvorfor ikke, tenkte jeg, i god tro om at dette var fine greier. Lite visste jeg at det skulle ta så lang tid å komme igjennom både boka og skrivinga av omtalen.

Det er den 54 år gamle portnerkona Reneé Michel som er bokas hovedperson og -forteller. Hennes liv som enke og ansatt i en eksklusiv bygård i Paris skildres i førsteperson. Hun gjør sine mange plikter uten særlig glede, men skjøtter jobben med omsorg. Hennes lyspunkter synes utad å være begrensa til katten Leo og venninna Manuela, hushjelp på samme sted, samt såpeseriene som konstant går på fjernsynsapparatet i leiligheten hennes. Men innad er Reneé mye mer enn ei treig, dorsk, lat og udanna portnerkone. Hun ser faktisk ikke på såpeseriene, men leser alt hun kommer over, og er særlig glad i den russiske forfatteren Leo Tolstoj. Videre liker hun klassisk musikk, hun verdsetter kunst, særlig stilleben, setter pris på utforminga av og klangen i en god setning og henger med i svingene i filosofien. Og nesten alt har hun lest seg fram til på egenhånd. Hennes rolige portnerkoneliv er et skalkeskjul, et skall, et sett pigger beregna på å holde folk unna. Reneé er svært intelligent og ønsker å holde det hemmelig.

Men Reneé må dele bokplass med 12 år gamle Paloma som bor i bygården, et sjølbevisst vidunderbarn, som slipper til jevnt og trutt fortellinga igjennom, med sine seksten "dype tanker" og sju "dagboknotat om verdens gang". Hun skriver i førsteperson, noe som betyr at det er to forteller-jeg i denne boka - eller egentlig tre, som jeg seinere skal gi eksempler på. Disse to beboerne veksler på å ha ordet og figurerer i hverandres beretninger, fra et punkt der de kun er klare over hverandres eksistens, til der de ved hjelp av en tredje person blir knytta tett sammen. Og dette vennskapet som oppstår, skal vise seg å bety svært mye.

Det var hovedpersonene, så til handlinga. Men allerede nå merker jeg at jeg får problemer med å formulere meg. For skjer det egentlig så mye i denne boka? Og kan jeg avsløre det lille som skjer, uten at det går på bekostning av andres leseropplevelser? Egentlig ikke. Derfor blir det slik: Bipersonene har sine liv, fulle av reiser, møter, psykoanalysetimer, arbeid, studier og så videre. Men ingenting av det er viktig, verken for hovedpersonene, historia eller leseren. Både Reneé og Paloma står på stedet hvil i sine liv, vaner, plikter, identiteter og bestemmelser helt til japaneren Kakuro Ozu ankommer (tenk å bli oppkalt etter et tallkryssord). Hans måte å se dem på, setter i gang en rekke indre prosesser, som i sin tur leder fram til erkjennelser og endringer. Og så slutter boka. Men det tar lang tid, faktisk dukker han ikke opp før etter side 130. Og veien dit er verken særlig spennende, interessant eller underholdende, og slik holder det fram de neste 215 sidene også.

Som leser er det det visuelle en merker først. Ytre sett er Pinnsvinets eleganse inndelt i fem hoveddeler, som igjen består av ekstremt mange og korte kapitler, gjerne avbrutt midt i handlingssekvenser, til og med midt i pågående dialoger. En følger tankene til Reneé mer enn handlingene, og når en tanke er avslutta, kan kapitlet godt avrundes, sjøl om rammen tanken dukka opp i, fortsatt er reell. Denne inndelinga gjør lesinga mer stakkato og mindre flytende enn godt er, og en må stadig spørre seg om hvor og når dette foregår. Har vi hoppa bakover i tid, slik Reneé ofte gjør, endra sted, snakker vi med en annen eller er vi i samme dialog og situasjon som sist? Det tar tid å komme inn i dette, og det er totalt unødvendig. Når Reneés tilværelse i tillegg brytes opp av tilbakeblikk som forteller hennes livshistorie og de sporadiske og helt uforklarte innspilla til Paloma, blir det brått litt hektisk å være leser. Det går rimelig greit å legge ned boka, for å si det sånn.

