Favorittforfattere: V

Det nærmer seg faktisk slutten av denne favorittforfattergjennomgangen av mer enn én grunn. Den åpenbare årsaken er naturligvis at det går mot slutten av alfabetet. Når dette innlegget er fullført, gjenstår det kun sju bokstaver. Med ett innlegg i måneden, når jeg Å i september. Men så er det en annen årsak også, og den er litt mer intrikat. Når jeg går i bokhandelen, starter jeg alltid på begynnelsen av alle hyller. Og der åpner det jo som regel med forfattere hvis etternavn tar til med A. Går jeg aleine, er det ingen sak. Tida flyr, og plutselig må jeg putte penger på parkometeret. Men som regel har jeg med meg en eller to andre, som vanligvis mister tålmodigheten innen jeg har kommet til M. Derfor skummer jeg raskt igjennom siste halvdel av alfabetet, og ser kun overfladisk på titler og forfattere. Det bærer også bokhyllene mine preg av: Det er nokså fullt fra A til M, men så dabber det gradvis av, og på bokstaver etter U og V fins det knapt bøker. Det kan derfor hende at jeg må slå sammen bokstaver her i innspurten, hvis målet er å finne fram til en favoritt eller to hver gang. Med andre ord: det nærmer seg slutten.

Men først er det klart for favorittforfattere på V. Det blei to denne gangen, noe jeg ikke klarte sist. Og det blei to flotte damer! Ei er britisk, ei er norsk, ei er død, ei levende. Og begge imponerer innafor hvert sitt felt.

Bildekilde: Wikipedia

Virginia Woolf (1882-1941)
Den første favorittforfatteren på V kunne ikke være noen andre enn britiske Adeline Virginia Stephen. Sammen med James Joyce (1882-1941) var modernisten, som i 1912 gifta seg med kulturpersonligheten Leonard Woolf, i tet når det kom til å fornye romansjangeren i mellomkrigstida. Woolf hadde sine litterære forbilder, blant dem realistene Jane Austen og T.S. Eliot, og en kan kjenne igjen en del derfra i forfatterens tidlige produksjon. At hun var opptatt av dem, leste dem og stadig vurderte seg opp mot dem, ser en også av tekstene i Indiskresjoner og andre essay (ei essaysamling som utkom på norsk i 2002, redigert av Anka Ryall og oversatt av Merete Alfsen). Her er det mange tekster som handler om litteratur og det å skrive, og langt på vei forklarer essaysamlinga Woolfs ståsted som forfatter, tenker og menneske. Samtidig gir essayene en mjuk inngang til Woolfs glidende skriveteknikk, bedre kjent som "stream of consciousness".

Sjøl kalte hun denne bevissthetsstrømmen for "å grave tunneler bak personene sine". Woolf ønska at menneskene skulle skildres slik de virkelig var, med alle tankesprang, mentale oppheng og assosiasjoner de måtte ha, som like gjerne forekommer en nydelig sommerdag hvor en er aleine, som midt under en samtale i et middagsselskap. Å få tak i sjølve mennesket, fange alle dets fasetter, positive og negative, det sterke og det svake, fortid, nåtid og framtid, blei noe Woolf etterstreba. Resultatet var svært velkomponerte romaner hvor leseren kan få en følelse av at tida nesten står stille. For ytre sett skjer det nesten ingenting, i for eksempel første del av Til fyret, mens det indre sett både bobler og syder.

Hittil har jeg lest fire bøker av Virginia Woolf, og alle har krevd sitt. Mrs. Dalloway fra 1925 leste jeg da jeg var rundt tjue. Sjøl om det var mye som var fint, sårt og sterkt, var det også en del jeg ikke helt forstod. Men historia festa seg svært godt, og har seinere blitt reaktualisert gjennom boka Timene (1998) og filmen med samme navn som kom fire år seinere. For litt mer enn ett år sida leste jeg så Orlando (1928), noe som innleda ei Woolf-dille for meg. Romanen var så sprudlende, så full av overskudd og vidd, at jeg kunne ikke la være å le flere ganger underveis. Samme sommer leste jeg den langt mer alvorlige Til fyret (1927), en utrolig vakker roman hvor Woolf nesten klarer å stanse tida. Om høsten blei det utvalgt essayistikk fra en nesten førti år lang karriere som litteraturkritiker og spaltist. Det var en utrolig imponerende utgivelse som jeg likte veldig godt.

Viginia Woolf er en særegen forfatter, som forteller lavmælte og intense historier i et kontrollert, sterkt språk. Digresjonene kan være lange, nesten evigvarende, men hun kan også bryte opp både dialog og monolog og kronologi, og opptrer på sett og vis bortimot respektløst ovenfor sin samtids strenge og konforme litterære idealer. Men fordi hun er så teknisk elegant, fordi hun balanserer så akkurat på kanten av de etablerte sjangrene, og fordi historiene hun skriver fram appellerer til noe djupt menneskelig, har slagkraft og et eget liv, makter hun å lykkes, gang på gang. Woolf er likevel framfor alt en stor stilist - sikker til fingerspissene, profesjonell, nesten kjølig og tilbaketrukket som forfatter i sine egne verker. Hun har inspirert tusenvis av skrivende fram til i dag, og det er ingenting som tyder på at hun mister sin velfortjente plass i verdenslitteraturen med det første. Virginia Woolf er rett og slett enestående.

