Lørdag 15. februar 2003

Henry Perowne, en 48 år gammel nevrokirurg fra London, våkner grytidlig en lørdag morgen i februar 2003 for å se et brennende fly suse gjennom lufta og forsvinne i retning Heathrow. Han blir urolig med en gang og tankene går i retning av både terrorangrep, en flystyrt midt i byen og en alvorlig ulykke, kanskje hundrevis av mennesker kommer til å dø? Vil han bli oppringt fra sjukehuset? Han lytter etter sirener, men kan ikke høre noe, sjekker nyhetene for mer informasjon, men får ingen svar. Etter ei stund legger han seg igjen, men uroa bærer han med seg resten av dagen.

Lørdag er ei samfunnskritisk og kompakt bok, som verken virker tettpakka eller argumenterende underveis i lesinga. Men her finnes det meste et moderne menneske i den vestlige verden før eller seinere kjenner på kroppen: fremmedfrykt og terrorangst, fordommer og hjelpeløshet, frustrasjon og aggresjon. For hva kan du egentlig gjøre, som et lite menneske i en vrimmel av mange tusen, mange millioner? Kan du bli hørt? Kan du gjøre noen forskjell? Demonstrantene som samles i London denne dagen, for å forhindre krig, blir ikke hørt.

Ian McEwan skildrer en svært uvanlig dag i en svært vanlig manns liv, og det hele framstår med få unntak som troverdig og sant. Henry Perowne tenker på kona og ungene, på jobben, på pasientene, han opererer, besøker den sjuke mora si, lager mat, kjører den nye bilen sin, spiller squash med en kollega og havner i et litt uventa selskap. Hele tida vandrer tankene, det er farger og nyanser, lukter og eimer, smaker og lyder, det er stadig noe som fanger oppmerksomheten til Perowne og vi som lesere får være med, ikke bare rundt i London en kald vinterdag, ikke bare rundt i et digert hus midt i byen, og ikke bare som kikkere fra et vindu i fjerde etasje - observatører over en grønn lunge midt i det travle bybildet, hvor folk spiser lunsj, krangler, går tur og klapper bikkja, men også i en manns tanker. Henry Perowne er en enkel, men sammensatt mann, som tenker om stort og smått. Forfatteren ligger så tett opptil at det nesten bare er Henry som finnes i denne boka, sjøl om persongalleriet langsomt utbroderes og det hele blir fortalt i tredjeperson.

Jeg venta lenge med å lese denne boka, fordi Ian McEwan har en særegen og litt krevende måte å skrive på. Han er så bestemt i skildringa av sinnsstemninger, så konkret og presis at det aller meste, sjøl hjernens blodårer, vener, bein, brusk og hinner, blir mer enn visuelt. Jeg var redd jeg ikke skulle like boka, men det gjorde jeg, sjøl om den er nokså annerledes enn hans tidligere: her mangler for eksempel det makabre og morbide som han er så kjent for, og høydepunktet, som så ofte hos McEwan kommer mot slutten, er her plassert mer mot midten. Det gjør igjen at jeg oppfatter boka som litt lang, jeg veit jo at slutten kommer, det tar bare ekstra lang tid å komme dit, som om både forfatter og hovedperson har et behov for å avrunde boka med å atter en gang kikke ut av vinduet.

Lørdag er, som for eksempel Havets stjerne, ei bok forfatteren har brukt mye tid på å samle inn informasjon og opplysninger til (McEwan har visstnok brukt omtrent to år, mens O'Connor brukte sju). Det gjør at resultatet er svært solid, men kanskje litt ufritt? Jeg setter stor pris på arbeidet og undersøkelsene forfatterne har gjort, og for at de tillegger forskjellige mennesker ulike yrker og mye kunnskap om disse yrkene, det er ofte absolutt nødvendig (og er svært savna når det ikke er på plass), men likevel: Henry Perowne er, midt oppi alle sine digresjoner, litt stiv. Det virker som om han henger fast i noe jeg ikke veit hva er, men som jeg mistenker er forfatteren.