Aleine sammen

Jeg har lenge hatt fire bøker av Herbjørg Wassmo (f. 1942) i bokhylla, helt uleste, til og med så godt som urørte. De har stått der og venta i køen, trofaste og tålmodige, stadig forbigåtte av noe annet som i øyeblikket var mer interessant, spennende eller fristende. Eller kanskje egentlig ikke, men bøkene forblei urørte uansett. Men nå, nå som 2011 er blitt mitt litterære kvinneår, har de rykka opp og fram med høy hastighet, danka ut en rekke uaktuelle mannfolk og plutselig var det faktisk klart for mitt første møte med Wassmo. Jeg brukte litt tid på å velge hvilken bok jeg skulle starte med, men kom fram til at det igrunn var best å begynne med begynnelsen. I mitt tilfelle blei det altså Huset med den blinde glassveranda fra 1981.

Huset med den blinde glassveranda er første bok i en trilogi om ungjenta Tora og hennes tøffe oppvekst nord i landet på femtitallet. Faren var en tysk soldat som blei borte under mystiske omstendigheter før Tora blei født. Mora Ingrid har vært utsatt for offentlig hårklipping på grunn av sitt valg av mann. Tora lider så smått under ettervirkningene av krigen og blir rød i kinna når noen snakker stygt om tyskere eller kaller henne for tyskerunge. Men i forhold til hva som skjer hjemme mellom Tora og stefaren Henrik, blir tyskerungehetsen ingenting. Tora bor i et stort hus som kalles for Tusenhjemmet. Der bor de som av ulik grunn er nederst i det sosiale sjiktet.

Romanen er skrevet i tredjeperson, men ligger såpass tett opp til Tora og hennes erfarings- og sansingsverden at den nesten like gjerne kunne vært skrevet i førsteperson. Vi følger Tora tett og nært gjennom fine dager, vær og vind, plikter hjemme, skoletimer, besøk hos tante Rakel og onkel Simon og ikke minst den lammende angsten for farligheten, som Tora kaller det. Gjennom flere knappe og presise skildringer lar Wassmo det komme fram at Tora er midt i mellom barndomstid og ungdomstid reint fysisk. Mentalt er hun likevel svært konkret og barnlig, det er bare noen få ganger hun lar abstrakte begreper slippe til. Kanskje et uttrykk for hvordan den massive, tilbakeholdende angsten kan virke?

Tora drømmer. Hun dikter fortellinger, mest i hodet, men noen ganger kommer det også ned på papiret når hun sitter på buloftet og er trygg. Hun drømmer når hun ikke er trygg også. Når farligheten overmanner henne, er fantasien eneste utvei. Det er sånn hun stålsetter seg og distanserer seg. Da er det nesten som om det ikke skjer. Tora husker også, tilbake på krenkende opplevelser som har brent seg inn i henne. Enkelte må bære skammen, er det ei i boka som sier, og det treffer Tora sterkt. Hun føler seg ikke så vel med de jevnaldrende, og er mye sammen med den to år eldre Sol, som også bor i Tusenhjemmet. Men gjennom teksten kan det virke som om Tora er mest aleine. Særlig blir det kjølige forholdet mellom mora og Tora gitt mye plass, noe som understreker farligheten og ensomheten hjemme.

Jeg oppfatter det som om vi følger Tora over lengre tid. Wassmo velger seg ut episoder som hun skildrer, noen nærgående og detaljert, andre mer overfladisk og lett. Hun kan hoppe plutselig langt fram i tid, mens andre kapitler dveler lenge ved det samme. Personene i boka er stort sett fattige eller småkårsfolk, de driver med fiske eller tar strøjobber, har poteter i hagen og dyr i stallen. Det er et samfunn som er svært langt fra dagens bysamfunn, men Wassmo gjør det gjenkjennelig likevel. I replikkene snakkes det nordnorsk. For mange tilfører nok dette autensitet, kanskje også en råhet, men for meg spiller det egentlig ingen rolle. Historia ville vært like sterk med vanlige bokmålsreplikker, språklig sett ville den bare vært litt mattere.

