Sylvias kamp

Desember, 1962: Sylvia står i telefonkiosken, det er midt i desember, det er en av Englands kaldeste vintre noensinne. Butikkvinduene er pynta, i gatene er det snø. Nicholas gråter og Frieda slikker på glassdørene. Sylvia blar fram og tilbake i adresseboka. Hun må ringe noen, finne noen. Hun må ha hjelp. Nicholas hyler, han er rød i ansiktet, sint, trøtt, lei; hun holder han fast med den ene handa, blar videre. Hun vil ikke ringe Ted. Kan ikke. Men hun må. Hun har ingen annen utvei. Hun må sove, han kan passe ungene så hun får sove. Hun må slappe av. Bare litt. Hun må hvile, spise. Hun klarer ikke mer, ikke aleine. Ikke mer.

Mindre enn tre måneder etter dette tar Sylvia Plath sitt eget liv. Ungene ligger i rommet ved sida av. Ektemannen, Ted Hughes, som hun har brutt med, hjelper henne ikke. Sylvia Plath sloss mot depresjoner og angstanfall hele livet. I tillegg var hun i perioder alvorlig fysisk sjuk. Likevel klarer hun å finne en vei, hun kanaliserer angsten sin, depresjonene, raseriet, frykten, savn og lengsler - og hun skaper litteratur. Men suksessen som forfatter var ikke nok til å holde henne levende. I februar er det nok. Hun har klamra seg fast til livet. 30 år gammel slipper hun taket.

I Overvintring tegnes et ordrikt og usentimentalt portrett av ei kvinne som konstant er i konflikt med seg sjøl, har for lite tid og ikke klarer å mestre alle rollene hun føler hun må mestre. Hun er kvinne, et eget, tenkende, levende vesen med behov for rom og ro. Hun er heltidsmamma til to små barn. Hun er heltidsforfatter med en diktutgivelse bak seg, en ny bok i butikkene om få uker og en ny diktsamling i tankene. Hun er datter av en svært krevende mor. Hun er nyseparert fra en utro ektemann som har vært hele hennes verden i mange år. Hun er husmor med høye krav til hjemmets utseende og maten hun lager. Hun kjenner moras blikk på seg. Teds blikk. Og ikke minst, sitt eget. Mange netter på rad i flere omganger er hun søvnløs, desperat og årvåken. Hun tar seg av sin korrespondanse. Hun maler stoler og bord, skrubber gulv og lager mat. Hun skriver dikt og søknader og redigerer Glassklokken. Hun tenker. Hun er redd og klarer ikke sove.

Jeg opplever at jeg har lest om Sylvia, romanfiguren Sylvia. Hun er nødvendigvis ikke den samme som Sylvia Plath, men svært tydelig inspirert av henne. Men etter å ha lest boka spiller det egentlig ikke så stor rolle hvem det skrives om. Universet Sylvia lever og sloss i er fascinerende, spennende og unikt. Kate Moses skaper luft i romanen med hyppig bruk av kolon og semikolon, så sjøl om setningene hennes ofte er mange linjer lange og ikke alltid like rytmiske, illustrerer hun Sylvias kaotiske sinn på en god måte og binder hele fortellinga sammen, bit for bit.

Boka består av 41 kapitler, like mange som Sylvia Plaths diktsamling Ariel, diktene hun jobber med i Overvintring, som blei redigert av Ted Hughes og utgitt etter hennes død. Kapitteltitlene er de samme som Sylvias dikt. Romantittelen Overvintring spiller blant annet på Sylvias kunnskaper om og respekt for bier, noe hun også brukte symbolsk i mange dikt. En annen tolking av tittelen er nettopp det å overvintre - å klare seg fra vinter til vår, som for enkelte, svært følsomme mennesker, kan være vanskelig. Tidskoloritten opplever jeg som svært presis. Og jeg synes det er spennende å være med i hagen, på innhøsting av honning, gående gjennom gatene i London, i ekteskapets ordløshet, på våkenetter med influensasjuke unger og med på den krevende skapelsesprosessen til en tekst. Sylvia Plath vant, gang på gang. Hun skulle bare visst det sjøl.