Jøder, sex og overgrep

I flere dager har jeg strevd meg igjennom den litt over fire hundre sider lange Bokens folk av australske Geraldine Brooks (på engelsk i 2008, på norsk i 2009). Boka, som jeg fikk så varmt anbefalt (passer virkelig for en bokelsker, en fantastisk historie, viktig for alle som er glade i bøker og litteratur, du vil virkelig like den), blei for meg et reint mareritt. Forfatteren velter seg i jødenes grusomme forfølgelses- og utryddelseshistorie, dikter i vei om oralsex i 1492, vold i 1480, og andre ekskrementer, tortur og kjønnssjukdommer opp igjennom historia. Ordet "sosialpornografi" kom fort underveis, men "søppel" er langt på vei også dekkende. Men boka er genial i ett øyemed: nemlig som en studie i hvordan det ikke skal gjøres.

Denne boka er rett og slett ikke god. Forfatterhåndverket er dårlig. Teksten er tom og overfladisk, det finnes verken undertekst eller spenning på noen måte. I tillegg er den omstendelig og langtekkelig, forutsigbar og monoton. Hanna Heath, som er hovedpersonen, er like spennende som murpuss. Etter tjue leste sider vurderte jeg å la være å lese resten, men jeg pressa meg videre. På side femti var det fortsatt ikke et eneste godt avsnitt, og statistikken var ikke forbedra hundre sider seinere heller. Aldri har jeg vært så nær å avbryte ei bok i hele mitt liv - kun pliktfølelse og stahet dreiv meg videre (men neste gang jeg leser noe så skrotent hiver jeg det fra meg!).

Geraldine Brooks (f. 1955) er journalist, noe som er svært tydelig i denne teksten. En god skjønnlitterær framstilling ville nemlig vært helt annerledes (i alle fall om jeg hadde vært redaktør eller forfatter - jeg hadde fortalt kronologisk fra 1480 og framover og for all del holdt igjen hovedpoengene til slutt!). Her har hun et utrolig spennende stoff: historia om ei gammel hebraisk bok, en haggadá, som strekker seg fra fjortenhundretallet og fram til 2002. Hun kan velge og vrake i historiske hendelser og land, religioner, kunst, litteratur og mennesker. Noe veit hun fra før er sant, mye finner hun på. Ikke at det spiller noen rolle - det er like dårlig skrevet uansett.

Bokens folk faller midt i mellom alt: det er ikke ei fagbok, til det er det alt for mye fiksjon og alt for lite om kalligrafi, illustrasjoner, farger, fargeblanding, pergamentpreparering, litteratur, historie, religion, landskap og så videre. Det er ikke ei dokumentarbok, til det er det også for mye fiksjon og alt for få øyenvitneskildringer, dagboknotater, brevvekslinger, gjeldsdokumenter, pantebrev, dødsattester, folketellinger og lignende. Det er heller ingen kioskroman, sjøl om sexscenene er mange, til det er boka for tung og for detaljert med tanke på de få fagområdene som blir skildra. Det er ikke en historisk roman, for kapitlene deles mellom Hanna, som lever i 1996 og 2002, og tilfeldige, oppdikta mennesker rundt Middelhavet fra 1480 og framover, som egentlig ikke har noen sammenheng med hverandre, annet enn at de alle er berørt av haggadáen på en eller annen måte. Og, til sist, er det heller ikke en vanlig roman hvor en kan forvente et persongalleri, intriger eller hendelser som påvirker dem, og til slutt en løsning på det hele. Denne boka er en sjangermiks med et svært uheldig utfall.

Boka forutsetter bakgrunnskunnskaper hos leseren, noe som forsåvidt er helt i orden. Det faglige ligger ikke egentlig på et høyt nivå, men det kan sikkert virke utilgjengelig for mange i og med at forfatteren bruker store, lange ord og omstendelige setninger for å forklare noe lite og enkelt. Men hun er ofte upresis, sjøl om hun skriver mye om det. En annen måte å si det på er at boka er skravlete uten å være muntlig: det er utrolig mye "død" tekst, altså tekst som ikke driver boka framover, men som lar det hele stå og slurre. Det hadde vært greit om boka hadde hatt et fint univers, men det har den ikke. Jeg har heller ikke mye til overs for Brooks' retrospektive teknikk (jeg tror hun har misforstått): hun kan åpne et kapittel eller et avsnitt i ei tid, for noen sider seinere gjenfortelle, sjølsagt i detalj, alt som har hendt fram til historias nåtid. Det er ikke akkurat sånn en skaper spenning i teksten!