Likevel fortsatte jeg altså å lese. Jeg er nok i overkant pliktoppfyllende av og til, og syns påbegynte bøker skal leses ut. I tillegg kunne det jo hende at det tok seg opp. Men denne kombinasjonen av fortellerstemmer, som avsløres allerede på baksida av boka, var noe jeg var klar over. Likevel kom det en smule overraskende på, kanskje mest av alt fordi resultatet var nokså kleint. Jeg hadde ikke regna med at både den 12 år gamle jenta og den 54 år gamle portnerkona skulle være intellektuelle genier, enige i sin forbrukerforakt og i sin nedvurdering av alle andre individer, attpå til med en felles, stor forkjærlighet for adjektivet "silkemyk". Det ordet blei brukt så mye i denne romanen, at jeg ikke vil ta det i min munn, sjøl ikke om det bløteste, deiligste sjokoladepaifyll.

Faktisk er det slik at jeg lurer på hva folk verdsetter ved denne romanen. For meg er den ganske ordinær, i overkant triviell og rimelig usannsynlig, i tillegg til at jeg har en del problemer med synsvinklene. Ett element har jeg allerede pekt på - som hvorfor disse to personene formulerer seg noenlunde likt og er uvanlig opptatte av grammatikk - på tross av stor avstand i klasse og alder. Noe anna jeg hang meg opp i underveis, var Reneés sjølkommentering, eventuelt forfatterkommentarene (flytende overgang her, og det er dette jeg mener med tre fortellere). Når Reneé snakker med beboerne i rue de Grenelle 7, der hun har vært portnerkone i 27 år, gjør hun alt for å virke åndssløv. Hun setter opp fjes, gjør "øynene glassaktige", "drukner gnisten som er tent i øynene mine", har en "mistroisk nese", subber, treiger og så videre. Hvordan kan et jeg se at hun gjør sine egne øyne glassaktige? Det er nettopp det som er begrensningene med å velge førsteperson som fokaliseringspunkt - en kan ikke se slikt, og langt mindre kommentere det. Hadde hun bare hatt et speil... men det har hun ikke. Jeg for min del lurer veldig på hvordan en mistroisk nese ser ut. Er den veldig ulik fra alle andre neser? På hvilken måte kommer mistroiskheten til syne på ei nese? Og bare for å ha nevnt det også, kapittel 22 og 23 er totalt uakseptable teknisk sett i alle bøker skrevet av forfattere med respekt for seg sjøl.

Forfatteren bygger opp under de to hovedpersonene ved at de har felles fiende (alle de andre i bygården) og felles interesser med blant anna litteratur og kunst. Men når Reneé og Paloma refererer til det de er opptatte av, blir det enten lange og ordrette sitater fra filmer, bøker og låter, med en bemerkning om hvor vakkert eller sant det er, eller rotete "namedropping" - noe som framstår som rein forfatterposering for meg. I nesten ingen av tilfellene kommer en djupere kjennskap til verkene fram, enten som en tolkning eller et perspektiv. For eksempel Reneés behandling av Anna Karenina (1878) av Leo Tolstoj (1828-1910). Hun siterer, trekker fram noen episoder om Levin, som når han er med slåttekarene, men dette trekkes aldri videre, det syntetiseres ikke, essensen oppleves ikke og vi som lesere preges i alle fall ikke. Det ender med forfatterens insistering på at noe er sånn eller sånn, uten begrunnelser.

Så kommer vi til bokas store paradoks. Reneé og Paloma er nesten hatske overfor sine medmennesker: Alle de andre er jo bare opptatte av seg sjøl og sine liv! De poserer! De er så enfoldige! De ser ikke det som virkelig er viktig, godt, sant og vakkert! Men hva med Reneé og Paloma, da? Den ene er så opptatt av å skjule seg sjøl at hun ikke tør å leve, noe som hindrer henne i å se andre mennesker, og den andre er så opptatt av døden og at hun skal avslutte sitt liv innen en viss dato, at hun heller ikke lever, og ikke ser seg sjøl. Begge deler er like ille - og like ensomt. Likevel hevder de to at de veit best, sjøl om de er like egoistiske, poserende og enspora som de andre, sjøl om de da altså verdsetter andre ting. At samme faktor skal utløse en oppvåkning hos begge to på samme tid, er en usigelig teit løsning, sjøl om den også gir mening. Men det blir for mye, for mange tilfeldigheter.

