April har kommet og gått, susende fort, med strålende soldager og piskende regnvær, og omsider, etter ei dyster inneuke, er det brått sommerstemning her hos meg. Ikke at været egentlig spiller noen rolle. Mai er synonymt med eksamener også denne våren, og etter å ha levert de siste hjemmeeksamenene, fylt ut sjølmeldinga og kava rundt med alle dens herligheter av bilag og skjemaer, rydda, vaska, fått taksert og fotografert leiligheten, er det bare å lese og forberede seg til studiesamlinger og skoleeksamener, de siste forelesningene og nettmøtene, mer rydding, vasking, visning og etterhvert bæring av tunge esker og enda tyngre møbler og såkalte fridager,- ja, de er for alle andre i år. Her inne er det pensum som gjelder, med åpent vindu, hull i tøflene og tomme yoghurtbegre på skrivebordet.
Men det er ikke alltid så lett å holde på konsentrasjonen når sola skinner, lufta nesten står stille og bøkene i bokhylla frister med at jeg skal lese dem istedenfor pensum, som jeg jo har lest tidligere. Særlig ei bok stikker seg fram, nemlig den islandske sagasamlinga som i etterkant er blitt kjent som Njålssoga. Ikke bare har jeg hatt lyst til å lese den i mange år, men den er også relevant både i historieemnet (som kilde til skildringer av et Island i brytning med tradisjonelle, hedenske seder, kristning og de nye, europeiske høviske idealene som kommer), litteraturemnet (med sitt innhold av sagaer, frittstående historier og anekdoter, skaldekvad og de mange litterære virkemidlene) og språkemnet (ja, det er jo på nynorsk!) mitt denne våren. Om ikke det kvalifiserer til lesing, så veit ikke jeg. Derfor tar jeg boka ut av hylla og legger den foran meg på skrivebordet, oppå pensum og notatblokka.
Fager er lia, aldri har ho synest meg så fager som no. Bleike åkrar og slegne vollar. Eg vil ri heim att og ingenstad fara.
Er det heimstaddikting også, dette, tenker jeg, og vil lese, og ingenting anna.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar