Oryx and Crake

Bildekilde: Bloomsbury

Fra en gud til en annen: I den satiriske romanen Kain (2009) av José Saramago (1922-2010), som er lagt tilbake til ei mytisk tid, møter vi en gammeltestamentlig, pompøs og refsende Gud som etter flerfoldige oppdragende forsøk rundt omkring i Lilleasia, dømmer menneskerasen nord og ned. Fortellinga er velkjent, det handler nemlig om Noah, arken og den berykta syndfloden, men resultatet i boka er ganske annerledes enn det vi blei kjent med i skoledagene. I den dystopiske science fiction-romanen Oryx and Crake (2003) av den canadiske forfatteren Margaret Atwood (f. 1939), går vi et stykke framover i tid, til ei tid som er mistenkelig lik vår egen, men som likevel er annerledes, og ikke på en god måte. Stedet er et skremmende segregert og kaotisk Nord-Amerika. I denne boka møter vi også en gudelignende skapning; eller i alle fall en som tar liv og død og alt i mellom i sine hender, en som umenneskeliggjør menneskene og gjennom naturkatastrofer, genmanipulering, medikamenter og utnyttelse av ressursene presser "overflødige" mennesker bort fra livet. Der Kain fokuserer på hvordan det kunne gå så skeivt og slutter med at hovedpersonen forlater arken, begynner Atwoods antihelt (eller faktiske helt?) sin beretning en morgen lenge etter at framtidas syndflod har gjort sitt arbeid på jorda. Trær og busker har vokst ukontrollert, og dekker det meste av det som fantes av parker og grøntområder, de vokser seg inn i og ut av hus, skygger for gater og bygninger der slikt fortsatt fins og står. Ute i jungelen en dagsmarsj unna det som før var et vrimlende bysentrum, med et stort teknologisk industriområde og et imponerende forskningslaboratorium, oppe i et tre, for å unngå rovdyra, på en slags madrass, treffer vi Snowman.

Han heter ikke egentlig Snowman, men Jimmy (det er mulig han heter Snømann på norsk, men jeg har for en gangs skyld lest den engelske utgaven). Men han tok seg et nytt navn, etter at alt hadde skjedd, etter at det ikke lenger var mulig å benekte det, fortrenge det eller flykte. Et nytt navn, slik som alle andre som jobba innafor portene, på BlyssPluss, RejoovenEsense og Paradice. Alle fikk beskjed om at de skulle glemme det gamle, alt det gamle. Den de var. Og arkitekten bak det hele har hatt stor glede av å dele ut navn på tidligere betydningsfulle historiske skikkelser, som nå ikke betyr noe som helst, fordi ingen, bortsett fra kanskje en håndfull mennesker og leseren, kan sette det inn i en sammenheng. Derfor møter vi, bisart nok, både Eleanor Roosevelt, Lincoln, Madame Curie, keiserinne Josephine og mange flere i boka. Men de har ingen fellestrekk med sine navnesøsken. De som lever nå, i Snowmans postapokalyptiske tid, er nemlig en slags stammemennesker som lever av gress, bladverk og planter, de eksisterer i all slags hudfarger og de tåler tropisk klima, de er grønnøyde, vakre og har et svært begrensa vokabular, de er uten evne til å abstrahere, oppdage dobbeltbetydninger eller ta en vits, de har parringsritualer og ikke monogame forhold, de kan kurere sår og skader ved å purre som katter, de vokser svært raskt og hopper over store deler av barndommen, men er likevel barnlige, de dør brått som trettiåringer for å slippe alderdommen, og er i praksis immune mot allslags sjukdommer. De er mer dyr enn mennesker. De er konstruerte mennesker, skapt gjennom forskning, isolasjon av gener, genmanipulasjon, cellespalting, genspleising. De er the Crakers.

