Det kjennes som om golvet under meg duver. Som om jeg ikke står på de matte flisene på badet, men på breie, grove planker. Skurt og skrubba med saltvann og sand, noen ganger opptil tre ganger om dagen. Borda er sleipe og glatte nå i kulda. Det stikker kaldt i nesa. Tåka kommer snikende, beveger seg som en skygge gjennom natta, nesten usynlig like over havoverflata. Jeg står på dekk. Langt unna blinker det fra et fyr. Det er i begynnelsen av desember, 1847. Etter nesten en måned på sjøen har jeg kommet fram til New York. Rundt meg er det nesten stille.
Skipet har reist fra England, via Irland og over til Amerika. Det har vært en lang og vanskelig overfart. Nittifire mennesker på tredje klasse har dødd underveis, på grunn av sult, feilernæring, tyfus, kolera, lungebetennelse. Legen har ikke hatt mulighet til å hjelpe alle sammen, det finnes ikke medisiner, mat eller drikke. De døde har blitt begrava i havet og kryssa av fra passasjerlista. Før de når fram til New York, skal i alle fall enda ett menneske dø. Men hvem?
Men det finnes fortsatt mange mennesker på skipet. Fattige og rike, troende og ikke-troende. Sjuke, friske, gamle, unge. Mennesker som bærer på hemmeligheter, på løgner. Mennesker som har vært nødt til å drepe for å overleve. Mennesker som skal fortsette med å drepe for å overleve. De aller fleste kjenner ikke hverandre. Men noen gjør det likevel, sjøl om de er overbeviste om at de er aleine, om at de er glemte, om at de har sluppet unna. Det eneste de alle har til felles, er at de er fanga på skipet.
Irske Joseph O'Connor har skrevet en historiskdokumentarisk roman, en roman basert på virkelige hendelser og de mange tragiske skjebnene fra Irland på 1840-tallet. Et land plaga av potetpest og sjukdom, hardt og kaldt vær, dyr mat, lite arbeid og lave lønninger. Et land hvor de aller fleste er bønder, leilendinger, som slaver for britiske, protestantiske lorder. Det er kummerlige forhold over hele Irland. Over en millon irer dør i løpet fire-fem år. Over to millioner forsøker å komme seg til Amerika. Men langt ifra alle når fram.
I boka Havets stjerne skildres mennesker fra alle sosiale lag. De har sine livshistorier, tanker, følelser. De har tatt vanskelige valg og overlevd hittil. Nå gjelder det bare å klamre seg fast til de kommer i land. Blant passasjerene er lord Merridith, som ikke klarer å ha en nær relasjon til familien sin. Han er en drømmer, og han drømmer til stadighet om den fattige ungdomskjæresten Mary. Han er alvorlig sjuk, noe familien ikke veit. Han har også gått konkurs og har høy gjeld. De siste to åra har han prøvd å redde så mange leilendinger som mulig fra døden, og sendt hundrevis med skip over til Amerika.
Ungdomskjæresten Mary jobber for familien Merridith. Hun er helt aleine, foreldrene og søsknene er døde, og mannen hennes drukna både dattera og seg sjøl for kort tid sida. Hun har ingenting, bortsett fra hemmeligheter og løgner. Og hun sloss for å gjøre det rette. Pius Mulvey sloss også, men mest mot seg sjøl. Han velger sjelden det rette og bærer preg av det. Fortida hans er lang og vond. Blant dem på første klasse er også den amerikanske journalisten Dixon. Han er en idealistisk ildsjel som kjemper for menneskers rettigheter, samtidig som han ønsker å slå igjennom som journalist og aller helst forfatter. Han venter bare på den riktige historia.
Havets stjerne er langt ifra en underholdende og morsom bok. Det er mer enn nok av grusomheter, men forfatteren velter seg aldri i dem, han skildrer ikke rottenes ivrige krafsing på panelet eller stanken av likene i lasterommet, heller ikke drap eller overgrep. Hendelsene blir skrevet fram på en usentimental måte, med rom for leserens egne tanker. Språket er fargerikt og fullt av nyanser, det er konkret og svært godt. Personene er veldig virkelige, både i sin lidelse, sin glede og i sin kamp for å overleve. Det at de alle har så forskjellige historier, som er fletta inn i hverandre på en finurlig måte, gjør boka spennende; her er det stadig tråder å ta tak i, biter som kan legges på plass i puslespillet. Et annet viktig element er at alle personene i boka er svært sammensatte. De er ikke enten eller. Sjøl morderen får leserne sympati med.
Joseph O'Connor tar opp mange problemer og fokuserer på både motsetninger, paralleller og nyanser i Havets stjerne. Det er ei viktig bok, som viser fram ei verdenshistorie som stadig gjentar seg sjøl; at rike land og rike mennesker ikke klarer å gjøre noe med fattigdom, sult og mennesker som dør. 1840-tallet er en svært viktig del av den vestlige verdens historie, og denne boka er flott både for de som vil vite mer, for de som ønsker en saklig og virkelig skildring av forholdene på den tida, og for de som vil lese en god historie. Kildelista til O'Connor er på flere sider, og han sier sjøl at han begynte med forarbeidet til romanen i 1995. Boka bærer preg av å være godt uttenkt, gjennomarbeida og veldokumentert - nesten litt for solid. Men bare nesten.
Havets stjerne er ei vond bok, men det gjør ikke vondt å lese den. Forfatteren har beholdt en veldig komfortabel avstand og kommer ikke for tett på noen eller noe. Det veksles stadig mellom hvem som forteller sjøl om det i store deler av boka er Dixon som fører ordet; det er utdrag fra kapteinens logg, fra brev, artikler, leserbrev og viser. Det er illustrasjoner i svart-hvitt nokså regelmessig, som alle er med på å visualisere tida, menneskene og lidelsene. Det er mange grusomme hendelser som blir skildra, men det er ikke ei grusom bok. Det er ei veldig menneskelig bok. Og Inger Gjelsvik har gjort en god oversettelse.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar