The Dark Knight Rises

Jeg har vært på kino. For første gang på veldig, veldig lenge, har jeg vært på kino. Og det var ikke tilfeldig hvilken film jeg valgte meg: jeg er svak for superhelter med sjel og humor, som har symatiske hjelpere og får bøttevis med motstand, som de alltid klarer å bekjempe, doble identiteter og dobbelt spill, jeg svak for Christian Bales intense nærvær, svak for den nærmest geniale regissøren Christopher Nolan. Ja, så det blei tredje film i sistenevntes Batman-univers, med førstenevnte i hovedrolla. Det blei The Dark Knight Rises.

Jeg er ikke noe særlig kjent med tegneserieuniverset eller de tidligere filmene (jeg har kun sett korte klipp), det er først med denne trilogien at jeg har fått øya opp for superhelten Batman (som om jålebukken Val Kilmer liksom er et godt alternativ), alter egoet Bruce Wayne og alle hans kvaler. Og det er vel nettopp slik helten skapes: gjennom kvalene, sorgen, smertene og den djupe urettferdigheten som rammer en sjøl og andre, våkner aggresjonen og behovet for å ta igjen. I Bruce Waynes tilfelle blir han tidlig foreldreløs, fordi hjembyen Gotham mer eller mindre er styrt av skurker. Han lover sine foreldre at han skal ta hevn. Seinere mister han det nærmeste han kommer til en kjæreste, barndomsvennen Rachel Dawes. Nedbrutt av sorg tar Batman på seg skylda for et drap han ikke har begått, og trekker seg tilbake til Wayne Manor, skada, aleine og totalt nedbrutt. Men under jorda ulmer det igjen med forbrytere og skumle planer. Og her starter The Dark Knight Rises.

Det sier seg sjøl at Bruce Wayne atter må trekke på seg de svarte hosene, den stramme maska og den matchende kappa for å bekjempe organisert kriminalitet av verste slag.
I nesten tre timer holder han og resten av gjengen det gående, det er aldri et kjedelig minutt, knapt en replikk er uten relevans for historia, plottet er fast og helt og uten hull, uforutsigbart og med fiffige overraskelser underveis. I tillegg kommer jo alle effektene som får gutta til å måpe, men jeg er ikke så interessert i dem. Jeg er mer interessert i dynamikken underveis, utviklinga til hovedpersonene, de indre og ytre kampene, forhistoria som påvirker nåtida, og den endelige slutten, som ikke er så endelig likevel. Det er spennende, på grensa til skummelt, det er bittersøtt og trist og litt fint allikevel.

Jeg er imponert over avslutninga på trilogien og satser på at alle holder seg for gode til å lage en film til, og dermed ødelegge det skjøre håpet en sitter igjen med. Jeg er imponert over Christian Bale, igjen, som er menneskelig og nær i alle kostymer, som makter å la meg kjenne på fortvilelsen hans, der han er aleine eller krangler med Alfred, eller der han sloss for livet i fangenskap. Jeg føler med de kjempende politimennene, som verken lar seg bestikke eller skremme, men som bare vil ha frihet og rettferdighet. Og ikke minst var det fint å se skuespiller Anne Hathaway i sving, med stort alvor, høye forsvarsmurer og nesten upåvirkelig vilje, sjøl om hun er på grensa til ufrivillig komisk. Tidligere har jeg bare sett henne i slappe Disney-produksjoner, og den stilen har hun definitivt lagt fra seg nå. Marion Cotillard har nesten alltid dette rolige og varme, og her passer det perfekt. Superskurken Tom Hardy var så fæl at jeg vrei meg i setet, mens Fox og Alfred er som fast inventar å regne.

Alle skuespillerne, manuset, den gode historia som stadig eskalerer, den bestemte regien, filminga, klippinga, som balanserer mellom det rolige og såre og det hektiske og rå, og den effektfulle musikken, gjør dette til mye mer enn en tynn superheltfilm. Her finner en stor dramatikk og viktig humor, det er eventyrlig og utrolig, og i all sin virkelighetsfjerne slåssing, likevel litt realistisk. For vi føler vel alle at vi av og til kjemper mot hele verden, kjemper umulige kamper. Lykkes vi, føler vi oss nokså supre. Og det er vel her en finner kjernen i Nolans suksessoppskrift.