Når boka begynner, veit vi ingenting. Vi våkner ved havet, til bølgeskvulp og solstråler mellom palmebladene. Det kunne vært idyllisk, men uroa som ligger under fra første setning får oss til å forstå at det ikke er idyllisk, snarere det motsatte. Hovedpersonen Snowman virker helt utafor, som om han var full, medisinert, deprimert. Eller kanskje han er i sjokk. Uansett opplever vi at det er noe vesentlig som mangler. Romanen er som et puslespill som må legges, en labyrint som må gås, og akkurat nå er alt opp-ned og på feil sted. Og i tillegg er alt så annerledes, så fremmed. Å være i jungelen, oppe i trærne, å være redd for wolvogs og pigoons, er veldig fjernt fra lesestunden i sofakroken. Men likevel blir disse skapningene svært virkelige underveis, og den trusselen de representerer kjennes på kroppen. Særlig når det blir uvær eller natt, og de lukter seg fram til oss, der vi sitter i treet sammen med Snowman. Vil de klare å klatre opp?

Etter å ha fulgt med i det tette tredjepersonsperspektivet i nåtida, hvor Snowman står opp og leiter fram noe mat som han har gjemt, begynner han å fortelle. Han går bakover, til den gangen han var Jimmy, han forteller i bruddstykker, og ikke nødvendigvis alltid kronologisk, om noe som ligger forut for en stor, ubestemmelig hendelse. Det hele bygges opp som en tidevannsbølge, som blir større og større og som når den endelig bryter mot land, flommer over alt og truer med å utslette menneskenes eksistens slik vi kjenner den. (Så heter også oppfølgeren til denne boka, nummer to i en trilogi, The Year of the Flood (2009) eller som den blei kalt på norsk to år seinere, Flommens år.)

Og mens Snowman forteller, husker, mimrer og tenker, på ord og spill, barndomstid og ungdomstid, på foreldrene sine, de mange konfliktene deres, moras forsvinning, på skole- og studieliv, små og store hendelser; snus puslespillbrikkene og en kan begynne å legge dem mot hverandre i håp om at de skal passe. Og av og til passer de, eller vi tror de passer. Men fakta er at alt for mye mangler. Atwood er her en mester til å holde igjen, til å kun komme med ørsmå hint, til å si akkurat nok til at en tenker som besatt, funderer og grubler, og må gi opp og lese videre. Det blir bare med mistanken uansett, sannheten er det Atwood som sitter på, og Snowman, som har sin versjon av det hele, og gjennom han kan vi både tenke og tolke. Og stadig knytter det seg store spørsmål til Snowman, til han sjøl, til fortellinga hans, til tittelen på boka, Oryx and Crake. Hvorfor heter den det? Hva eller hvem er Oryx og Crake? Hvorfor så rare navn? Og hvordan passer det hele sammen med Snowman og/eller Jimmy?

I jungelen, i ensomheten hos Snowman, er hver dag en kamp om ressurser. Reint vann, for eksempel. Mat. Han går kledd i et laken som en annen greker, har ingen sko, og bruker ei solbrille med ett glass som beskyttelse for den sterke sola. Han har ei klokke på armen, og ser av og til på den, men det er ingen vits. Den funker ikke. Ingen veit hvor mye klokka er, eller hvilken dag det er. Det spiller ingen rolle. Dagene er de samme uansett. Han holder seg i skyggen, nevner stadig mangelen på solkrem, han tar siesta midt på dagen fordi det blir for varmt, han lengter etter noe å spise, noe å drikke, helst noe berusende. En får på følelsen at han bare vil glemme alt sammen, vil drikke seg sanseløs, til døde. Hvordan kom han seg hit? Hva hendte? Atwood begynner så langt bak i historia som hun kan, med Jimmys barndom. Med en pappa som jobber for de store selskapene, et samfunn med væpna sikkerhetsvakter, med sikre og usikre soner, og verst av alt, the pleeblands. Der bor bermen, alle de fattige, ekle, skitne menneskene som spytter på gata og spiser med henda, som er ufrivillige prøvekaniner for alt som kan kokes i hop innafor the compounds. Og plutselig går det alt for langt. Det er som om noen har dælja hardt på menneskehetens reset-knapp og konsekvensene er uunngåelige. Det går kaldt gjennom både leser og hovedperson når vi skjønner at det muligens er gjort med vilje.

