Et tenåringsdrama

Mora til Sara dør i ei bilulykke, og Sara, som må flytte til en far hun ikke kjenner i Chicago, slutter å danse ballett. I Chicago møter hun Derek, som får henne til å danse igjen. Så enkelt (og klisjéfylt) kan Save the last dance fra 2001 oppsummeres. Og ytre sett er det akkurat det som skjer. Men jeg opplever at en sånn oppsummering er reduserende. For i Save the last dance, som er et søtt og forutsigbart, drømmende og lett tenåringsdrama, er det veldig mye mer som skjer.

En liten utbrodering: Sara er hvit. Det hun vil er å være en profesjonell ballettdanser. Hun vil gå på Julliard. Mora hennes gjør alt hun kan for at Sara skal få leve ut drømmen sin. Men så dør hun. Og Sara må flytte. I Chicago begynner hun på ny frisk med den litt usikre musikerfaren. Og hun begynner på ny skole med nesten bare svarte elever. Derek, en ung, dansende gutt som vil bli lege, trekkes mellom fortid og framtid. Han inspirerer Sara så hun begynner å danse igjen. Etterhvert blir de kjærester.

Det kan vel ikke skjules: uten miljøskildringer hadde dette vært en platt og nokså dårlig film. Men Save the last dance er full av skildringer og konflikter. Filmen gir et interessant og tidsriktig bilde av en storby med en stadig voksende og uregjerlig underklasse, av ungdom som slites mellom viljer og drømmer, av konflikter mellom svart og hvit, mellom klassisk dannelse og nye moter, mellom kjønn og mellom klasser. Og det er det jeg synes er interessant, og jeg blei positivt overraska over at filmen hadde noe mer enn de vanlige klisjeene. På mange måter er filmen en mildere versjon av 8 mile fra året etter, som erstatter dans med rap og Chicago med Detroit og Sara med Jimmy.

Dansescenene, særlig de med hovedrolleinnehaver Julia Stiles aleine, er fascinerende. Skuespillet hennes, derimot, er i denne filmen nokså uferdig. Jeg synes hun gjør en heller anemisk opptreden, og antallet ganger jeg kjenner meg igjen i reaksjonene hennes kan telles på ei hand. Det samme gjelder forsåvidt Sean Patrick Thomas, som spiller Derek. Søstera til Derek, Chenille, som spilles av Kerry Washington, er mye tydeligere, både i personlighet, stil, hverdagsreplikker og konflikter. Filmen er ellers ganske "pratete" - jeg hadde likt det bedre om dansen, som er så viktig i denne filmen, hadde fått "snakke" i fred, og om kroppsspråket hadde fått mer fokus. Jeg synes også det er snålt at verken Sara eller Derek snakker om en mulig framtid sammen. De er jo kjærester, og de kommer inn på hver sin skole, skoler som ligger langt unna hverandre. Er det da mulig å ha et forhold? Eller har de aldri drømt lenger?