For meg er det særlig romanene til Brit Bildøen som er viktige, sjøl om hun også har utgitt barnebøker, gjendiktinger og essay (jeg har fortsatt ikke lest Litterær salong, fy skam!). Den første boka jeg leste, var Alt som er fra 2004. Boka er godt komponert, tematikken er viktig og sår, og det hele ender romantisk og fint på en ikke-klissete måte. Seinere leste jeg tre romaner til, deriblant Mitt milde vesen fra 2006. Bildøens tekster kretser mye om det å være kvinne, om kvinneliv og kvinnekropp, og om dagens kvinnerolle som kanskje ofte er på kollisjonskurs med noe eller noen, være seg menn, gamle mødre, barn eller familiemedlemmer som er søkk borte. Hun tangerer mye av det som beveger seg i samtida og treffer meg, helt uten å trekke inn vulgær eller erotisk tematikk, uten ytre spenning, sosialpornografisk grafsing i delikate temaer eller klaustrofobisk sjølbiografi. Bøkene er prega av indre intensitet, nærvær, detaljrikdom, sanselige skildringer, følsomhet, pust og tid. Språket er poetisk og godt, og hun mestrer å gjøre historiene og personene sine sanne, nære og virkelige. Jeg gleder meg til neste roman.
Bjarte Breiteig debuterte allerede i 1998 med Fantomsmerter, og har hittil utgitt tre novellesamlinger. Jeg har lest dem, alle tre, flere ganger. Og nesten alltid sitter jeg igjen med samme følelse: at det er noe der, i tekstene, som jeg føler og kjenner, men ikke ser, som jeg veit om, men ikke kan sette ord på, som jeg sanser med hele meg, men som likevel glir forbi, stille og liksom litt glinsende. Tekstene er konkrete og abstrakte på samme tid, det er mennesker i både spesielle og hverdagslige situasjoner, det er lange tankestrømmer og få replikker, universet er enhetlig og nesten som vårt. Men midt i novellesamlinga kan han bryte opp, vri det hele og overraske. Det er spesielt en tekst jeg tenker på, som gjorde meg fysisk dårlig i lang tid etterpå, og som jeg fortsatt hopper over hver gang jeg blar i Folk har begynt å banke på fra 2006. Teksten er veldig fæl å lese, jeg blir provosert og sint, men reaksjonene mine er bare såpass sterke fordi novella er så godt skrevet. Den er så troverdig at den er skummel. Og det er godt gjort. Det går langt mellom utgivelsene til Breiteig, men han er verdt å vente på.
Hvem er dine favorittforfattere på B?
Jeg hadde en del kandidater denne gangen, men er fornøyd med valget. Neste bokstav blir derimot enda verre, etterhvert som kontinentale forfattere også kommer på banen... Har du noen forslag, gi meg gjerne et tips!
Fortsatt god søndag!
Er det lov å velge etternavn, så velger jeg Byatt. Fornavnet er Anatonia, men det er bare initialene som brukes; A.S. Byatt. Har begynt på hennes siste bok Ragnarok, og skal la den vare lenge, akkurat som fjorårets Barnas Bok - fantastisk fint univers å være i. Frederikakvartetten er fire, store romaner, som tematiserer utviklingen i etterkrigstidens England fram mot 2000-tallet. Språklig presisjon, kompromissløs komposisjon og tydelige metanivåer er typisk for Byatt. Hun viser at litteratur er noe annet enn en fortelling, det er kunst, skapt for sin egen skyld, ikke en avbildning av historien som skal fortelles men et uttrykk av form,språkstruktur, assosiasjonsrom og hendelser som viser seg i og gjennom formen. Likevel sanselig, fargesterkt og medrivende.
SvarSlettTrudelutt
Det var et utrolig velbegrunna valg! Og fy til meg som fortsatt ikke har somla meg til å lese noe av Byatt. Men planen er klar; begynne med Besettelse. Deretter kan det gå i alle retninger, forhåpentligvis etterhvert innom Barnas bok også. Men det er fantastisk at du har så stor glede av bøkene hennes - det er en egen følelse, i alle fall for meg, når en endelig møter på en forfatter som tar ens egen verdensoppfatning alvorlig og på kornet.
SvarSlett