tirsdag 8. juni 2010
Øsende regn, pøsende regn
I dag er det ikke lenger sommer. Ikke vår heller. Det er skikkelig høst. Vinden er sur, himmelen grå. Det er trykkende og klamt, det lukter av vått gress, råtne blader, jord. Og det bare regner. Fra de ørsmå lette dråpene som såvidt tapper på vinduet, til de klinkekulestore dråpene som hamrer hardt mot ruta. Vinden rusker i tretoppene. Regndråpene fyker sidelengs avgårde, stadig lenger inn på den overbygde verandaen. Det glimter skarpt og plutselig over åsen. Langt om lenge ruller et tordenskrall over himmelen. Jeg sitter inne og tenker på Sigbjørn Obstfelder, på hvordan været var da han skreiv Regn, på hvor han var og hva han tenkte. Satt han ute på en benk og kjente regndråpene mot den tynne huden i nakken? Satt han inne og kjente trekket fra vinduene, hørte vinden suse rundt hushjørnet, mens han lyttende så ut? Stod han i et portrom, opp mot en kald murvegg, mens bytrafikken hasta forbi på en kjølig oktoberkveld? Eller lå han i gresset under et epletre en varm sommer og drømte om høst? Tikk takk, det regner i dag.
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
Jeg tror han sto stille under en paraply og lytta. Til sine egne hjerteslag, til dråpene, til hestehovene og hjulene som knaste mot den sandete veien. Han så på damene han visste han aldri kunne få, mennene han visste han aldri kunne måle seg med, han følte seg som en sliten hest, litt sulten og litt utenfor selve situasjonen. Litt på avstand og med et ønske om å være helt nære, vel vitende om at det aldri kunne bli virkelighet. Han var innspent i sitt eget selv med altfor sterke bånd. Så han gikk hjem og skrev "Jeg ser", og ble så fornøyd at han rabla ned "Regn" etterpå. Deilig og vått, deilig og rått!
SvarSlettMam
Jeg var helt med på dette til jeg leste orda "sliten hest". Vrinsk! Neida, dette har du helt sikkert rett i - jeg bare liker å se for meg ulike muligheter. Obstfelder var jo et følsomt menneske, melankolsk og sår og utafor. Men en skarp, særegen betrakter, med en sterk indre rytme.
SvarSlettEt lite hopp: det er jammen meg mange som kan (og vil?) omtales i Melankoliska rum. Jeg må nok låne.
Du skal få låne. Den er halvlest nå, og den er nok litt omstendelig, mye omtales flere ganger, men det er mye å tenke på der også. En kan til og med få litt sjølinnsikt av å lese i den.
SvarSlettMam
Men det er jo ikke å forakte!
SvarSlett