Sterkt og stilsikkert

Å, jeg får så vondt av lille Herdis. Det er så utrolig godt og presist skildra hvordan hun tenker, sanser, føler og opplever verden, hvordan hun ønsker rettferdighet og oppmerksomhet og hvordan hun søker sannheten. Også bor vi i en så brutal, voksen verden, som da, når Herdis er lita, er lagt til tida før og under første verdenskrig, en periode hvor de voksne kanskje blir enda mer voksne, og hvor i alle fall både mora og faren til Herdis stadig fjerner seg fra datteren, både mentalt og seinere også fysisk.

Musikk fra en blå brønn (1960) av Torborg Nedreaas er ingen lystig roman, og det er heller ingen god roman å være i. Krigen ligger tett rundt Herdis og familien, og foreldrenes skilsmisse sender Herdis ut i en emosjonell berg-og-dal-bane, hvor mye oppleves intenst og vondt (også for leseren). Men det er så stramt skrevet, det er knapt et overflødig ord, Nedreaas har hundre prosent kontroll over historia, menneskene og de episodene hun siler ut og forteller om. Det gir en teknisk glede å se hvor gjennomført og velformulert alt er, det gir misunnelse! Men likevel velger jeg altså å ta en pause fra Nedreaas nå, isteden for å lese mer om Herdis. For måten Herdis forholder seg til verden på minner så mye om min egen, jeg kjenner meg igjen i situasjoner og reaksjoner, i krangler og gode stunder, i lykkerus over å mestre og frykt ovenfor det fremmede. Det er rett og slett nokså invaderende og plagsomt innsiktsfullt skrevet. Og da trenger jeg ei pause.

Jeg synes også det er imponerende hvor forskjellig denne boka er fra Av måneskinn gror det ingenting av samme forfatter. Begge er intense, men på helt forskjellig måte. I Av måneskinn gror det ingenting er det en bestemt rytme og ei særskilt historie som manes fram på uvanlig vis, her er boka oppdelt i ofte avslutta kapitler med fokus på opplevelser og den enkelte historia som formidles der og da, samtidig som det helhetlige aldri blir glemt. Nedreaas bør til stadighet løftes fram som en viktig etterkrigsforfatter, som en særegen stilist og som en sjeldent god observatør.

Det er ikke ofte at jeg, mens jeg leser ei bok, ønsker å snakke med forfatteren. Men det skulle jeg virkelig ønske jeg kunne nå. Jeg har lyst til å snakke med hun som har skrevet dette, på slutten av femtitallet, og lagt det til sin egen barndom i de to første tiåra av nittenhundretallet, jeg vil snakke med henne som treffer meg, i dag! Men Nedreaas (1906-1987) lever ikke lenger, så jeg får snakke med noen andre. Det gjør likevel ikke boka mindre fantastisk. Og sånne leseropplevelser gjør at jeg blir optimistisk på litteraturens vegne igjen, for det minner meg på at det finnes ikke bare kiosk og underholdning der ute, det finner ekte, god litteratur som setter spor. Det tar bare tid å leite den fram.