Nå har jeg akkurat kjempa meg igjennom den lett eksperimentelle, men likevel ganske kjedelige (og aaaaalt for lange) Der regnbuen ender, bok nummer to av den populære forfatteren Cecelia Ahern, som debuterte med PS: Jeg elsker deg! i 2004. Eneste grunn til at boka blei lest: hele boka er formulert som brev (og noen tekstmeldinger, noen chattemeldinger, en mengde e-poster, noen få avisartikler, invitasjoner, julekort, innbydelser, opptaksbrev og meldinger fra skolen). Jeg var nysgjerrig på om det faktisk gikk an å skrive ei bok på den måten i dag, med 1700- og 1800-tallets brevromaner i bakhodet, og konklusjonen er: det går an. Men ikke uten at boka lider under seriøse tap, så seriøse at boka rett og slett ikke egentlig er lesverdig.Men var boka fin, vil kanskje noen spørre. Ja, den var fin. Men den var aldri overraskende, romantisk, rørende, spennende, lun, humoristisk, interessant, nyskapende eller original. Språket er ikke godt, hver eneste klisjé er på plass, det er nesten ingen skildringer, den refererende stilen kler konfliktene og handlingene veldig dårlig, det forsøkes på en emosjonell berg-og-dalbane uten sidestykke, men i og med at alt refereres er det ikke akkurat henrivende, og selvfølgelig skjer tilslutt det som alle venter på. Det tok bare urimelig lang tid for oss å komme dit.
Så leit!
SvarSlettJeg som har leika med tanke på å skrive en brevroman sjøl. Men takk for opplysningen om det refererende. Slevfølgelig tar det ut kraft og forventning! Men kan det ikke løses på en annen måte?
Mam
Klart det kan! En brevroman kan være så mangt, og det er jo kun dens forfatter som setter grensene. Det går også an å veksle mellom forskjellige former for tekst; brev, indre monolog, dialog, skildring, dikt, og sette det hele sammen. Et eksperiment.
SvarSlettDessuten: i flere gamle brevromaner foregår det også i nåtid, noe som får opp farta litt; "Jeg er så glad for at du skreiv, jeg sitter nå ute og ser på skyene som stadig forandrer form, det minner meg om den gangen da vi... Nå tenker jeg at det..." og så videre. Det trekker i alle fall noen linjer framover. Når alt foregår i preteritum eller perfektum, og språket er temmelig dødt, føler jeg meg som leser ganske "bakpå" og en smule uvelkommen.