Den store sorgen

Boka jeg greip fra hylla og leste nesten på ett eneste langt utpust, var Dagene er gjennomsiktige fra 2000 av Mirjam Kristensen. Den har stått i hylla i flere år, men plutselig var det den jeg tok tak i, uten egentlig å ha planlagt det. Boka er kort, og min utgave er i pocket, det var kanskje det som var avgjørende denne gangen. Jeg ville ha noe som jeg lett kunne ta med meg. Men så satt jeg pal og leste på arbeidsrommet, og brått var jeg ferdig.

Jeg hadde både hørt og lest om boka fra før, men fordi jeg leste den så plutselig så fikk jeg ikke helt tid til å tenke etter hva alle andre egentlig hadde sagt og ment. Det var kanskje like greit. For sjøl om boka er kort, er det vanskelig å formulere seg kort om den. Den sommerdagen Kristensen skriver om, er den dagen da Jonas drukner i en gammel brønn. Jonas er lillebroren til Sofie, og det er Sofie som er hovedpersonen i boka. Hun har lenge vanskelig for å takle at Jonas er borte. Han er hos henne og de snakker sammen, hun ser han i bilen, ved kjøkkenbordet, i skogen, i armene til bestefar. Det er bestefar som synker sammen på verandaen på hytta når Sofie ankommer sammen med mamma og pappa. Det er bestefar som holder den døde barnekroppen.

Etter at Jonas er borte, blir ingenting som før. Sofie skriker og roper, men mamma og pappa ser nesten ikke på henne. Pappa er stille og går ut i bilen. Mamma er rotete på håret og har solbrillene på. Bestemor steiker sin egen hånd i vaffeljernet. Bestefar er bare blå, i øya og i klærne, og han ser ikke på Sofie lenger. Tante Mie gråter og onkel Jon dulter, særlig i pappa. For et barn er det mye av dette som er utrolig vanskelig å begripe. Og jeg reagerer på at det ikke egentlig er noen som tar Sofie til side, som snakker ordentlig, rolig og alvorlig med henne, på en måte som hun kan forstå. Jeg reagerer fordi de voksne unisont reagerer med stillhet, mens en ofte faktisk har behov for det motsatte: å snakke om den døde, å snakke om sorgen. Men det er det ingen som gjør.

Boka handler like mye om sorg, sorgprosess og sorgmestring som om kjærlighet. For er det noe som preger de 139 luftige sidene, så er det Sofies minner om Jonas, hvordan Jonas var og hva de gjorde sammen, og Sofies tanker og handlinger knytta til den vanskelige dagen. Boka handler faktisk nesten ikke om noe annet. Det er som om alt stopper opp når Jonas dør. Og sjøl om det er en enkel måte å forklare den ubegripelige, desperate sorgen det må være å miste et barn, veit jo alle at det faktisk ikke er slik det er. Alt fortsetter. De voksne går på jobb, barna på skolen. Kosedyr og klistremerker er fortsatt viktige, akkurat som å fylle bensin og å lage middag. At forfatteren utelater alt dette hverdagslige i så stor grad og konsentrerer seg om drukningsulykka, begravelsen og alle tårene, gjør boka ensidig, ukomplisert og stillestående.

De korte kapitlene er nesten egne korttekster, og det virker litt som om det er sånn boka er skrevet også, uten at jeg veit noe om prosessen. Det er fint at kapitlene er avslutta, og at hvert nytt kapittel er en "ny start", men det fører også til at boka bærer preg av å være lite gjennomarbeida. Overgangene er nemlig ikke alltid like elegante, spesielt er dette noe som gjelder andre del av boka.
Tekstene er ikke skravlende, men messende, noe som øker det overtydelige og stillestående inntrykket. Jeg synes absolutt ikke språket er med på å bygge opp spenning. Teksten er flat og helt uten undertekst, situasjonene er flate, menneskene er matte og Sofie veksler, og det bare i bokas første del, veldig mellom å være et barnslig barn, et kommenterende og veslevoksent barn og nesten voksen. Det er ikke troverdig. Formuleringer som "Vekk fra sorgen som er limt like godt til huset som det blomstrete tapetet." støtter dette, og er for meg helt utenkelig som et eksempel på et barns perspektiv. Det er også veldig overtydelig.

Nettopp dette med perspektivet hadde jeg hørt mye godt om på forhånd. Men jeg synes dessverre ikke håndverket er solid nok. Sofie er et barn, men mange av bildene er for avanserte og for abstrakte for et barn, særlig for barn under 12 år som ofte er svært konkrete i tankegangen. Noen av bildene er også såpass forvridde at jeg ikke kan se det for meg. Boka preges av voksenbetraktninger, voksenspråk, voksenbekymringer. Og der det ikke er voksent, er det unødvendige understrekninger av de forsøksvis barnlige betraktningene, noe som gir et endimensjonalt inntrykk med gjentakelser av farger, lyder og ord.

Sorg er vanskelig, og vi takler det på forskjellige måter. Det er nesten stygt å si noe om andres sorgprosess, for det vitner om lite respekt for akkurat det individet. Men her må det til: i denne boka er sorgen desperat og intens, men den er også kvernende, helt fastlåst og litt utroverdig. Særlig mot slutten, når både mor og bestefar finner fred på samme måte, såpass lenge etter at Jonas er død, og at Sofie så totalt avhenger av moras bearbeiding. Denne stagnasjonen er det sikkert mange sørgende som kjenner på, men av alle de jeg kjenner som har mista noen i nær familie, er det heller framgangen som er dominerende. Hvorfor skal nettopp denne familien stoppe helt opp? Alle sammen? Det gir liten mening med en slik kollektiv oppgitthet.

Kristensen er ofte blitt rost for språket sitt, men jeg har dessverre ikke særlig stort utbytte av det heller. Litt er sagt ovenfor, men mangelen på undertekst er det viktigste for meg. Det gjør teksten tam og tom. I begynnelsen er hun flink til å gi Sofie barnlige vendinger, som "bøtter og spann", "langt inni skogen den grønne", men dette avtar etterhvert, helt uten grunn. Komposisjonen har flere gode trekk, for eksempel hvordan Kristensen går igjennom dødsdagen mange ganger og trekker fram litt nytt fra gang til gang. Familiehistoria blir også avdekka på en fin måte. Nokså platt og spenningsløst, men likevel fint. Og hele boka er befriende fri for teknologi!

Men alle øynene og all grininga og all døden gjør dette til ei bok med for mye av det samme og det sørgelige for meg. Det er mye som kjennes som unødvendig. I tillegg synes jeg formuleringer som "glassøyne" er en velbrukt klisjé som forfatteren burde styre unna. Andre del har dessuten vesentlig flere problemer enn den første. Det er fortsatt Sofie som er hovedpersonen, men i løpet av åra som har gått har hun tydeligvis utvikla superkrefter, så hun veit hva pappa og bestefar tenker. Ved slike synsvinkelproblemer bør forlaget gripe inn. Med få endringer kunne det nemlig fungert uten å lugge. Boka finner likevel en viss klangbunn, også i meg. Det tror jeg kommer av at den handler om det eksistensielle; livet, døden og kjærligheten.