Men at puslespillbrikkene passer, er det absolutt ingen tvil om. Dette er en utrolig solid og velkomponert roman fra en sterk og bevisst mesterhånd. Teksten er tett, intens og lada sjøl om det hele går over nesten fire hundre sider, men den er også fylt med avsnitt, luft og urovekkende pauser. I pausene dirrer underteksten, det er fraværet av noe ubestemt, noe for oss gjenkjennelig, og skrekken og angsten denne uvissa skaper. Det er umulig å ikke bli berørt, å ikke kjenne og tenke etter. Parallellene til vår egen samtid er alt for tydelige og ubehagelige. Det hele er fantastisk godt uttenkt, her fins ingen feil, ingen tilfeldigheter, ingen løse tråder. Alt henger sammen et sted langt under handlinga, og en usynlig kraft presser utvalgte hendelser oppover, fra fortida og fram til nåtida, i Snowman og utafor Snowman. Slik foregår romanen på mange parallelle plan; det er den tida Atwood lever i, som vi også lever i, og som er vårt utgangspunkt for å forstå det hele. Så kommer den tida Atwood forteller om og den tida Snowman forteller om. I tillegg følges på avstand viktige hendelser knytta til Oryx og Crake, og helheten er en nedadgående spiral med bare ett mulig utkomme. Det er ei grøssende framtid for oss, det er noe vi helst ikke vil tenke på, ikke vil vite. Samtidig er det så ulidelig spennende at en bare må lese videre.

Det er vanskelig å skrive om romanen, umulig å yte den fullstendig rettferdighet. Forfatter Margaret Atwood er i følge ryktebørsen et hett navn på blokka til Svenska Akademien hvert år, og det er ikke uten grunn. Her beviser hun hvorfor hun mottar priser og æresdoktorater over hele verden, hvorfor hun er oversatt og kritikerrost. Da hun skreiv boka, var hun ei filantropisk og intellektuell dame på over seksti år. Likevel klarer hun å legge ei brutal fortelling i munnen på en ubehøvla og rå fyr, og gjør ikke bare fortellinga sannsynlig, men også hovedpersonen, med det resultat at alt blir troverdig og virkelig. Det er vanvittig imponerende. Det var for eksempel fysisk ekkelt for meg å lese om Jimmy som så på barneporno og henrettelser på nett-tv som tenåring, og hvordan han som voksen manipulerte de rundt seg og brukte dem som gjenstander. Med klokhet og stor menneskekunnskap skildrer Atwood hvordan enkeltmennesker opplever at det etiske fundamentet for vår eksistens (og sameksistens), våre etiske regler og grenselinjer, skyves gradvis og umerkelig, og smuldrer opp, og hvordan samfunnet på grunn av disse forskyvningene, distingveringene og inhumaniseringa som følger, glir inn i et farlig og kritisk farvann, et sted hvor de etiske varsellampene bør lyse rødt permanent.

Men det gjør de ikke. Ikke en gang hos Jimmy. Bare av og til. Han kjenner at noe murrer, men klarer ikke helt finne ut hva det er, klarer ikke mobilisere i mot. Det kan bare gå galt. Og i Oryx and Crake går det forferdelig ille. Den nærmeste parallellen, foruten den nevnte bibelske syndfloden, er masseutryddelsene under andre verdenskrig. Oryx and Crake er med andre ord ingen kosebok. Det er svært lite hyggelig stemning i den, heller mye uro, angst og redsel. Likevel har leseropplevelsen vært utrolig god. Det er fordi verket er så imponerende, så solid, så spennende. Atwood lader hvert ord, bruker rytme bevisst og skaper med det en suggererende kraft i teksten. Så bryter hun opp, med dialog, innskutte bisetniger, sitater. Og bygger spenninga opp igjen. Men samtidig som tematikken er så forferdelig, så brennaktuell, så skremmende, med mange paralleller til vår samtid med genteknologi, utnyttelse av ressursene og utbytting av fattige land og fattige mennesker, som forfatteren aldri velter seg i, er boka også full av humor. I fortellingene om fortida, i møtene med the Crakers, i Snowmans kommentarer og sjølironi. Hendelser og replikker er derfor ofte både morsomme, vemodige og skumle på samme tid, og det sier mye om forfatterens ubestridte talent.

Oryx and Crake er ikke for de skjøre. Men det er likevel verdt å ta sjansen, å lese boka, for Atwood gir så enormt mye underveis, i form av rå kritikk, heftige formaninger og kloke observasjoner. Og det er gode muligheter for å lære litt om seg sjøl også.

Boka er lest sammen med Birthe og Frøken Vims.