Morsomme mord

Etter å ha lest Bokens folk var det svært lett og greit å frese igjennom Arto Paasilinnas Den elskelige giftblandersken. Herlig! Av og til trengs det sånne leseropplevelser som denne, lette og muntre, hvor forfatteren leiker seg med tilfeldigheter og sammentreff og skjebnens ironi, og stadig balanserer på grensa til det utroverdige. Paasilinna lager sine egne regler innafor den verdenen han skisser opp, og skildrer og forholder seg til de litterære skikkelsene på avstand, men med varme og stor selvfølgelighet. Men særlig djupt er det jo ikke.

Paasilinna føyer seg på mange måter inn i en humoristisk tradisjon etter Selma Lagerlöf og hennes rike folkelivsskildringer. Skrøner, kan historiene hans kalles. Andre forfattere som skrøner i vei er for eksempel Torgny Lindgren og Jonas Jonasson. Men der Lagerlöf er alvorlig og nær, sveiper over mennesker og natur, eller der hun gir et psykologisk portrett og skildrer et vell av ulike følelser, før hun atter går tilbake til den humoristiske tonen, er Paasilinna stadig den samme. Det kan virke som om Paasilinna ikke kan skrive på så veldig mange ulike måter, men at han er blitt veldig god på akkurat denne; folkelivsskildringa med det humoristiske, morbide, noen ganger litt burleske snittet. Og det fungerer, en får det en vil ha, men absolutt ikke noe mer. Og skrøna er raskt ferdig.

Mange hevder at Paasilinna tar det finske samfunnet på kornet gjennom sitt harselas. Hvis det er rett i dette tilfellet, er det et svært dystert samfunn der borte, hvor finske, ustyrlige mannfolk her blir stilt på rett hylle når det kommer til alkoholmisbruk, utnytting av familien, kriminalitet og hjemmevold. Eller for å si det på en annen måte; de får det de fortjener, alle sammen, kanskje med unntak av hovedpersonen sjøl, 77-årige enkefru Linnea Ravaska. For er hun virkelig så elskelig? Jeg synes ikke det. Historien hennes er fryktelig tynn, og forfatteren skriver ikke akkurat med kvinnelig innsikt. Men jeg skulle gjerne lest mer om henne likevel, om fortida og om opplevelsene hennes, både med og uten oberst Ravaska. For hvem er hun egentlig? Det får vi ikke vite. Men kanskje det ikke er så viktig.

Skrønene til Paasilinna er korte, men velformulerte, underholdende, men ensidige. Noe særlig til spenning eller undertekst kan en heller ikke se stort til her, og det tar utrolig kort tid å humre igjennom de 175 sidene. Det er nesten så en kan føle seg litt snytt eller slukøra etterpå; er det over allerede? Ikke mer? Var dette alt? Jeg merker at jeg ikke klarer å ta det helt alvorlig som litteratur fordi forfatteren gir så lite, og så raskt snører igjen historia. Når jeg i tillegg kun sitter igjen med noen morsomme avsnitt i tankene og ikke noen djupere inn- eller avtrykk, sier det seg sjøl at dette ikke akkurat er stor litteratur.

Bortsett fra det jeg allerede har nevnt, har jeg kun en innvendig til akkurat denne historia: hvorfor i all verden er det siste avsnittet inkludert? Eller hele etterordet, for den saks skyld? For meg punkterer de tre sidene hele boka, og glir rett over i noe slapt og unødvendig. Et reint antiklimaks, faktisk, som mest bare blir teit. Skrøna står sterkere uten. Men det var nok gøy å skrive.