Bildekilde: Aschehoug

Vera Henriksen (f. 1927)
Det er et stykke fra den britiske eneren Virginia Woolf til den norske forfatteren Vera-Margrethe Roscher Lund, som blei født sammen året som Woolf befesta sin posisjon som forfatter med Til fyret. Disse to kvinnene er faktisk så ulike at det er nokså umulig å skulle foreta noen sammenligning. Derfor skal jeg heller ikke gjøre det. Men det de har til felles, er at begge to raskt fant fram til hva som var deres litterære styrker, og har etter det mer eller mindre holdt seg innafor sine prosjekter: Woolf med modernisme og essayistikk, Henriksen med historie og dramatikk.

Det er ikke så mye som er kjent om Vera Henriksens liv, men etter å ha søkt rundt på nettet, har jeg nå funnet ut at hun mellom 1946 og 1963 bodde i USA, hvor hun blant anna studerte arkitektur og kunsthistorie. Hun er også visstnok helt rå i norrønt, noe som kan forklare hvorfor hun skriver nettopp historiske romaner fra norsk vikingtid. Henriksen brakdebuterte i 1961 med den historiske romanen Sølvhammeren, som er lagt tilbake til Olav den helliges tid. Hun fulgte opp debuten med det som blei en trilogi om samme mann: Jærtegn fra 1962 og Helgenkongen fra 1963. Hun hadde bok nesten hvert år gjennom hele 1970-tallet, og mye mer enn ei bok i året på 1980-tallet og toppa utlånsstatistikkene ved bibliotekene. Hun var rett og slett den ubestridte romandronninga! For eksempel hadde hun i 1988 hele tre utgivelser: sakprosaboka Mot en verdens ytterste grense, romanen Rekviem for et lite dampskip, og barneboka Eventyrsagaen. Og hun fortsatte i godt tempo utover 1990-tallet, mens det i det siste har dabba litt av, noe som er forståelig da dama for lengst har nådd pensjonsalder. Hennes hittil siste utgivelse er diktsamlinga Sigvat fra 2007, noe som gir Henriksen en karriere som strekker seg over nesten femti år. Det er utrolig imponerende!

Hittil har jeg ikke lest mer enn en roman, noen utdrag og snart ei hel sakprosabok av Henriksen. Men til gjengjeld traff Dronningsagaen (1979) meg svært godt da jeg leste den for et drøyt år sida. Henriksen ligger tett opptil de tradisjonelle sagaene i stil, og minte meg blant anna om Njålssoga og Fortellingen om Viga-Ljot og Vigdis (1909) underveis. Alle disse tre bøkene tar opp i seg noe jeg oppfatter som både viktig og riktig med norsk og islandsk vikingtid, nemlig endringene, eller ikke-endringene, som kommer i kjølvannet av det store trosskiftet rundt år 1000-1030. Hva skjer egentlig i denne perioden, med menneskene? Hva tenker de, hvordan tenker de? Vigdis hos Undset lar seg døpe for å komme nærmere en allianse med kongen, på Island får vi skildra at den nye troa ikke egentlig endrer noe, i alle fall ikke umiddelbart. Det er fortsatt et tradisjonelt, kollektivt samfunn som handler etter en gammel, nedarva æreskodeks som på mange måter står i direkte konflikt med kristendommen. Trellen Kefse hos Henriksen, som faktisk er hovedpersonen i Dronningsagaen, står i en særstilling. Hans bakgrunn gjør at han kan og veit mer enn leseren først skulle tro, og de moralske og åndelige kvalene han gjennomgår, virker svært sannsynlige og troverdige. Her er det lett å lese mye inn i romanene når en har historisk kunnskap.

Middelalderen er en spennende epoke som er svært rik på historiske kilder som lett kan gjøres litterære. Når Henriksen og Undset da velger å gjøre nettopp dette, skriver de seg ikke bare inn i tradisjonen med den historiske romanen, men også inn i en tradisjon med historieforståelse og historiefortolkning. At Henriksen hviler på Undsets skuldre er det ingen tvil om, men romanene og skuespillene hennes hadde falt sammen om hun ikke også hadde gjort solide undersøkelser sjøl. Flerfoldige sakprosautgivelser om historiske emner rydder vekk enhver tvil på det området. Henriksen er belest, og viser det tydelig gjennom tematiske og historiske valg. Og det er virkelig utrolig gøy å lese historiske romaner når en veit at forfatteren har gjort gode bakgrunnsundersøkelser og når du veit at du kan stole på de historiske påstandene hun kommer med. Når alt i tillegg er etablert i et spennende, mytisk og litt gjenkjennelig univers, er det lett å bli begeistra.

Hvem er dine favoritter på V?
En stilist og en folkelig fra meg denne gangen, hva med deg? Er det Vladimir Nabokov eller Vibeke Løkkeberg som stikker av med seieren?

Riktig god leseuke, alle sammen!