Halloween

Bildekilde: Bokelskere

Tania Kjeldset (f. 1960) er en forfatter noen av dere kanskje kjenner fra barnebøkene om Stine, som blei utgitt på begynnelsen av 2000-tallet. Kjeldset, som også er illustratør, debuterte med ei bildebok, Eplemadammen, i 1995, og har, i tillegg til barnebøkene, skrevet for ungdom. Men de siste åra har hun, som svært mange andre norske barne- og ungdomsbokforfattere, ikke fått ut så mye. Og hun har nå gått over til å skrive for voksne.

Novellesamlinga Halloween fra 2017 er mitt første møte med Kjeldset. Sjøl om det er en forfatter jeg har kjent ved navn i mange, mange år og lest noen utdrag av her og der, har det aldri blitt til at jeg har lest ei hel bok. Men det har jeg gjort nå. Samlinga består av åtte noveller lagt til omtrent vår egen nåtid. Tittelen kunne en gjerne gjort mer ut av, for der er det mye å hente med tanke på symbolikk, historie og budskap, men forfatteren velger å ikke gjøre det. Persongalleriet er stort og variert, og i tillegg spiller hovedstaden og t-banenettet viktige roller i kulissene. 

Novellene er passe lange, noe jeg setter svært stor pris på. De er avslutta, ikke hengende, fokuserte rundt en person eller en hendelse, og ikke springende eller fulle av anekdoter og assosiasjoner. Det gjør at de framstår som gjennomtenkte og gjennomarbeida. Videre er de ofte hverdagslige, og handler om Gloria som skal til tannlegen, gutten som er forelska i læreren sin, Rakel som ikke liker Halloween, to gamle mennesker som møtes for første gang, ei lita jente som tar t-banen og så videre. Forberedelser til Halloween utgjør noen av detaljene i novellene og er derfor enda et bindeledd. 

Kjeldset har en flytende, skildrende stil som rommer både mennesker og gjenstander, fortid og nåtid, hendelser og samtaler, følelser og stemninger. Hun fokuserer mye på samspillet mellom mennesker og den rolla vi ofte har i hverandres liv uten å være klar over det sjøl. Mange av personene dukker derfor opp i flere tekster, enten som handlende og tenkende personer, eller som en skikkelse i bakgrunnen. Slik får vi, nesten i all hemmelighet, betrakte de samme menneskene fra flere sider. Jeg syns dette grepet er fint og at det fungerer godt, og skulle faktisk ønske at det var enda større grad av intertekstualitet, helhet og sammenheng tekstene i mellom. Det gir novellesamlinga ei god retning og en fin underliggende struktur. 

Men de står godt hver for seg også. Novellene er konsentrerte og poengterte, kanskje av og til litt for brå i avslutningene. Men historiene, og menneskene, trer tydelig fram gjennom erindringer, hendelser, tanker og følelser, og de oppleves som reelle og troverdige. Kjeldset velter seg ikke i det som er sårt og vanskelig, men hun tør å sette ord på det, og velger de riktige. Og hun betrakter godt. Sammen med en jevn prosa blir det en ganske helstøpt og fin voksendebut.