Den gode kompisen

Norge er et kompisland. Om du ønsker en bestemt jobb og et familiemedlem "tilfeldigvis" jobber i samme bedrift, er det i mange tilfeller ikke lenge til du får fast inntekt. Har du derimot "bare" en kompis på den samme arbeidsplassen, kan vedkommende fort gjøre deg tidenes bjørnetjeneste. Takknemlighetsgjeld er nemlig den verste gjelda av alle, men få tenker på nettopp det der og da, med ærlige løfter om stor suksess i nær framtid. Karriere gjør blind?

Kompisene har også invadert litteraturen. Litteratur-Norge domineres i stor grad av disse mange kompisene, som skyver hverandre opp og fram og som stiller seg i takknemlighetsgjeld i alle himmelretninger. Og da er det gjort. Da har de noe på deg, disse andre. Og de kan presse seg vei videre, til og med forbi deg på rangstigen. Skummel tanke, sant?

Et pent ord for disse kompisene er nettverk. Å være en nettverksbygger blir i våre dager nesten sett på som nødvendig for å lykkes, og det gjelder ikke bare innafor litteraturen. For mange sier det seg sjøl: Bor du i hovedstaden, deltar du på forlagstreff, er du stadig å se på Litteraturhuset og blir du bestis (eller kompis) med noen andre innafor det samme fagområdet, gjerne en redaktør, er mye gjort. Og eksemplene er mange. På journalistgutter som ivrer for et dårlig romanprosjekt og får det mast ut fordi kompisen er redaksjonssekretær. På nyutdanna og uerfarne verdensmestere som gnåler seg inn i nyhetsredaksjoner og anmelderstaber fordi kompisen jobber der. På nokså talentløse skribenter som kommer til orde både i dagspressa og i bøker fordi kompisen er desksjef eller prosjektredaktør.

Ja, disse kompisene er svært ofte menn. På grunn av kulturell kjønnskodeks er det få kvinner som maser seg opp og fram på samme måte - kanskje ligger begreper som sjøltillit, beskjedenhet, ærefrykt og respekt lengre framme i pannebrasken hos mange kvinner enn menn. Det er i alle fall mye som kan tyde på det i dette tilfellet - men de kvinnelige eksemplene finnes også. Uansett, mannfolka maser seg fram. De brauter og skræver og brøler skrekkelig høyt, slår inn åpne dører, tramper og har urokkelig tro på det ene håpløse prosjektet etter det andre. Til slutt sitter de der. Og er en hel bøling.

Det er markedsføringsmedarbeidere, som ivrig reklamerer for kompisen. Det er anmeldere, som lovpriser kompisforfatterne. Det er avdelingssjefer og deskredaktører som tilpasser dagens kulturstoff til kompisens nyeste, håpløse, debattinnlegg. Det er journalister som intervjuer sine egne kompiser. Det er hele redaksjoner som nesten utelukkende utgir kompiser. Det er utvalg og komiteer for priser og stipend og utenlandsopphold og turneer og festivaler, som belønner sine kompiser med priser og stipender og utenlandsopphold og turneer og overbetalte besøk på festivaler. Og det er innkjøpsordninga og bokhandlernes innkjøpsledelser som kjøper inn store kvanta av sine aller beste kompiser.

Vennetjenestene går så fort att og fram at det nesten er umulig å holde følge med dem. Han gjør det for meg, jeg gjør det for han. Så er det på'n igjen, for attende gang. Åra går. Alt har sin pris. Og kompisene klør hverandres rygger og det som verre er. Og inntar dominerende maktposisjoner og blir umulige å fjerne fra kultur-Norge. De sitter på sin høye hest, inkompetente og uskolerte, de opphøyes av de små, tramper på de mellomstore og menger seg med sine egne; kompisene. Og litt etter litt endrer og utskjeller og ødelegger og raserer de den ene institusjonen etter den andre. Forlagene ser ikke lenger etter kvalitet og variasjon, men kompiser og inntjening. Bokhandelkjedene inngår lysskye avtaler med de forlagene som gir best rabatter på flest kompisforfattere. Dagspressa er ikke lenger et kritisk talerør, men en kommersiell premiering av de beste kompisene. Og prisene er ikke lenger et kvalitetsstempel, men blir gitt til de kompisene som maser mest. Ingen er til å stole på lenger, for alle vil bare mele sin egen kake. Og kompisens.

Når kvalitet slutter å være hovedkriteriet for bedømming av litteratur, veit jeg ikke om jeg vil være en del av sirkuset lenger - ikke en gang som ivrig leser og tilskuer. For det er ikke riktig. Gode, særegne, fantastiske og dyktige forfattere blir forbigått hver eneste dag. Kvinner som har skrevet i ti, tjue og tretti år har ikke mottatt en eneste pris, ikke en gang en nominasjon, og de få anmeldelsene hun har fått, er bitre og sure. Hvorfor? Hun menger seg ikke med kompisene. Hun skvisjer seg ikke inn der det allerede er fullt. Hun selger seg ikke.

Kompisene må ut av litteraturen. Det må bli slutt på å ansette studiekamerater som hoppa av etter et halvt år og de du plukka jordbær med sommeren 1993. Det må bli slutt på å la gutta uten kompetanse gå foran andre med kompetanse, bare fordi dere drakk sammen noen og seksti ganger mellom 1998 og 2000. Og det må for all del bli slutt på å hjelpe fram talentløse forfattere, kompiser som ikke en gang kan skille mellom presens og perfektum, til fordel for dem som faktisk kan skille, og som i tillegg skriver godt og som har noe å formidle.

Til slutt kan en nemlig ikke huske hva som var et kompisløfte og hva som ikke var det, du veit ikke helt hvilken kompis som klør deg på ryggen og hvilke kompiser som forbigår deg, oppslaget i avisa er ikke om din kompis, faen heller, og stablene i bokhandelen er heller ikke av han, for du, og han, ser ikke skogen for bare trær og kvaliteten blei gjemt, eller glemt, tilbake en gang under ei fyllekule for noen år sida, eller har den aldri vært der? Og kompisene krever at du gjør dem alle disse tjenestene, i dag og i morra og dagen etter det og dagen etter det, fordi de hjalp deg jo dit du er i dag. Bondefanga, heter det. Takknemlighetsgjeld er som sagt den verste gjelda av alle.