Livet, havet og døden

Markus er fisker. Han er rolig, tilfreds og takknemlig for livet, været og naturen. Han er full av fagkunnskap; om for eksempel hummerteiner og de ulike fiskeslaga, og et arbeidsjern uten like. Men likevel er han aleine. De andre på stedet sier at han er enkel, og de gjør narr av han. Men Markus hever seg over det. Han er skyteskive de gangene det trengs. Han forunder seg over andres behov for å hevde seg, men pønsker ikke ut hevn. Han lar seg ikke vippe av pinnen og går videre som om ingenting er hendt, sjøl om de andre ler. For Markus har alltid noe å gjøre. Er det ikke fisket, så er det hummerteinene. Eller garnet. Eller veden. Eller hagen som han holder på å lage oppe i steinura si, som alle sier er galskap. Markus gjør det likevel og drømmer om varme somre, duftende blomster og en frodig kjøkkenhage med urter han kan koke te på. Og kanskje ei kvinne.

I Gabriel Scotts (1874 - 1958) lille roman Kilden eller Brevet om fiskeren Markus fra 1918 er det for meg den intense livsfølelsen som gir sterkest inntrykk. Den er så drastisk forskjellig fra slik vi har det i dag, og fra hva som må ha vært mange menneskers oppfatning av samtida: da boka blei utgitt var første verdenskrig nettopp over. Hvis det skal være i Markus sin levetid, er han i så fall helt uaffisert. Derfor tenker jeg at boka er lagt noen tiår tilbake i tid. Langs Sørlandskysten er det været og båtene og fiskelykka som er viktig, og Markus, som kanskje var en gammeldags type allerede i sin samtid, vektlegger å være nøysom, flittig, ydmyk, from og lojal, være seg til Gud, til yrket, til prosjektene sine eller til plassen der han bor. Teksten består stort sett av skildringer av alt hva Markus gjør i løpet av et år, og sjøl om han alltid har noe som skulle vært gjort dagen før, er aldri stemninga i boka hektisk eller stressa. For Markus er ikke tida viktig. Og Gabriel Scott formidler dette, denne døsende, susende arbeidskrevende virkeligheten hvor sansningene står i høysetet og godhet er den ypperste egenskapen. Det er fantastisk å få ta del i en slik verden, sjøl om den føles fjern.

Romanen er sjelden og spesiell på den måten at den verken er særlig spennende eller byr på særlig utvikling hos hovedpersonen. Det er heller ikke spenning i språket, men det er variert, forsiktig og snilt. Romanen står faktisk ganske stille, men det gjør vel kanskje også en fiskers liv? En er riktignok avhengig av været og havet, men arbeidet med å ro ut og inn, trekke garn og slippe ut teiner er monotont. I tillegg er ikke Markus opptatt av hvor stor fangst han får, så lenge han har til sin egen middag. Fraværet av konkurranse-elementet, av prestering og prestisje er en herlig og sterk kontrast til vår hverdag nesten hundre år etter.

Markus drømmer om en hage, og han begynner arbeidet med å realisere drømmen ganske tidlig i boka. Det er hardt, men han gir seg ikke. Han får ingenting gratis av de andre på plassen, jord og stein må han finne sjøl på steder langt unna, ro hjem og bære opp i ura. Viljestyrken hans er imponerende, arbeidsevnen ekstrem i forhold til vi som klager etter en kjedelig og lang dag idet klokka passerer fire. Men Markus mukker ikke. Han ser det gode og vakre i alt, og følger drømmen sin. På den måten er han et ideal, også for oss i dag. Den sterke religiøse troa, de mange bibelske referansene og Guds tilsynelatende sjølsagte tilstedeværelse i hele universet er elegant vevd inn i stoffet, og er verken demonstrerende eller dominerende. Det er bare naturlig og fint.

