Antiklimaks og usammenhengende vrøvl

Da var den første av årets sommerbøker lest, og det var absolutt ingen fornøyelse. Stephenie Meyer kliner på med blod, gørr, tårer, begjær, kyssing, sex, sjalusi og forviklinger i siste bind av Twilight-serien. Ved daggry oppnår, i forhold til de tidligere tre titlene, et nytt nivå: den er rett og slett enda dårligere enn sine forgjengere. Og avslutninga på serien, som er hausa opp som forrykende og sitrende spennende, er et eneste digert antiklimaks.

I Ved daggry deles fortellerstemmen mellom Bella og Jacob. Totalt ulogisk og uforklarlig - min teori er at det er for å gjøre boka mer interessant. Om Bella; den sutrende, sytende, grinende Bella, hadde hatt fortellerstemmen hele veien, ville boka vært ekstremt langtekkelig og kjedelig og hatt fokus nesten bare på Edward (topasøynene, fløyelsstemmen, granittbrystet, de kjølige leppene, begjæret). Jacob bringer variasjon inn i sagaen. Det er bare synd han forsvinner så fort, og at det overhodet ikke fungerer.

Handlinga i Ved daggry holder seg i fantasiens verden: Bella og Edward gifter seg, drar på bryllupsreise og har sex. Bella blir gravid (husk at Bella fortsatt er menneske, og Edward, som kjent, er vampyr. Meget troverdig). Hybridbarnet vokser ekstremt fort og blir født etter omtrent en måned. Det tar nesten livet av Bella, som da blir gjort til vampyr. Datteren, Renesmee, har et hjerte som slår, men foretrekker å drikke blod. Hun utvikler seg i et vanvittig tempo og kan snakke og gå etter bare noen måneder. Varulven Jacob innprenter seg med Renesmee (altså: gjør henne til sin framtidige make). Her finnes kun overflate og ytre spenning, sjøl om det blir gjort et forsøk på å gi et psykologisk portrett av både Bella og Jacob (funker ikke).

En "nyfødt" vampyr er visstnok et ustyrlig, blodtørstig, sterkt og aggressivt vesen. Men Bella er ikke sånn i det hele tatt, hun har en mental kraft som gjør at hun undertrykker egne behov, fortrenger smerte og kan beskytte seg (og andre) fra tankelesing og "mentale angrep". Sånn redder hun hele situasjonen når Volturivampyrene kommer for å drepe Cullenfamilien. Og det var det. 782 sider som slutter med ordet "Slutt.".

I denne sagaen som helhet, og i denne boka spesielt, er det ekstremt mye som ikke henger på greip. Og det hadde vært greit om det hadde vært godt skrevet! Hvis det bare hadde vært sannsynlig innafor de gitte rammene! Men det er det ikke. Ved daggry bærer preg av at det er et hastverksarbeid, både fra forfatteren og oversetterens side (skrivefeil, ortografiske feil, manglende bokstaver, dårlig syntaks). Samtidig er midtpartiet, på omtrent tre hundre sider, bare fyllmasse uten noe nytt, tydeligvis skrevet for å "dra ut tida". Det effektive fra Evighetens kyss er borte. Restene er en halvdårlig sentimental suppe, en ekte kioskroman for tenåringer. Det er den amerikanske drømmen, med vampyrer.

Stephenie Meyer har ingen grenser. Universet hennes, som var nokså klart avgrensa i første bok, bygger seg stadig mer og mer ut, uten å ta hensyn til de elementene som allerede er etablert. Gjentakelsene fungerer absolutt ikke på samme måte i underholdningsromaner som i lyrikk eller hos Jon Fosse - det blir uengasjerende. Det er tydelig at forfatteren prøver å komme med overraskende endringer i handlinga, men det er ikke overraskende når åtet like digert som en hval og ligger smurt utover de foregående hundre sidene. Språket er dårlig og svært muntlig. Det er lite variasjon. Ordforrådet er like stort som hos en gjennomsnittlig tenåring uten særskilte kunnskaper eller interesser. Boka er skrevet for tenåringer, av en som antageligvis fortsatt er en tenåring i huet. Aldri mer Stephenie Meyer.