Ei oppgave, gitt av det ene studiestedet mitt, involverer at jeg benytter en del fagterminologi (som en foreleser har valgt ut uten begrunnelser eller forklaring) i ei kort analyse av ei forholdsvis kjent norsk barne- og ungdomsbok fra 2006. Det gjør jeg. I tillegg bruker jeg et knippe begreper som jeg kan fra før, som jeg mener er gode i ei litterær analyse. Jeg legger også mye av meg sjøl inn i analysa. Sjøl om en på mange måter skal forsøke å være mest mulig objektiv, er det jo ikke til å unngå at jeg foretar en egen lesing. Andre leser ikke boka på samme måte, det er jeg fullstendig klar over, de har andre referanser, får andre visuelle bilder underveis og så videre.
Så, etter noen uker, får jeg endelig tilbakemelding. Og de er ikke så veldig fornøyde med oppgava mi. Først mener de at jeg ikke kan referere eller vise til den skriftlige leksjonen på 57 sider, sjøl om det faktisk er et menneske som har skrevet den. Jeg kan gå med på at det ikke er en akseptert kilde, med tanke på at fagstoff lagt fram på forelesninger eller i skriftlige leksjoner skal eller kan betraktes som "kjent kunnskap". Men at jeg ikke kan gi et eksempel eller skrive "som han/hun skriver...", "når ... påpeker at...", "ifølge..." eller lignende? Er det virkelig normal praksis å forby studentene å vise til hva lærerne har sagt, eventuelt diskutere det synspunktet læreren har kommet med? Skal studentene bare motta alt, stappe det inn i hjernen og lire det av seg ved en annen anledning, uten å ha tenkt?
Det er mye som kan tyde på det: neste innvending til oppgava mi er nemlig at jeg ikke har kilder. Jeg støtter meg ikke på rådende teorier og teoretikere! Jeg viser ikke til relevant fagstoff! Det er faktisk helt feil, jeg har oppgitt ei kilde i oppgava mi, ei fagbok innafor barne- og ungdomslitteraturen (som også er pensum), og sjølsagt den skjønnlitterære boka som jeg leste. Jeg anvender de begrepene de ønsker at jeg skal lære, og vurderer boka etter de rammene foreleserne har satt, sjøl om jeg ikke er enig i rammene eller begrepsbruken. Men så er det jammen feil, det også. Er det fordi jeg har tenkt sjøl og vurdert boka på ordentlig, ikke bare på overflata? Eller er det fordi jeg konkluderer med at boka er en underholdningsroman, og at det ikke var en ønskelig konklusjon?
Det er ikke greit å vite. Men det kan virke som om idealet er å være en etteraper framfor et sjølstendig menneske. Hvis jeg kan ta til meg akkurat det de vil "lære" meg og ikke noe mer, og sende det fra meg ved høve, så er jeg en vellykka student. Da kan jeg nemlig bli en tomhjerna, velfungerende byråkrat som adlyder andres minste vink. Hvis jeg derimot tar til meg det de vil "lære" meg og mer til, setter det inn i mitt eget system som fra før består av kunnskap om sjangre, ymse ismer, narratologi, dramatikk, lyrikk, epikk, film, barne- og ungdomslitteratur, litterære virkemidler, retorikk, didaktikk - hvis jeg omdanner informasjon til kunnskap, hvis jeg TENKER, og leverer fra meg noe som er ordentlig og gjennom-arbeida, solid og velbegrunna, da er jeg ikke en vellykka student.
Hvis det er noen som ønsker å lese den korte analysa mi, ta kontakt, så kan den sendes på e-post.
Ja, sånn har det blitt, gitt. Va'kke sånn før. Artig den der grenseoppgangen mellom "kjent stoff" (som brått inkluderer skriftlig forelesning/kompendium), som man ikke skal referer til, og gyldige referanser. Mmm... tenke, hvis sitater fra en skriftlig kilde ikke er referanse, så er det kanskje sitat, da. Men sitatet har samme funksjon som en referanse, å underbygge deler av et resonnement, enten på pro-sida eller kontra-sida, eller kaste allment lys over linjer, bakgrunn, historiske forhold. Så hvis du fører opp alt du har lest, alle leksikonartikler du har slått opp i, skjønnlitteratur, faglitteratur - så skulle du være bredt dekka. Men akk, det er vel for bredt. Det er tydelig at referanse-systemet er ulikt fra lærersted til lærersted. Noen bruker det for å si hvor teorier er henta fra, og så bruker deler av teorien fritt og prøver å få den til å passe på stoffet. Andre bruker referansene til å sjekke om studenten har lest pensum på riktig måte og trukket de riktige konklusjonene. Som du påpeker. Og hvor ble det av den frihetlige, kritiske tenkningen som en gang var Akademias særpreg? Unge, dristige studenter som prøver seg på både fadermord, opprør mot professor og selv tar et tårnstup med utsikt til A) Applaus B)Buklanding C)Crisis D)Dustefjertprisen E)Ellevillheter/Ellevillheder F)Fiasko G)Grusing H)Helvetesild I)Isfront J)Juling K)Kveling L)Lynsjing M)Mobbing N)Nakentortur O)Ovasjoner P)Premie R)Ros S)Svadasvar T)Takk U)Undring V)Vondt W)Wireskader Y)Yngstemannsprisen
SvarSlettDet er helt håpløst, det er det det er. Jeg skulle ønske universitetene i Norge hadde en fast standard, og at alle studenter måtte behandle alle kilder/referanser likt. Men mest av alt: at kritikk er lov, at diskusjon er lov, at prøving og feiling er lov, ikke minst i ei oppgave.
SvarSlettMen å trekke de riktige konklusjonene? Det er ikke noe som heter en riktig konklusjon innafor litterære analyser. Hadde det vært et praktisk fag - matte eller fysikk eller rørlegging - men det er jo et fag som krever gode lesninger, litterær oversikt, evne til å abstrahere, assosiere, tenke... Jeg skal ikke gi meg, om det så ender med fiasko og svadasvar. Grensa går nemlig litt før nakentortur og lynsjing.