Jeg reagerer også på framstillinga av disse rikfolka i rue de Grenelle 7. Disse menneskene, bipersonene, skildres nesten ubarmhjertig - her er ingen kjærlig spott, forsiktig uthenging eller nestekjærlighet. De andre er bare plumpe og teite, håpløse, kjedelige, overfladiske, tullete og grunne. Særlig Paloma er ille her, men det kan kanskje skyldes et tidlig tilfelle av fjortisalderen. Men Reneé, som burde vite bedre, er også proppfull av fordommer. Og det hele gjøres helt humørløst, totalt uten det glimtet i øyet, uten den varmen, det viddet og det underliggende poenget som for eksempel Jane Austen opererer med i Mansfield Park. Pinnsvinets eleganse blei en sørgelig affære ved sida av denne klassiske romanen, hvor treffende dobbeltbetydninger erstattes av kommaregler og hakking. Men jeg er verken fransk eller rik, så hva veit jeg om sannhetsgehalten i dette her, kanskje Reneé og Paloma er i sin fulle rett? En ting som er sikkert, er at hovedpersonenes manglende evne til å se seg sjøl og de andre, svekker deres troverdighet som fortellere og betraktere, noe som igjen svekker forfatterens prosjekt.  

Og hva vil toboksforfatter Muriel Barbery egentlig med denne boka? Ikke veit jeg. Men hun har sjøl klassisk utdannelse og dannelse, og er filosofiprofessor av yrke. Det er lett å tenke at hun tar utgangspunkt i egne erfaringer som mer intellektuell enn den gemene hop, og at hun i romanen skriver om hvilke utfordringer dette kan by på på ulike stadier av livet. Og det kommersielle bokmarkedet svulmer ikke akkurat over av slike bøker, av bøker som forsøksvis tar seg tid til det som er langsomt, til kunst, til lange tanker, til hele digresjoner. Sånn sett er det hyggelig at forfatteren har sluppet til med dette annerledes-prosjektet, som verken er fult av klein slapstick-humor, nervepirrende spenning eller tradisjonelle forviklinger mellom han og henne. Med forfatterens bakgrunn langt framme i pannebrasken, er det heller ikke så vanskelig å forstå at hun finner Reneé interessant som person. Men når Reneés livsprosjekt blir gjort tydelig allerede i tittelen og bakpå boka, og forklart i detalj inni, er ikke Reneé så interessant for oss andre. Det fins rett og slett ingenting å lure på. Og alle disse orda om musikk, billedkunst, litteratur, filosofi, film, blomster, grammatikk og så videre - de svever sammen på en elegant måte, men det føles ikke ut som et ordentlig innhold, sjøl om det i aller høyeste grad er ordentlige ting. Det er i det hele tatt nokså forunderlig, men ikke særlig godt håndverk.

Når det kommer til å skape spenning i ei bok, er det svært mange måter å gjøre det på. Her mener jeg forfatter Muriel Barbery går i flere feller om hva en nettopp ikke skal gjøre. Ett eksempel er de mange kapitteltitlene, som "Rød Oktober", "Under skallet", "Et behagelig inntrykk", "Staset opp som en rosenbusk", "En bølge av håp", "Liflig søvnløshet" og så videre. Her røpes noe av kapittelets handling eller innhold, helt systematisk. Hvorfor? Hvorfor skal jeg få vite at det kommer et behagelig inntrykk før det faktisk kommer, eller at Reneé stases opp som en rosenbusk før det skjer? Hva er egentlig poenget med det? Hadde det vært spenning i språket, eller mellom linjene, eller i handlinga, eller innad i personene, eller mellom personene, eller hadde jeg i det hele tatt blitt berørt, så hadde jeg kanskje ikke tenkt på dette i det hele tatt. Men teksten er flat og tom, til forskjell fra hva den ønsker å framstå som, og kapitteltitlene tar livet av den lille uforutsigbarheten som kunne drevet boka videre. Vil forfatteren ha en totalt spenningsløs tekst? Hvordan skal det da oppstå berøringspunkter med leseren?

