De fantastiske balladene

Da var første eksamen unnagjort! Med folkedikting og folkekultur som hovedtema, og oppgaver innafor litterære sjangre som ballader, sagn og folkeeventyr, var det mest moro, både å lese pensum, løse oppgaver og ta eksamen. Det er sjeldent jeg har hatt den følelsen, desto mer hyggelig nå; i en særs hektisk vårmåned med mer enn full studiebelastning og mange eksamener, pågående flytting og salg av leilighet, oppdrag som taler og lang reisevei til høgskolen.

Etter å ha jobba mye med eksamensrelevant stoff til forrige skoleeksamen, som jeg avla i går, har jeg fått fornya interesse og respekt for de mange middelalderballadene som er samla i det skandinaviske området, som for eksempel Draumkvedet. Og noe av det mest spennende er kanskje det at balladene er så utrolig gamle; forskerne er sjeldent enige om hvor gamle, men enkelte ballader kan uten problem tidfestes til tida før Håkon Håkonsson og den høviske kulturen på 1200-tallet. At hedenske riter og oppfatninger er en viktig bestanddel i mange ballader, peker mot at de faktisk er enda eldre enn vi vil våge å tro.

Men, hele veien er det jo snakk om muntlig overleverte tekster, som har blitt omforma av forsangere og fortellere og tilpassa skiftende styresett, religion og ideologi. Dessuten har vel tidas tann også gjort sitt. Det vi sitter igjen med i dag, som har blitt nedskrevet fra 1500-tallet (i f.eks. Danmark) og flere hundreår framover, er nok ganske fjernt fra en eventuell balladesk urform. Men at noe henger igjen fra tidlige tider, er tydelig på flere måter. Blant annet er det mange balladeformler som en kun finner igjen i utvalgte skaldekvad og i Edda. Det vitner om gamle, nærmest forsteina, uttrykksmåter, som kanskje har endra meningsinnhold flere ganger underveis. Eller kanskje ikke? Uansett er det vanskelig for oss i dag å få helt tak på de intrikate skaldestrofene. Da er det lettere med balladene, som tross alt forklarer litt mer, sjøl om svært mye av handlinga foregår utafor de nøye utvalgte strofene.

Ballader spesielt og folkedikting generelt er utrolig spennende, kanskje først og fremst fordi de kan fortelle oss så mye om ei tidligere tid, ei tid vi kjenner til, men ikke kan delta i, ei tid vi hører om, men ikke har erfart noe fra. Balladene setter ord på tida, på de universelle følelsene, på de vanskelige situasjonene som kan fore-komme i en kultur som krever mye av enkeltindividet for å få til det kollektive. Ære er viktig. Makt er viktig. Akkurat som i mange av dagens levende kulturer. Men det mest fantastiske av alt, er at balladene appellerer til noe i meg, rører noe i meg, som verken musikk eller litteratur har klart før. Det er en helt særegen og ekstremt sterk følelse, og brått er jeg liksom en del av dette noe, av dette forgangne, men fortsatt høyst levende. Det er rett og slett unikt, og jeg håper at jeg ved en seinere anledning får mulighet til å lese, studere og fordype meg enda mer.