For mange ubesvarte spørsmål

Da Audrey Niffenegger debuterte i 2003 med den triste underholdningsromanen Den tidsreisendes kvinne, var det nok ikke mange som hadde forestilt seg hvilken suksess boka skulle komme til å få. Og enda færre kunne vite at boka også skulle bli film, i 2009. Men hvorfor blei nettopp denne boka film? Det er egentlig bare en tradisjonell amerikansk kjærlighetshistorie. Tittelen er grusom. Språket er ikke særlig godt. Skildringene er helt ordinære. Karakterene er nokså livløse. Det er lange partier som er forvirrende. Og andre partier som er absolutt unødvendige. Det handler bare om kjærlighet, på en overfladisk måte. Men: den ene hovedpersonen, Henry, reiser i tid. Det er det som gjør det interessant. Eller burde gjøre det interessant. Men boka er ikke det. Den er monoton, langtekkelig og forutsigbar.

Men det blei film likevel. Et sentimentalt romantisk drama. De to hovedpersonene Clare og Henry har fått skuespillere som kler å være på skjermen, men som har pent lite å spille på (og med). Rachel McAdams er veldig pen, men det er det. Eric Bana ser konstant lidende ut. Det hele er stillestående, ufritt. Stramt på en ubehagelig, kroppsnær måte. De påståtte følelsene ligger utapå skuespillerne hele veien, som folie, uten at det helt setter seg. Det er som om de bare venter på det som skal skje mot slutten av filmen, holder pusten, for det kommer til å skje snart. Så er det over.

Historia er som følger: Clare har elska Henry hele livet. Han reiser i tid, og gjør deres samliv vanskelig. Likevel insisterer hun på at de skal ha et liv sammen, og de gifter seg. Reisene hans er uforutsigbare og uforklarlige. Clare gjør sitt beste, både for å dekke over at han stadig forsvinner, og for å hjelpe. Kan det finnes en kur? Clare og Henry får et barn sammen. Tilslutt dør Henry, noe som de alle har visst, men stadig dytta unna.

Jeg synes verken boka eller filmen er vellykka, men filmen er uten tvil bedre enn boka. Der er tidsreisene løst på en akseptabel måte, mens det i boka er kaotisk og uoversiktlig. Det fineste med filmen er likevel det som ikke har så mye med historia eller forfatteren å gjøre; nemlig landskapet. Det er en visuelt pen film, mange detaljer, mye farger, mye lys. Men det jeg savner i begge versjonene er: hvem er egentlig Clare og Henry? For meg er det ikke nok å vite at han reiser i tid, at hun er kunstner og at de elsker hverandre. Hvem er de? Hva tenker de, hva føler de? I filmen kommer ikke dette fram i det hele tatt. I boka får en et noe bedre innblikk - avsnittene i boka veksler nemlig mellom Clare og Henry. Uansett sitter jeg likevel igjen med spørsmål. Hvem er de? Og særlig; hvem er Clare? Hvorfor utsetter hun seg sjøl for dette?