Stort sett er forfatteren svært samla om sitt prosjekt, og hun forteller gjennomført fra Toras synsvinkel. Likevel er det noen brudd som burde vært luka ut; for meg blir det helt snålt brått å skulle sanse gjennom Ingrid eller tante Rakel når jeg lukter, hører, ser, smaker og kjenner det samme som Tora. Særlig fra kapittel 18 og litt utover synes jeg synsvinkelen i perioder blir ustrukturert og hoppende. Jeg tror romanen ville vært tjent med hundre prosents fokus om Tora, det ville føltes enda mer virkelig og nært.

Å skape spenning i en skildrende tekst kan gjøres på mange måter. Her synes jeg sjelden at farligheten, som er den største uroskaperen Wassmo benytter seg av, kommer til sin rett. På en måte er det fint, for forfatteren lar Tora fantasere seg vei gjennom dagene, i sitt eget barnetempo, og vær og vind og om Ingrid skal på jobb eller ikke er viktige faktorer for hva Tora gjør eller ikke gjør. På en annen måte taper teksten intensitet, og det blir mye overflate og dagligdagse gjøremål som ikke alltid er skildra like godt. Når det kan gå mange kapitler mellom hver gang Tora tenker på farligheten, kan det lett gli ut av leserens bevissthet også. Men til gjengjeld slår det leseren hardt i magen når det brått dukker opp, og det setter seg, om det så bare er for noen sider. Det er kanskje den effekten forfatteren er ute etter?

Sia jeg akkurat har lest om Herdis, og jeg opplever at disse bøkene har mye til felles, kan jeg nesten ikke la være å trekke noen linjer. Jeg får så vondt av Herdis, skriver jeg, men jeg får jammen vondt av Tora også. Disse jentene er på sida, både av det lille samfunnet de lever i, av familien, til og med av seg sjøl. De er svært følsomme og flykter inn i fantasien ved de minste tegn på uro eller endring i nærmiljøet. For Herdis er det musikken, denne vidunderlige musikken som hun har inni seg og som hun lengter etter, strever etter, å fremkalle. For Tora er det historiene, alle de fantastiske historiene som kommer så fort at hun nesten ikke rekker å skrive dem ned, nei, hun rekker knapt å tenke dem!

Forfatterne har lagt handlinga til hver sin tøffe periode, henholdsvis tida før og under første verdenskrig og etter andre verdenskrig. De voksne er distanserte og opptatte av politikk; meninger skaper tydelige skiller i lokalsamfunnet. Småjentene forstår seg ikke helt på det, og glir inn og ut av de voksnes samtaler. Begge jentene har kjølige mødre, som er forsiktige både med fysiske og verbale kjærtegn. Verst er det kanskje for Tora, som sliter og ivrer for moras gunst, men som så alt for sjelden får ros - og som trenger det så sårt. Ingrid er bare en matt skygge. Mora til Herdis svinger voldsomt i humøret og går fra å leike med Herdis til å skjelle henne ut uten grunn. Farsfigurene, i den grad Henrik kan kvalifisere til noe sånt, er mer stabile. Men også de opererer på avstand.

Det fellesskapet som både Wassmo og Nedreaas skildrer i sine bøker, får en dobbel funksjon, og det er et enkelt, men effektfullt grep. Jeg som leser opplever nemlig ikke at jeg tar del i fellesskapet, for jeg ser alt gjennom jentungenes øyne. Vel bor jeg i Tusenhjemmet, med alle dets folk og lyder, men det er ikke mitt egentlige hjem på grunn av farligheten. Og vel er jeg med på den store sommerfesten, men ingen ser meg, så jeg kunne like greit ikke vært der. Å stå aleine i en krok og se de andre ha det moro - det er kort til "Trass-visa hennes Tora". Men henne går det jo bra med. Å stå aleine med hemmeligheter og farligheter gjør en bare enda mer ensom.