Brooks er heller ikke helt god på dette med kapitler: i begynnelsen av boka undersøker Hanna haggadáen og finner spor etter hvor boka har vært oppbevart tidligere (et hår, saltvann, en del av en sommerfuglvinge, en flekk av vin/blod). Dette bruker forfatteren til å dikte fram historier om hva som har hendt i henholdsvis 1480 i Sevilla, 1492 i Tarragona, 1609 i Venezia, 1894 i Wien og 1940 i Sarajevo. Hvert kapittel avsluttes med at boka får spor etter sitt oppholdssted/sin leser. I neste kapittel sitter Hanna i 1996 og spekulerer på hva flekken er, hvor håret kommer fra, hva slags insektvinge det er og så videre. Disse teoriene er naturlig nok ikke leseren med på, i og med at vi allerede veit "sannheten". Det burde vært kutta, eller satt inn på et tidligere tidspunkt.

Språklig er Bokens folk svært svak - noe som, naturlig nok, er skuffende når boka bærer en såpass kompromissløs tittel. Jeg veit ikke hvor mye skyld som skal legges på forfatteren, oversetter Sissel Busk og det norske forlaget Cappelen Damm, men når historia og håndverket i utgangspunktet er dårlig, kan en jo ikke forvente mirakler etter en urytmisk og tung oversettelse prega av "glemt" manusvask. I boka finnes flere og/å feil (det heter f.eks. ikke "å snakket"), t-er og e-er på slutten av et ord er mange steder borte, et sted står det Sidney og ikke Sydney, og noen av personene endrer skrivemåte på navnet sitt underveis, for å nevne noe. Det er slurvete og uprofesjonelt. Setninger som "Hun var en tweedkledd dame på omtrent seksti, bygd som en utedo av murstein." (side 300) er verken god, morsom eller passende, og burde vært strøket i alle versjoner.

Boka er sjarmløs, uten humor, rytme, musikalitet, medfølelse og spenning. Den er rett og slett lidenskapsløs og død. Personene stilles opp som skyteskiver der de trengs, så forlater vi dem (disse uavslutta tekstbrokkene fungerer dårlig sammen med ramme-historia om Hanna, men kan ikke under noen omstendighet være noe sjølstendig). Moralske og etiske problemer som dukker opp underveis fortelles det flatt om. Forfatteren inviterer ikke til refleksjon rundt hendelsene, verken i personene eller hos leseren. Og i tillegg er det utrolig utroverdig! Når ei jente blir voldtatt, tenker hun for eksempel "Jeg tror jeg led mindre, faktisk, enn mang en brud i brudesengen." (side 325). Det var det jeg hadde tenkt også. Ei anna jente, tidligere i boka, går gladelig med på en voksen manns seksuelle krumspring for å få låne bøkene hans, og tilsynelatende synes hun at det orale er toppers.

Alle personene, fra Hanna til Ruti, David, Ozren, Werner, Lola, Florien, Zahra og så videre, har samme monotone, kjedelige tankestrøm. De har også litt snåle evner, for de kan tenke om ting som de umulig kan vite, når historia er fortalt fra et jeg-perspektiv, noe store deler av boka er. Eksempel på det er disse linjene fra side 348: "Da så han på meg med en leges vurderende blikk. Det var sterk medfølelse i blikket hans, og jeg forsto hvorfor pasientene beundret ham." Her er det altså både vurdering og medfølelse i blikket til legen, og jeg-et, som ikke har møtt legen før nå, veit plutselig mye om både legen og pasientene. Magisk. Det er også tredjepersonsfortellinger her, for eksempel om den alkoholiserte Vistorini og den spillegale rabbien. I disse avsnittene er det også synsvinkelproblemer, men av en annen art.

Jeg lærte verken noe nytt om jødenes historie, om bokkonservering eller om illustrasjoner av denne boka. Og det er nokså dumt, i og med at det er det bokas handling sirkler rundt, og det som utgis for å være faktastoffet. Alle utlegningene om de kristnes grusomheter og de jødiske lidelsene er til en viss grad forståelig, men på et punkt går forfatteren over grensa. Det blir for mye, det blir unødvendig og veldig uengasjerende. For når personene i boka ikke lar seg affisere, hvorfor skal da jeg?