Den viktige innlevelsen

Det er veldig mye spennende å lese i for eksempel historie, og i vår har jeg lest eldre norgeshistorie. Mye er kjent stoff fra tidligere, men det tilfredsstiller nysgjerrigheten å kunne gå i dybden av flere emner, samtidig som akkurat det motsatte fortsatt gjør meg frustrert. Og når jeg opplever at et element jeg kan en del om ikke vektes i det hele tatt, begynner jeg jo å lure på hvorfor jeg kan det jeg kan og hva som er årsaken til nettopp det. Hvilke historiske hendelser, kriger, oppfinnelser, personer, årstall og så videre, som velges ut, hva som vektes, hva som virkelig blir historie og ikke, det er en spennende og ofte også en urettferdig prosess. Men, som en smarting en gang observerte og sa, det er de som overlever som skriver historia. Så jeg må vel bare innfinne meg med det.

En stor del av vårens pensum har vært de tre første bøkene i Samlagets historieserie. I tillegg har jeg lest den flotte boka til Claus Krag, og den utrolig spennende og interessante middelalder-mentalitetshistoria til Sverre Bagge, som begge tidligere er omtalt på bloggen. Samlagets bøker er pene å se på, behagelig satt, flott illustrert og enkelt formidla. For min del kunne bøkene gjerne vært mer omfangsrike, romma flere detaljer, enkeltskjebner, mer faglig diskusjon, gått litt utafor de satte rammene. Det hadde heller ikke gjort noe om det språklige nivået var høyere, at det var rom for flere digresjoner, sammenligninger og trekking av tråder fra norrøn tid til våre dager. Jeg tror at slike konkretiseringer i mange tilfeller gjør den faktiske historia enklere å forstå. Men til de fire forfatternes forsvar - det er begrensa hva en får til på 250 - 300 sider. Stoffet må komprimeres, mye må kuttes. Det er ikke til å komme bort ifra at enkeltheter må utelates og de fleste kun nevnes kort og overfladisk. Mer er det ikke plass til.

Men får en da virkelig et grep om historia? Forstår en menneskene og handlingene deres? Tankene? Kan en se for seg samfunnet, leve seg inn i hvordan det var å være hirdmann under kong Sverre eller en prest som var enig med Olav Engelbrektsson, men som ikke torde å gi han sin fulle støtte, å oppleve å miste råderetten over egen skog som bøndene gjør på 1600-tallet, å se det ustabile utenriks handelsnettverket svikte når hungersnøden er stor, å ikke ha lov til å uttale seg offentlig? Kan en kjenne på kroppen hvordan det er når alt avhenger av dagens fiskelykke - som slår feil?

Jeg tror ikke det. Jeg tror at en, for å forstå historia, må få muligheten til å gå i dybden. Og ikke bare på ett element eller i en manns liv, og heller ikke bare innafor en type historie, som for eksempel krigshistorie. Å vite hvem som kriger mot hvem betyr ingenting, så lenge en ikke forstår hvorfor. Jeg tror at et mangfold er viktig. For akkurat som at vi lærer å lese eller skrive på ulike måter, knekker koden på forskjellig tidspunkt, tror jeg også dette med empati og innlevelse arter seg litt ulikt. Hvordan vi skjønner det som har hendt før, hvilke knagger vi henger det på, hvordan vi relaterer det til oss sjøl - det er en prosess som foregår innad den enkelte. Og til det synes jeg at Samlagets historieserie på mange måter er fin for eksempel gjennom de flotte illustrasjonene, tabellene og statistikken som forfatterne presenterer. Men det kunne så gjerne vært mer. Av alt.

Derfor er det flott at fagbøkene blir supplert av andre kilder. Av høvisk litteratur fra høy- og seinmiddelalderen. Av lovbøker, diplomer og brev. Av ballader og folkeviser, av eventyr og sagn, av utdrag fra Johan Falkberget og Per Olov Enquist. Disse litterære kildene er med på å levendegjøre stoffet på en måte som lærebok-forfatterne ikke har klart eller ikke har hatt mulighet til å gjøre innafor de snevre rammene. Helheten trer tydeligere fram. Menneskene blir mer enn statistikk. Historia blir virkelig.