Sorgmuntert og virkelig

Midt oppi all lesinga tar jeg meg innimellom tid til å gjøre andre ting også, som for eksempel å se på film. Ofte er det ikke en særlig veloverveid avgjørelse og filmen er ikke så bra som jeg hadde håpa på, andre ganger blir jeg positivt overraska. Og det blei jeg av filmen Sunshine cleaning.

Hovedpersonen Rose jobber som vaskehjelp. Hun har en sju år gammel sønn som har litt problemer på skolen. Når han atter en gang blir utvist, bestemmer hun seg for å få han inn på en privatskole. Men det har hun ikke penger til. Mannen som hun har et forhold til, Mac, som var kjæresten hennes på high school, men som nå er gift med en annen, tipser henne om en type vaskejobb som er bedre betalt: å rydde opp og vaske på diverse åsteder. Sammen med søstera Norah, som også har sin del med problemer, starter hun et vaskefirma. Med sønnen Oscar løpende rundt og en eksentrisk og oppfinnsom bestefar som barnevakt, prøver søstrene seg fram i det nye yrket.

Det er en typisk dysfunksjonell familie som er i fokus, og alle er sære på hvert sitt vis. Men de er ikke så sære at det ikke er troverdig, og de er i tillegg såpass normale i reaksjonsmønster, handlinger og replikker at det er lett å kjenne seg igjen og å føle med dem. Både Amy Adams og Emily Blunt, som spiller søstrene Rose og Norah, er kjempesøte, men akkurat i denne filmen synes jeg Adams er litt kunstig i noen scener og Blunt er litt umotivert - særlig når hun reiser på slutten. Jason Spevack er veldig fin som sønnen Oscar, Alan Arkin er passe sprø som far og bestefar Joe, og Clifton Collins Jr. er følsom og solid i rolla som Winston på vaskebutikken.

Rose kjøper en firmabil som er utstyrt med en radiosender, og både hun og sønnen Oscar bruker radiosenderen til å snakke ut om tanker og følelser. Oscar filosoferer konkret over livet og stiller spørsmål som det ikke finnes svar på, mens Rose snakker til sin egen mor, som tok sitt eget liv da hun og Norah var små. Jeg skulle ønske at den radiosenderen bare er Oscars, og at Rose har en annen måte å kommunisere på som er særegen for henne - akkurat som Norah har.

Det sier seg sjøl at ikke alt går som det skal i denne filmen, men at det likevel ordner seg tilslutt. Historia er befriende fri for skurker, men karakterene er sammensatte: både Rose, Mac, Joe og Norah juger og bedrar, og de kommer på sett og vis unna med det. Rose og Norah konfronteres med seg sjøl og må aktivt ta et valg for å endre på livsstilen, og Joe er den som ordner opp når alt går galt. Den som slipper all form for oppgjør er Mac.

Filmen har en nokså samla slutt, men det er to ting jeg lurer på: hvor skal Norah? Det hadde vært fint å vite om hun endelig har en retning, og hvor den går. Og kommer hun hjem igjen? Det andre spørsmålet er: hvem er faren til Oscar? Er det Mac? Det hadde vært greit å vite, men er ikke avgjørende. Men hvis Mac er faren forklares det ikke hvorfor han gifta seg med ei anna.

Sunshine cleaning er en veldig søt og rolig film, hvis budskap er at vi alle er mennesker, vi har alle gode og dårlige sider, vi mestrer sorg på ulikt vis, og vi har behov for å bli sett som den vi er.