Kate Moses oppgir mange kilder og har sikkert gjort et solid forarbeid, men når det virkelige mennesket Sylvia Plath fikk sine sammenbrudd på femti- og sekstitallet og seinere skreiv om dem, både i lyrikk og prosa, tror jeg på det. Det er virkelig. Nært. Sant. Sinnet hennes er ikke svart/hvitt, det er fylt med gråsoner og nyanser. Og når det bikker over i galskapen, skjer det på et rolig, tilforlatelig og sympatisk vis. Brått er vi liksom der, i galskapen, og skjønner ikke helt hva som har skjedd. For alt gikk jo bra. Det var bare litt annerledes, litt snålt, litt sært. Sånn som i romanen Glassklokken, som jeg leste for noen år tilbake. Brått er alt feil og vondt, og det virker ikke som om det finnes noen utvei.
Når Kate Moses skriver om og skildrer Plaths sammenbrudd, kan jeg ikke la være å tenke at det må ha føltes annerledes enn det Kate Moses insisterer på. For jeg veit at det kjentes annerledes da jeg leste det med Plaths egne ord. Jeg tror ikke på det Moses skriver. Det er ikke virkelig. Og jeg vil så gjerne tro på det, jeg vil så gjerne lese boka og se Sylvia Plath for meg, der hun triller sønnen sin i hagen er mild sommerdag, der hun sitter foran skrivebordet i den tynne nattkjolen mens det gråblå morgenlyset siver inn av vinduet en gang i desember, der hun tvinger galskapen ned igjen, vekk, der hun ikke klarer å tvinge den vekk. Men jeg tror ikke jeg kan.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar