Forskrudd kjærlighet

Jeg har ikke lest noe av Hanne Ørstavik, før nå. Jeg har ikke hatt lyst. Ikke det minste lyst! Men den lille boka Kjærlighet står også på pensumlista mi for våren 2011, så det var bare å hive seg uti det. I den grad en kan hive seg uti en så nedskrapa tekst som den Ørstavik leverer, da.

I Kjærlighet (misbruk av et fint ord, spør du meg) fra 1997, møter leseren Vibeke, ei utrolig sjølopptatt, sjølbevisst, arrogant og usympatisk dame. Hun har en sønn, som hun knapt tenker på i løpet av alle de puslete 111 pocketboksidene jeg nesten måtte tvinge meg igjennom. Sønnen Jon møter vi også, og hans og Vibekes opplevelser og tanker en sein kveld og mørk, kald natt, er kryssklippa i noe som virker som en tilfeldig, og heller umotivert, rekkefølge.

Jon, som blir ni år dagen etter, ønsker seg et tog, Märklin, til bursdagen sin. Ønskelista har han på pulten, og han er sikker på at Vibeke har sett den (ja, for i Jons tanker heter Vibeke ikke mamma, men Vibeke. Bare én gang brukes ordet "mamma". Svært vanlig blant åtteåringer, sant?). I noen sammenhenger er han mentalt på nivå med en seksåring (kikker ut av ruta og venter på Vibeke), men like etterpå er han ti år eldre når han for eksempel tenker på torturmetoder. Jeg er usikker på hva Ørstavik forsøker å oppnå med dette, men en særlig god karaktertegning er det ikke. Det virker ikke en gang som om forfatteren har observert et barn på åtte år, langt mindre faktisk snakka med et.

Vibeke tenker utelukkende på seg sjøl, på om hun er pen, på hvordan hun framstår, om håret er flatt eller ikke og om neglene er fine. Hun poserer konstant for et mannlig blikk. Hennes største oppgave i livet er å bli sett av menn, få oppmerksomhet av menn og å være sammen med menn. Hun kommer hjem fra jobben uten å se om Jon er hjemme. Hun drar fra huset seint på kvelden uten å sjekke om Jon er hjemme. Og hun kommer hjem igjen uten å ha tenkt på Jon i det hele tatt, og heller ikke nå ser hun etter om han er hjemme. Hun tar det for gitt at sønnen på åtte år, snart ni, hvis bursdag hun har glemt, eller i alle fall ikke tenker på, har lagt seg sjøl.

Kjærlighet er tittelen. Et fint, positivt lada ord som blir gjort stygt og negativt i denne sammenhengen. En ironisk tittel. For mye mer korrekt er "Omsorgssvikt". Men den boka er det vel ikke så mange som vil lese. Både Vibeke og Jon trenger kjærlighet, nærhet, trygghet og bekreftelse. Isteden for å få det hos hverandre, oppsøker de tilfeldige, fremmede mennesker med håp om at de kan gi dem det de trenger. Hos Jon er det tydelig at han trenger en mamma, en som bryr seg, en som ser han. Men fordi han er åtte år formulerer han ikke det sjøl. For Vibeke virker det mer udefinert, men så lenge det er fra en mann og kan involvere noe seksuelt, virker det meste greit. Den stigende uroa og spenninga som så mange snakker om, ser ikke jeg snurten av. Det er jo ingen undertekst. Og sjøl om det som skjer ikke er forutsigbart, er det heller ikke særlig overraskende der det fortelles så kjølig og avvisende.

Det vanskelige med denne teksten er at leseren verken får sympati med Jon, Vibeke eller noen av de andre skikkelsene som dukker opp. En kan kanskje si at forfatteren ikke gir leseren føringer ved å la personene være uten leserens sympati; men hun gjør det likevel. Ikke gjennom velvalgte ord, men gjennom måten menneskene framstilles på; som stakkarslige, ensomme og forlatte. De er uten håp, alle sammen. Jeg får en følelse av at forfatteren vil at vi skal synes synd på dem, og da kanskje særlig på Vibeke.

Teksten er flat og tom. Distansen som oppnås ved å kalle Vibeke for Vibeke og Jon for Jon hele veien holder leseren på en armlengdes avstand. Det som faktisk skjer i boka, at Jon og Vibeke surrer ute i den mørke og kalde natta hver for seg, er verken troverdig, interessant eller spennende. Språket til Ørstavik, som så mange roser, synes ikke jeg er spesielt godt. Hun skriver for eksempel på side 83 at Vibeke "blunker med øynene". Det er vel nokså vanlig å bruke øya til det, vel? En skulle tro at en slik spesifisering var unødvendig. På side 56 kan vi lese at fjotten som Vibeke har limt seg på "løfter maten inn i munnen med gaffelen" som om det er uhorvelig tungt, og på side 88 om Vibekes sjøliakttakelse: "Hun snakker med kraftigere stemme, skyver den opp nede fra magen så den blir mørkere og sensuell." Er det bare jeg som synes dette er latterlig poserende, overfladisk og usant?

Hvordan denne boka har fått en posisjon som ei god bok, faktisk som en av århundrets 25 beste romaner i følge ei kåring i Dagbladet, og ikke minst hvordan den (og flere andre) har gitt Ørstavik som forfatter en opphøyd posisjon i Norge, kan ikke jeg begripe. Dette er ikke ordentlig litteratur. Det går ikke i dybden, og det etterlater ikke tanker eller følelser eller et nytt perspektiv. Det er ikke åpnende, snarere det motsatte. Teksten byr kun på ei tom overflate, med stive figurer og en hel mengde oppgulp fra en haug dameblader. Det viktige sies det ikke noe om.