lørdag 13. mars 2010

Et mesterstykke fra Bureå

Min helt fra de svenske skoger blei født i 1934, studerte litteraturhistorie ved Universitetet i Uppsala fra 1955 til 1964, debuterte i 1961 og fikk sitt gjennombrudd i Sverige tre år seinere. Han mottok sin første pris allerede i 1966, og nå sist, i 2008, mottok han Augustprisen, og det for andre gang. Fra slutten av sekstitallet har han vært en solid stemme i det svenske litterære miljøet, og fra begynnelsen av søttitallet også en profil i Europa. Fra midten av åttitallet har han vært en selvfølgelighet blant den vestlige verdens forfattere, med sine mange priser, oversettelser og oppdrag som journalist, ved teatre og universiteter. Jeg har lest hans åttende roman, som kom i 1978. Jeg har lest Musikantenes uttog, og helten er sjølsagt Per Olov Enquist.

Som det aller meste han skriver, har også dette ei rot i sjølbiografien. Det foregår riktignok stort sett lenge før Per Olov blei født, men han kan ikke la være å sette spor i teksten likevel. Det er de fattige arbeiderne i Västerbotten län som er i sentrum, og handlinga utspiller seg mellom 1903 og 1910. Arbeiderne er fattige og allerede hardt pressa av sjefene ved sagbruket. Gang på gang settes prisene på tømmeret ned og timelønna senkes. Gang på gang er vintrene iskalde og beinharde, snøen legger seg over alt, og gjør jobben enda tyngre og vanskeligere. Rett inn i dette vandrer agitator Elmblad, som forgjeves taler sosialismens sak. Han blir ofte kjeppjaga, ofte slått, han blir tvunget til å spise meitemark og må stå ei hel natt bundet til et tre. Stadig undrer han seg på hvorfor han fortsetter, men han gjør det likevel. Han gir ikke opp. I ei av disse bygdene, i Bureå, bor familien Markström. De blir særdeles hardt prega, både av Elmblad, de tøffe vintrene, de påfølgende streikene og, ikke minst, sin egen tragiske historie.

Musikantenes uttog er på mange måter mer enn en roman. Nettopp fordi dette har ei rot i virkeligheten, blir det en slags hybrid mellom en dokumentarroman og en roman. Og fordi Enquist sjøl er med i boka, som et jeg, finnes trekk fra biografien også der. Hvor mye som er virkelig og ikke, får vi riktignok aldri vite, og jeg har heller ikke behov for å vite det.
Enquist skriver fram disse arme menneskene, og han skildrer feil og mangler, men også karakterstyrke og bestemthet. Menneskene blir virkelige, de blir sanne, fordi de får lov til å både være slemme, snille, dumme og fortapte. De vekker både empati og forakt når han skildrer hva de gjør, hvordan de gjør det og hva som var tanken bak. Svært ofte er det tragisk. Men innimellom er det også morsomt.

Enquist bruker her, som også i andre bøker, sin særegne fortellerteknikk og spesielle skrivemåte; han legger ballen død. Boka begynner, og han skriver hva som skal skje. Så leser vi om det som skjer. Tilslutt skriver han hva som har skjedd. Innimellom disse brokkene, får vi fortalt en mengde detaljer om gjenstander, hendelser og mennesker som tilsynelatende er helt uviktige. Siden skal de komme til å spille en avgjørende rolle - når boka er ferdig, trådene nøsta sammen og det hele er oppklart.

Spenningsnivået ligger med andre ord ikke i hva som skal skje. Det er ikke nødvendig å lese fort, bla videre, sluke. Men jeg gjør det innimellom likevel. Språket driver meg videre, fra side til side, bare måten Enquist avslutter et avsnitt på, drar meg videre. Og disse detaljene, skissene, øyeblikkene han formidler, det er jo de som gjør hele boka. Jeg går langs de støvete landeveiene med agitator Elmblad, jeg er med Nicanor der han strekker seg for å henge opp plakatene, jeg sitter og skjelver ved siden av Eva-Liisa på sengekanten, jeg er et av barna når Josefina leder i bønn, jeg er på foreningsmøte på kjøkkenet, jeg er med arbeiderne i skogen og frakter tømmer, og jeg står like bak onkel Aron der han hogger i isen, hogger og hogger og hogger, så blodet renner fra henda hans, hogger, helt til hullet er stort nok og han endelig kan synke ned.

Det finnes alltid noe bedre enn døden, tenker Nicanor. Det finnes alltid noe bedre enn døden. Han holder pusten, sier; det finnes alltid noe bedre enn døden. Slipper ut pusten igjen. Fri.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar