Et skuespillerdrevet drama

Etter litt att og fram dro vi på kino for å se Colin Firth i årets Oscarstorfilm, Kongens tale. Den er nominert til hele 12 priser, og det store sirkuset sparkes i gang neste søndag. Mandag 28. februar kommer årets vinnere til å være på alles lepper... Kanskje. Jeg veit at jeg i alle fall kommer til å snakke om det dersom Colin Firth endelig mottar prisen for beste mannlige hovedrolle; i flere år har han levert mange sterke, gode roller. Og innsatsen i Kongens tale var absolutt ingen nedtur for meg som kinogjenger. Men samtidig var det heller ingen gedigen opptur. Hvorfor ikke?

Åra går mellom 1924 og 1940. Filmen er i all hovedsak konsentrert rundt forholdet mellom prins Albert (Firth) og talepedagogen Logue (Geoffrey Rush - som forøvrig også er nominert). Prinsen stammer og kvier seg for å snakke offentlig, noe han av og til må som en offentlig person. Det har ført til mange pinlige affærer foran folk, mikrofoner og på radio. Dessuten ripper samtalene mellom Logue og prinsen opp i mange ubehagelige barndomsminner, og øvelsene prinsen må igjennom er heller ikke alltid like enkle (men enklere enn den som vises i starten av filmen - å bli tvunget til å snakke med klinkekuler i munnen unner jeg ingen). Mannfolka kommer nær hverandre, men har også noen ufine ordvekslinger. Men kona Elizabeth (Helena Bonham Carter, enda en nominert) gir seg ikke og tvinger prinsen tilbake (det er igrunn hele hennes funksjon i denne filmen). Han må nå, nå som broren har abdisert og prins Albert blir kong George VI.

Filmen gir et sympatisk, men svært endimensjonalt portrett av prins Albert, kona Elizabeth og Logue. Broren, kong Edward VIII, er også endimensjonal, men skrekkelig usympatisk. Filmen går ikke i dybden hos noen av karakterene, men forblir på et overfladisk og komfortabelt plan, uten å kunne provosere noen kinogjengere. Men så er også den store spenninga fraværende, her går det fra en liten dramatisk topp til den neste, som regel er det det historiske bakteppet som leder an. Og vi veit jo hva som skjer, så når Churchill kommer bjeffende er det ingen overraskelse. Presset på prinsen øker gradvis og han yter full motstand, uten at vi i salen kjenner det (men noen av oss feller muligens en tåre).

Det er egentlig ingenting å "ta" filmen på. Det er et godt håndverk i bånn; manuset er velfungerende, skrevet av en som veit hva han skriver om, men historia er tynn. Dialogene flyter lett. Det er fin veksling i filming og klipp, men det er påfallende mange nærbilder, særlig av det omtrent ubevegelige ansiktet til Colin Firth. Det kan gi en monoton følelse, som står i kontrast til det som skjer rundt prinsen. Musikken avspeiler både følelser og samtida og gir ofte det lille ekstra til en scene. Skuespillerne er knallgode, men har dessverre veldig lite å spille på, derfor forblir filmen en bevegelse på overflata. Likevel klarer de å få det til å kjennes viktig ut for oss som sitter i salen. Og det er for meg kun på grunn av Colin Firth og hans utrolig gjennomførte og overbevisende språk; det er nesten magisk å høre hvordan w-ene sniker seg inn der de ikke skal være (han er helt konsekvent etter hva jeg kunne høre), hvordan stemmen vrenges når han blir stressa, og det tilslutt ikke er mer enn snadring som slipper ut.

Og vi snakka om det etterpå, jeg og kinovennen min, at filmen jammen ikke ville vært den samme om den hadde vært lagt til åra mellom 1984 og 2000. Det historiske bakteppet hadde gitt svært lite, og filmen hadde blitt enda mer stillestående og monoton. Den tynne historia hadde mest sannsynlig blitt veldig tydelig. Så det er svært heldig for filmen og filmskaperne at det fantes en stammende prins i England i mellomkrigstida. Og det er svært heldig for seerne at Colin Firth tok rolla - rett mann på rett plass! Kun små endringer kunne gjort filmen utrolig kjedelig. Men det er den ikke; den er varm, sympatisk, kjærlig og overraskende morsom. Det er en god kinofilm.