Symbolikken i boka, som for eksempel kameliablomstene og pinnsvinet, er et annet punkt jeg må ta opp, sjøl om dette innlegget begynner å bli i overkant langt. Alle symboler i boka er så godt forklart at en må være svært enkel for å ikke få det med seg. Her er ingenting overlatt til tilfeldigheter eller fantasi, alt gjentas og understrekes, og betydninga forklares eksplisitt. Forfatteren både styrer vår oppfattelse og tolker for oss, og det oppleves som påtrengende. Slik er i grunn Burbery med alle detaljer. Hun gjør et poeng ut av å være mer ordrik enn gjennomsnittet og å nevne alt ved dets rette navn, det er kaker, bonsaitrær, stilleben, musikkstykker og så videre. Hun definerer og er så presis hun bare kan, og på mange måter er det bra. Men det gjør dessverre ikke at leseren får de store bildene inni seg, blir bevega eller kjenner noe konkret på kroppen, for Barbery inkluderer ingenting om atmosfære eller stemninger, det er bare detaljer. Og i en ellers spenningsløs tekst, blir disse nitidige presiseringene svært styrende. Leseren har ingen frihet, hun blir kun slusa inn i det forfatteren vil hun skal se.

Og jeg har virkelig forsøkt å legge godvilja til. Tematikken, om ualminnelige mennesker som gir seg ut for å være alminnelige for å ikke vekke noens mistanke, som dyrker sine interesser i hemmelighet, som forkler seg og skjuler seg og ønsker å være usynlige, er interessant. Hva driver dem til det, og hva er resultatet? Dette kommer fint fram hos Burbery, både for Reneé og Palomas del. En kan være så glup og skarp en bare vil, men i ensomhet er en uansett ulykkelig. Visdom og kunst kan ikke demme opp for mangelen på mennesker. Å skjule seg er å ikke bli sett. Å stenge andre ute er å nekte seg sjøl følelser. Ei bok med fokus på nettopp medmenneskelighet og varme passer godt i disse digitale dager, hvor folk blir mer og mer emosjonelt avstumpa, så i dette blir en del av bokas suksess forklart.

Pinnsvinets eleganse er oversatt av Kjell Olaf Jensen (f. 1946), kom på norsk i 2008 og er utgitt av Arneberg forlag. I tillegg til utgivelse i Norge og Frankrike kan forfatteren skilte med at boka fins i omlag tretti andre land også - noe som er nokså imponerende. Og med det blir det svært tydelig at ikke alle har samme fokus som meg! Jeg får være ærlig og si at jeg forventa mer, og at jeg blei veldig skuffa over det tekniske slurvet. Å lime sammen to hovedpersoner er heller ikke alltid en god idé, sjøl om det gjøres av mange. I det hele tatt lurer jeg på om Reneé ville vært mer interessant om hun hadde blitt skildra i tredjeperson, og om vennskapet hennes til Paloma kunne vokst fram over lengre tid. Da ville også den brå og krøkkete avslutninga blitt mye sårere.

Forfatteren beveger seg hele tida på ei hårfin linje mellom gode formuleringer, svulstige setninger og en del klisjéinspirerte avsnitt. Det virker som om manusvasken kun har vært virksom puljevis. Og det er absolutt ikke så sterkt eller treffende som andre vil ha det til - det som kamufleres som filosofi og intellektuelt tankegods er ofte sjølsagtheter, fakta som ikke trenger videre utbrodering og adjektivsprengte setninger hvor ord og begreper slår hverandre ihjel. Men det forfører vel nettopp den gemene hop, fordi det er en annerledes underholdningsroman. Og det er egentlig bra, for i neste omgang kan jo leseren avansere ytterligere! Så får det bare være at romanen ikke er særlig godt fortalt, at synsvinkelen er uheldig, og at en glemmer innholdet så snart boka er ferdiglest.