Mens jeg leste boka, kunne jeg ikke la være å tenke på ei rekke andre bøker jeg også har lest, som hver på sitt hvis står i en slags forbindelse med fortellinga om Markus. Jeg vil trekke fram tre andre titler her. Den første er Den gamle mannen og havet (1952) av Ernest Hemingway. Stilistisk og språklig sett er det verdenshav mellom bøkene, men de har mye til felles i tematikk. Det er livet og havet og arbeidet, det er livskampen - mer eksplisitt og direkte hos Hemingway, implisitt og uuttrykt hos Scott. Hovedpersonene er fåmælte og seige. Begge har livsviktige prosjekter gående, som gjør at de holder ut og klarer seg.

Den andre boka jeg ikke kunne la være å tenke på, er den vakre romanen Fuglane (1957) av Tarjei Vesaas, som jeg leste for kort tid sida. Hovedpersonen Mattis blir som Markus også sett på som enkel av de rundt han. Men det at andre mennesker dømmer Mattis og Markus, hindrer dem verken i å tenke, å drømme eller å gjøre det de ønsker. De finner begge stor glede i naturen og særlig havet. Mens Vesaas' roman er mer symbolsk og trist, er Scotts mer en beretning om et liv, et fullverdig liv, et meningsfullt liv, som likevel forsvinner og glemmes etterpå. Uten at jeg veit noe sikkert, regner jeg nesten med at den beleste Vesaas også kjente til Gabriel Scott, og kanskje forsøkte å gi sin "versjon" av fortellinga om en landsbyidiot (men det er stygt sagt, både til Mattis og Markus) gjennom Fuglane. Eller kanskje ikke. Romanene er nemlig så ulike at det er svært vanskelig å sammenligne dem.

En tredje roman jeg tenkte mye på, var Jon Fosses Morgon og kveld (2000). Her mangler helt elementet med at hovedpersonen er enkel, men andre kvaliteter, som å være nøysom, from og flittig, verdsettes her også, akkurat som hos Scott. Johannes er som Markus fisker, og som hos Scott er dette også en beretning om et liv. Men fordi Johannes har en familie, har romanen om han flere sidehistorier og viktige bipersoner som mangler helt hos Scott. Det gjør Morgon og kveld til en fyldigere og mer spennende roman - for meg. Komposisjonen er også med på å skape en dynamikk som mangler i Kilden. Det religiøse har en viktig plass også hos Fosse, og sånn sett er Fosse og Scott klare kontraster til Hemingway og Vesaas.

Noe bøkene har til felles, bortsett fra havet og livet, er en spesiell kombinasjon av ydmykhet og utholdenhet. Hovedpersonene (og kanskje også forfatterne) har respekt for skaperverket, for det som finnes, for horisonten og sola som sakte stiger opp. Personene tåler de påkjenningene livet gir, og de holder ut ulike utfordringer. For Santiago går det på helsa løs i kampen med den største fisken, Mattis ror og ror, Markus bærer jord og stein og trekker fisk, Johannes skal klare ferden over til det neste etter et langt, hardt, men godt liv. Det at disse menneskene lever så intenst og er så nærværende, det at de må takle havet og været, og kjenne på de grunnleggende, harde eksistensvilkåra, gjør dem til helter i mine øyne.

Døden er et tydelig element i alle bøkene. De møter den på hver sin måte, og de kjemper i mot med det de har av ytre og indre krefter. Sjøl om Santiago klarer å stå løpet ut, valgte jeg å lese boka som at han går under til slutt, han også, når han har kommet hjem og kampen er over. Markus sitt sengeleie mot slutten av livet minte meg mest om Wergelands der han kikker ut på hagen sin, den vakre hagen, som han endelig får se i full blomst. Johannes sine siste timer er prega av at han glir inn og ut av virkeligheten, mesterlig skildra av Jon Fosse. Og Mattis? Stakkars Mattis, han trår igjennom og tror han reddes. Havet gir og havet tar, er det blitt sagt. Andre påpeker at vi alle skal fraktes over Styx uansett. Vi kommer altså ikke utenom vannet helt til slutt heller. Disse bøkene kan leses som ulike perspektiver på samme ferd.